Verden som fornøyelsespark
Med Paranoid Park fullbyrder Gus Van Sant veien han har lagt ut på med Gerry, Elephant og Last Days. Filmen er nok et steg mot Gus Van Sants utskilling av den etisk-estetiske erfaringen i hverdagen. Historien om skateren Alex som forårsaker en vekters død, gir Vant Sant anledningen til å kaste seg ut i en verden som har blitt til en fornøyelsespark.

Krigen følger altid med hjem
I sin seneste film In the Valley of Elah sætter Paul Haggis fokus på hjemvendte soldater, der har gjort tjeneste sammen i Irak. Med gruppen som omdrejningspunkt og en forfærdelig episode som dramatisk nerve, tegner Haggis et billede af krigens traumer, der aldrig kan rystes af. Traumer som inficerer det amerikanske samfund i en sådan grad, at dysfunktionalitet og inhumanitet bliver mærketegn for USA snarere end demokrati og frihed.

Satirisk svanesang for Bush jr.
Tegnefilmserien Lil' Bush beskrives som «Rakkerungene med atomvåpen». Ved å karikere Bush-administrasjonen som kranglevorne småunger, gjør tv-serien sitt beste for å trampe ned siste rest av George W. Bushs ettermæle som president. Men er den for sent ute?

Ødelandet vokser
Filmen No Country for Old Men markerer et comeback for Coen-brødrene etter noen svake filmer. Deres adaptasjon av Cormac McCarthys roman med samme navn viser i sannhet en amerikansk kultur i forfall. Filmen avdekker et land som gjør det meste for å dekke til en nihilistisk virkelighet.

Kødfyldte tærter
Tim Burton prøver i sit bud på Sweeney Todd-myten at kombinere sang og horror. Burton følger op det seneste årtis forsøg på at revitalisere musicalgenren med så forskellige værker som Lars von Triers Dancer in the Dark og Baz Luhrmanns Moulin Rouge. Hos Burton fungerer det kun momentvist. Men han iscenesætter med stor begavelse og overbevisende atmosfære London som forfaldets og det makabres centrum. William Blake ville juble.

Den perfekte forbrytelse
Veteranen Sidney Lumet lever fortsatt i beste velgående og beviser at filmkunsten er et land der også gamle menn har noe ugjort. Before the Devil Knows You're Dead handler om et absurd ran som blir en familietragedie vondere enn noen mafiafilm. En gresk tragedie om den amerikanske drømmens kollisjon med skjebnen, og amerikanske realiteter.

Krigen mot terror i stjerneformat
TV-serien Battlestar Galactica viser science fictionsjangerens potensial. Her møter vi ikke en dystopisk framtidsvisjon, men heller en omplassering av hendelser i vår egen samtid. Serien retter søkelyset mot politiske intriger og etiske paradokser, og drøfter dermed implisitt dagens «krigen mot terror» og tilstanden i USA etter terrorangrepene 11. september 2001.

Spill og speil i Shanghai
I Ang Lees Lust, Caution (Se, Jie) møter vi den unge, elegante Fru Mak i et japanskokkupert Shanghai, der kompliserte politiske og personlige spill utfolder seg mellom kollaboratører og motstandsbevegelsen. Filmen ble belønnet med Gulløven i Venezia i 2007. Priser er ikke noe nytt for den taiwanske regissøren. Fornuft og følelser, Snikende tiger, skjult drage og Brokeback Mountain er alle blitt belønnet med Oscars. Men hva er spesielt prisverdig med hans nye krigs- og pasjonsdrama fra Shanghai og Hong Kong?

Faderen, den uekte sønn og den hellige olje
There Will Be Blood er det største oljeeventyr på lerretet siden Giganten. Det har blitt en episk film om en nybrottsmann og klassisk kapitalist i Max Webers forstand. En storslått film, men uten de kunstneriske høydene regissør Anderson tidligere har nådd.

Pingvinene slår tilbake
Klimaendringene setter spor i vidt ulike animasjonsfilmer: Internasjonale miljøorganisasjoner lager filmer som skal vise konsekvensene av klimaendringer og motivere til handling. En ny musikkvideo behandler temaet på surrealistisk vis. Og en kinoaktuell japansk familiefilm skildrer klimakampen allegorisk som en fantasyfortelling.

