Ensom politimann i en global verden

Etter at Barack Obama erklærte krig mot IS i slutten av september i fjor forsøkte han å forklare tankegangen til 60 Minutes: «Når det oppstår trøbbel et eller annet sted i verden, ringer de ikke til Beijing eller til Moskva. De ringer oss. Det skjer alltid. Amerika tar ledelsen. Vi er den uunnværlige nasjonen.» Det gjelder også for miljøkatastrofer og humanitære kriser: «Når en tyfon rammer Filippinene, se hvem som hjelper Filippinene med å takle situasjonen. Når et jordskjelv ryster Haiti, se hvem som tar ansvar for å gjenoppbygge Haiti. That’s how we roll. Det er dette som gjør oss til amerikanere.»

Men i midten av oktober henvendte Obama seg til Teheran. Han sendte et hemmelig brev til ayatollah Ali Khamenei der han foreslår en større tilnærming mellom USA og Iran basert på en felles interesse av å bekjempe IS. Ikke bare avslo Iran tilbudet, men da den amerikanske offentligheten fikk nyss om brevet, ble det kritisert som en latterlig og ydmykende handling som bare vil styrke Irans arrogante syn på USA som en fallende supermakt. Det er slik USA faktisk ruller, de handler alene i en flersentrisk verden, der de stadig oftere vinner krigen, men taper freden, og gjør drittarbeidet for andre: for Kina og Russland, som har sine egne problemer med islamister, og selv for Iran – sluttresultatet av invasjonen av Irak er at landet er overlatt til Irans fulle politiske kontroll. USA ble fanget i denne prosessen allerede i Afghanistan, hvor deres hjelp til krigerne som kjempet mot Sovjetokkupasjonen ga opphav til Taliban. (…)