Fantasiens fatale blikk
Det er få romanfilmatiseringer som tilfører fortellingen særlig mer enn en serie illustrasjoner.
Om forlatelse er en overraskende god adaptasjon av Ian McEwans roman med sammen navn.
Men hva bør vi forvente av en adaptasjon?

Kjærlighet eller skuespill?
Av uante grunner vil ikke Paul Verhoevens nye film Black Book bli satt opp på kino i Norge. Men den kom nå nettopp på DVD og vi gir den her det fokus den fortjener. I filmen fortsetter den hjemvendte Hollywood-regissøren sitt kritiske arbeid. Denne gangen dreier det seg om skyggesidene i hans fødelands historie. Med sin ironiske, men langt fra kyniske filmkunst, forteller Verhoeven om frigjøringen av Haag (1944–45). I fortellingen om jøden som forelsker seg i en nazist, vendes rollene stadig om. Motstandsbevegelsens vold (lynsjing og snauklipte kvinner) er like ille som volden den avløser. En scenebevisst Verhoeven sniker seg stilsikkert inn Hitchcock-tradisjonen.

Hold kjeft og syng!
Et historisk dokument om den omfattende mangel på demokratisk ånd hos mennesker som hevder de er for individuell frihet.

En lei historie
Etter Ceauşescus fall har også filmkunsten omsider fått en ny vår i Romania. De nye rumenske filmene preges av en tett fiksjon som holder seg til tidens enhet. I Cristian Mungius kinoklare 4 måneder, 3 uker og 2 dager får vi solide doser både av angst, ekkelhetsfølelse og situasjonskomikk. Med Ceauşescu-regimets tyranniske abortlover som bakgrunn, forteller filmen med sitt mikropolitiske perspektiv en nesten like skremmende historie som den sterke DDR-dystopien De andres liv.

Årets beste amerikanske film
Noen filmer klarer å endre historiens gang. Den aktuelle No End in Sight kan være en av dem. Dokumentarfilmen om USAs okkupasjon av Irak har rystet mange langt inn i republikanernes rekker. Snart kommer den på NRK.

Blåbær og blues
Wong Kar-Wais filmer har en billedskjønnhet som få andre kan konkurrere med. Nå har han forlatt sitt Hongkong og dratt til Hollywood for å lage film. My Blueberry Nights er blitt en cinefil kaféfilm med innslag av road movie og skillingsvise, som verken mangler kamerapoesi eller forførende fargebruk. Men er dette nok til skape en god film?

Løgnens kreative kraft
Bilder er falske, løgnaktige, men hva er deres makt? Dette er spørsmålet som Bergmans Fanny og Alexander utvikler i løpet av tre timer. Filmen kan se på som et veldig resymé av filmskaperens temaer og besettelser. Men det også et verk som bryter fullstendig med hans tidligere filmer. Belysningen er fullstendig annerledes. Her er ikke lenger selvhatet og hatet til ens neste hovedtema. I filmen triumferer fantasiens mirakuløse kraft over hatet mot livet og skyldfølelsen. Hvis Fanny og Alexander er uttrykk for en tro, så er troen på innbilningskraften, fantasien, kan gi liv til bildene, og bekjempe ressentimentets krefter.

Moores metode
Michael Moores Sicko setter med rette USA i skammekroken. USA er nr. 37 på WHOs liste over medlemslandenes helsevesen. Verdens rikeste land blir slått av flere latinamerikanske stater. Det umiddelbare utgangspunktet i Sicko er de stakkarene som ikke har sykeforsikring. Men fokuset ligger på de 250 millioner USA-borgere som faktisk har sykeforsikring. Hvis forsikringsselskapene kan så tvil om en sykdom eller skade kvalifiserer til utbetaling, så blir det gjort det. Moore er ingen antiamerikaner. Han er en skuffet amerikanere som ser at det amerikanske regimet dreier seg om forsvar forsikringsselskapene, våpenfabrikantene, oljelobbyen, og ikke minst styrtrike, undertrykkende saudiere.

Michael Winterbottom: Kunstner og samfunnsborger
I mars i år tilsto Khalid Sheikh Mohammed (i et lukket militært avhør på Guantánamo) å ha halshugget Daniel Pearl. Filmen A Mighty Heart, regissert av Michael Winterbottom, er basert på enken Mariane Pearls fortelling om mannens skjebne. Winterbottom har en åpenbart journalistisk teft for tematikk og formidler Pearl-tragedien som en nøktern og kompetent thriller. Winterbottom har en lang rekke filmer av politisk karakter bak seg. Han er en regissør som påkaller respekt og sympati, om ikke alltid nesegrus beundring. Vi ser nærmere på regissøren – og den nye filmen.

Snarere sist enn først
NRKs nye talkshow Halvseint er kløktig karikert, herlig antiautoritært og fritt for snakkeprogrammers alminnelige selvhøytidelighet. Programmet er høstens gledeligste satireoverraskelse. Men egenreklamen om at dette er verdens første animerte talkshow er pinlig historieløs.

Forvirrende omdreininger
David Lynchs kinoaktuelle Inland Empire er både mørk, innviklet og ubehagelig. Handlingen foregår i Los Angeles og polske Lodz, i et studio og i et hemmelig rom, med Alice, Kaninen og Dorothy fra Oz syngende i bakgrunnen. En ny Lynch-film er et must. Men denne er verken så vakker eller (van)vittig som Mulholland Drive.

Fokkin’ England
Oppvekstskildringen This is England klarer å fange 80-tallet estetisk. En film om dem som ikke hadde plass i birolleinnehaver Margaret Thatchers framtidsvisjon. Dessverre klarer aldri filmen å gjøre samfunnskritikken til annet en et uforløst bakteppe.

Barnas troskyldige toleranse
Etter den verdensomspennende suksessen med Kirikou-filmene, har franske Michel Ocelot laget en ny barnefabel om vennskap og fred. Azur og Asmar er hans mest direkte politiske film så langt. Den er et eventyr om toleranse på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, eller for å si det med filmens troskyldige barneståsted: hvorfor kan ikke kristne og muslimer bare være venner?

En krigserklæring mot Imperiet
John Pilgers «War on Democracy» er et langt anklageskrift mod et imperialistisk USA. Et USA som omstyrter demokratisk valgte præsidenter, fordi de ikke passer ind i den dagsorden, imperiet ligger for dagen. Filmen er som en kanonkugle i maven på sin beskuer – brutal, vedkommende og befriende politisk ukorrekt i sin subjektivitet og valg af sympati. Men i det lange løb irriterer manglen på såvel nuance som analytisk dybde.

Agenten i et kafkask spind
FBI-medarbejderen Sibel Edmonds blev fyret, fordi hun gik til ledelsen med en viden om, at der optrådte tyrkiske spioner internt i FBI. Kill The Messenger viser et amerikansk post-9/11-samfund, der er kendetegnet ved en parakdoksal dobbelthed. På sin vis stækkes borgere i deres frihed og overvågningsmulighederne højnes, altimens politikere i højere grad kan holde deres rygge fri og lukke betændte sager ved blot at henvise til statens sikkerhed. Dokumentaren viser dog, at det ikke altid er statens sikkerhed, der sættes højest i Bush-administrationen.

Mye satire - enda mer konsum
TV-serien The Simpsons har harselert med meninger og nykker på tvers av den politiske skalaen. Nå er The Simpsons Movie kommet. Med filmformatet er både handlingsuniverset og de tematiske ambisjonene oppgradert. Men med kinolanseringen tar The Simpsons samtidig det endelige steget inn i konsumentkulturen serien har gitt inntrykk av å kritisere.

Privatsfærens politiske retorikk
Billy Rays nye film om den største lekkasjen i amerikanske etterretningshistorie avslører dypereliggende sider i det amerikanske samfunnet. I 2001 ble Robert Hansson arrestert og siktet for spionasje. Hans karakterbrist er symptomatisk for det amerikansk samfunnet: Avsløringen er en beretning om hvordan privatlivet stadig mer gjennomsyres av politisk-religiøs retorikk.

Satrapis selvstendige stil
Marjane Satrapi har laget tegnefilm av den suksessrike selvbiografien Persepolis. Filmen var gullpalmenominert i Cannes, og med Steven Spielbergs produsenter på laget står den foran en omfattende internasjonal lansering. Persepolis gir et unikt innsyn i iransk kultur, politikk, religion og sosiale liv, samtidig som Satrapi forteller en allmenngyldig oppveksthistorie.

The Most Dangerous Game
David Finchers film Zodiac er et dokudrama som vet at den også er en fiksjon – den bruker fiksjonsfilmens dramaturgi til å stramme og ramme inn dokumentarstoffet. Filmen viser oss hvor vanskelig en mordetterforskning er, og understreker spesielt det kommunikasjonsteknologiske gapet mellom vårt nye århundre og 1969. Zodiac er en realistisk film full av kunstgrep.

Le Monde diplomatique og Oslo doumentarkino sin 4-årsdag
Jubileumet for norske Le Monde diplomatique og Oslo dokumentarkino ble arrangert den 20. april på Parkteateret i Oslo.

Hollywoods sanne venstreside
Zack Snyders saga om 300 selvoppofrende spartanske soldater har urettmessig blitt kritisert som fascistoid propaganda. Filmen har klare paralleller til dagens kriger, med disiplin og vilje som eneste våpen mot en høyteknologisk invasjonshær. Man finner en frihetstilstrebende kjerne i den ubarmhjertige, spartanske militærdisiplinen. Perserkongen Xerxes skildres ikke som en fanatisk, muslimsk fundamentalist, hoffet hans er snarere multikulturelt og dekadent. Bakgrunnens kunstige (digitale) karakter skaper en klaustrofobisk følelse, en «lukket verden». Den «ekte virkeligheten» mister sin uskyld, og blir er en perfekt allegorisk fremstilling av «Taliban» – vårt sosiale og ideologiske uføre.

Det gode i mennesket

Danmarks statsminister bliver myrdet af en ung aktivist, som han har et homoseksuelt forhold til. Godt nok sker det hele kun på film – i den nye danske mockumentary AFR – men ikke desto mindre har filmen sat gang i en debat om kunstnerisk frihed og grænser for ytringsfriheden. Mest af alt er AFR dog et overraskende kærligt portræt, der viser, at selv bag ekstreme ydrer – såsom en kynisk statsleder eller en kompromisløs aktivist – gemmer sig et godt menneske, der stopper op og tvivler.

Svenske folkhemmet


Den svenske filmregissøren Jesper Ganslandt demoniserer hva han kaller «amerikanske dramaturgiske triks» med filmen Farvel Falkenberg. Men også Sverige viser en enestående evne til å perfeksjonere amerikanske mainstreamuttrykk, så kritikken kan derfor også rettes mot svensk film. Vår sukkersøta bror stikker her med denne eksistensielle slackerfilmen fingeren i skjærgårdssanden og pirker i dypet av sjelen.

Kunsten å forsvinne
Den franske filosofen Jean Baudrillard (1929-2007) ga oss verktøy til å forstå vårt mediesamfunn, og motstrategier for ikke å bli spist helt opp av den kapitalistiske overproduksjonen. Vårt mediesamfunn dreier seg om synlighet, om alle hemmeligheters forsvinning. Har vi tapt selve ideen om begjær, begjær som metafor, som løfte, som noe som ikke kan tilfredsstilles eller virkeliggjøres? Baudrillard kommenterer sin egen død i dette intervjuet: – Det må være en forsvinningskunst, en forførende måte å forlate verden på. Jeg vil hevde at et aspekt med forsvinning, er å forsvinne før du dør, å forsvinne før du har gått tom, mens du ennå har mer å si.

En sjenerende apolitisk film
I den norske filmen Statsministeren er det mest om Jens, minst om politikk. Ser man over til Sverige viser de nå filmen om tidligere statsminister Göran Persson – mest om politikk.

Animert apokalypse
I den japanske økofantasy-filmen Origin kaster genmodifiserte trær menneskeheten ned fra toppen av næringskjeden. Mens postapokalyptiske eventyr forsvant med 80-tallet i vestlig populærkultur, er det industrielle samfunnets sammenbrudd et av japanernes yndlingspremiss.

«Anti-amerikansk propaganda»
Tre aktuelle regissører reflekterer over krigsmaskineriet – Steven Soderberghs film The Good German, Robert de Niros The Good Shepherd og Clint Eastwoods Brevene fra Iwo Jima og Flags of our Fathers. Vietnamiseringen av filmen på 1960-tallet frambrakte en strøm av blodige, skitne og istykkerrevne bilder. Dagens irakiseringen frambringer bilder av lammelse, avmakt og tortur. I Eastwoods film åpenbarer krigen selv sitt maskinelle vesen; hos De Niro reproduserer CIA seg selv og blir en utvidelse av maskinen; og Soderbergh lar ikke noe menneske være i stand til helt å gjennomskue nettverket av interesser figurene beveger seg i.

Filmens Israel
Israelske Joseph Cedar vant nå sølvbjørnen på Berlinialen med filmen Beaufort. Det blåser for tiden en ny vind i israelsk film. Men hvordan har filmen framstilt Israel i de siste årene? Hvordan forholder den seg til de konfliktfylte realitetene i landet? Hovedsakelig er det dokumentaristene som fortsatt framstiller hverdagens tragedier og søker etter årsaker til dem. Men brorparten av fiksjonsfilmene fra de siste årene unngår direkte referanser til palestinerne, okkupasjonen eller intifadaen. Det er vanskelig for den kommersielle filmen å sette seg opp mot okkupasjonen.

Aljazeeras animerte Ali
Nyhetskanalen Aljazeeras nettsatiriker Shujaat Ali har provosert fram sensurfremstøt fra Washington og angrep fra bevæpnede islamister. Med et internasjonalt blikk og markant ikke-vestlig ståsted er han et realt lynnedslag i politisk flashanimasjon. Tegningene var en reaksjon på det Ali oppfattet som religiøs legitimering av voldsbruk. Det ble stort oppstyr, og islamske aktivister angrep avisens kontorer med full bevæpning. En filmsnutt som viste døde amerikanske soldater og en annen med drivstofftanker lagt over de kollapsende tvillingtårnene, førte til klager fra myndighetshold i Washington og filmene ble fjernet fra nettsiden.

En moralsk umulig situasjon
I Matthias Glasners film Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?

Permanent unntakstilstand
I dagens marked finner vi en lang rekke produkter som er blottet for sitt ondartede element: kaffe uten koffein, krem uten fett, øl uten alkohol… Hva med virtuell sex som sex uten sex, Colin Powell-doktrinen om krig uten ofre (på vår side, naturligvis) som krig uten krig. Eller vår tids nye forståelse av politikk som kunsten å utøve ekspertforvaltning som politikk uten politikk. Friedrich Nietzsche fornemmet at den vestlige sivilisasjonen var i ferd med å bevege seg i retning av «Det siste menneske» – et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Vi i Vesten er omsluttet av våre små daglige gleder, mens radikale muslimer er villige til å sette alt på spill i sin nihilistiske kamp, inntil det selvutslettende. Motsatt er Vestens liberale krigere så oppsatt på å bekjempe anti-demokratisk fundamentalisme, at de ender med å avvise friheten og demokratiet selv. Filmen Menneskenes barn går direkte inn i dette temaet.

Samvittighetsfange i USA
DOKUMENTAR: Norsk dokumentarfilm kan også hevde seg i forhold til å skildre politisk saker av global betydning. I filmen USA mot Al-Arian ser vi at juryen finner Al-Arian ikke skyldig på alle tiltalepunkter, men dommeren dømte likevel fengselsstraff og utvisning. Beviser ikke er så viktig hvis en skal bekjempe terror… Dokumentaren vises på kino i Norge i februar.

Hvem myrdet den elektriske bilen?