«Vi var Tyrkias framtid»

Tyrkisk politikk tok nok et skritt mot avgrunnen 20. mai, da et midlertidig grunnlovstillegg fratok immuniteten til flere dusin representanter i nasjonalforsamlingen.¹ Artikkelen nasjonalforsamlingen vedtok er i strid med både grunnloven, allmenne rettsprinsipper og demokratiet.

Tillegget ble lagt fram på ordre fra president Recep Erdogan og rettet seg hovedsakelig mot de 59 representantene fra Folkenes demokratiske parti (HDP).² 417 anklager er registrert mot 53 HDP-representanter for uttalelser de har kommet med på offentlige møter. Med andre ord blir de rettsforfulgt utelukkende for å ha brukt ytringsfriheten sin. Slik har Erdogan tatt ytterligere et steg i sitt forsøk på å presse HDP ut av nasjonalforsamlingen og politikken.

Vårt engasjement for likestilling mellom kjønn og folkeslag er en direkte motsetning til AKP.

Erdogan ser partiet vårt som et hinder for hans ferd mot et autokratisk styre.³ Fordi HDP er den viktigste plattformen for folkelige, demokratiske krefter i Tyrkia, og spesielt for den kurdiske politiske bevegelsen, forsøker han å tie oss ihjel. Målet hans er å blokkere den demokratiske opposisjonen og kneble stemmene i nasjonalforsamlingen som kritiserer menneskerettsbruddene i de kurdisk-dominerte områdene.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Det demokratiske rommet krymper

Vi vil ikke gi etter for disse forsøkene på å hale våre folkevalgte inn for rettsvesenet som Partiet for rettferd og utvikling (AKP) har gjort til en krigsmaskin. Vi vil fortsette vår kamp for rettferdighet og likhet, hånd i hånd med de andre demokratiske kreftene i Tyrkia. Vi vil reise oss mot forsøkene på å straffeforfølge våre representanter og arrestasjonene av våre lokalpolitikere.⁴ Lyden av våpen i kurdiske byer, og erklæringene til Erdogan, som tror han kan vinne legitimitet med å skrike enda høyere fra palasset sitt i Ankara, overdøver Tyrkia. Landet som for ikke lenge siden diskuterte, om enn bare formelt, harmonisering av sine demokratiske regler med normene i EU.

En krig med grusomme konsekvenser rammer nok en gang de kurdiske byene, og truer med å ødelegge det sosiale samholdet. Tungt artilleri og tankser bomber folks hjem. Flere hundre sivile og soldater, samt et ukjent antall kurdiske militssoldater, har mistet livet siden juli i fjor. Alt for at Erdogan skulle vinne noen ekstra stemmer og sikre flertall for å innføre et presidentsystem, selv om det innebar å kaste hele landet ut i en destruktiv spiral.

Folk frykter at Tyrkia vil vende tilbake til de svarte årene på 1990-tallet, men det som skjer nå er verre. I byen Cizre ble flere hundre unge brent levende i kjellere, og bydelen Sur i Diyarbakir har blitt jevnet med jorda. Folk blir stadig mer urolige og fortvilte når de ser at deres daglige sikkerhet er truet. Rommet for demokratisk politikk krymper, mens opposisjonelle stemmer blir tiet i hjel. Makthaverne etablerer et stadig mer autoritært regime for å stramme grepet om makten og videreføre sitt styre. Dette er virkeligheten i Tyrkia i dag.

Når fred er et lovbrudd

Hva gjør EU-institusjonene? Mens vi fortsatt venter på at de skal komme med en tydelig fordømmelse av det som skjer, overser de ikke bare ødeleggelsene, de avviser også åpenlyst anmodningene om tiltak som kan forhindre overgrep. De internasjonale organisasjonene er ikke særlig bedre. Etter å ha nølt i tre måneder ba FNs høykommissær for menneskerettigheter den tyrkiske regjeringen om å opprette en uavhengig kommisjon for å granske drapene i Cizre. Ingenting konkret er blitt gjort for å få Tyrkia til å overholde de internasjonale traktatene landet har signert.⁵

Europa er mest bekymret for flyktningkrisen og ser en annen vei mens Tyrkia tråkker på menneskerettighetene og de demokratiske verdiene. Og amerikanerne er mest opptatt av krigen mot Den islamske stat (IS). Begge sakene er utvilsomt viktige, men det er vanskelig å forstå hvorfor Europa og resten av verden ignorerer situasjonen til kurderne i Tyrkia, som er direkte relatert. Det er enda vanskeligere å forstå hvorfor de er så tause om de alvorlige bruddene mot grunnleggende menneskerettigheter begått av Erdogan og AKP, som bruker flyktningene fra krigen i Syria som et middel til utpressing.⁶

Fredsprosessen som begynte høsten 2012 ga oss alle et pusterom.⁷ Veien var fortsatt lang, men et stort skritt ble tatt mot en varig fred mellom tyrkerne og kurderne. Så bestemte det tyrkiske regimet seg i april i fjor for å skjerpe soningsforholdene til Abdullah Öcalan, den historiske lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK) og arkitekten bak fredsprosessen, som sitter fengslet på øya Imrali. Han fikk nå ikke ta imot besøk eller ha kontakt med omverdenen. Denne spenningsstrategien ledet i fjor sommer til militæroffensiven i den kurdiske delen av Tyrkia.

Presidenten vil ikke at dialogen skal gjenopptas. Han nekter å vende tilbake til forhandlingsbordet eller å stanse krigen han har startet, en krig han trenger for å holde fast på tronen. Vi er kommet til et punkt i Tyrkia hvor bare det å be om fred blir ansett som et lovbrudd. Fire akademikere mistet tidligere i år stillingene sine og ble stilt for retten anklagd for «terroristpropaganda», fordi de leste offentlig et opprop som krevde slutt på militæroperasjonene i byene sørøst i Tyrkia.

Erdogan nøler heller ikke med å rette siktet mot de syriske kurderne, som har sloss heroisk mot IS og erobret mye terreng med støtte fra den internasjonale koalisjonen. Den tyrkiske regjeringen har stengt alle grenseovergangene som kunne tenkes å bli brukt av Det demokratiske unionspartiet (PYD, PKKs søsterparti i Syria), selv om de syriske kurderne ikke har skutt en eneste kule mot Tyrkia.

Vi vil ikke gi etter

Vi, HDP, krever at portforbudene i de kurdiske byene oppheves før det er for sent og volden i Tyrkia eskalerer ut av kontroll. Vi ber begge partene om å stanse krigen. For så lenge våpnene snakker, vil demokratiet fortsette å krympe, og la Erdogan framstille seg som den eneste garantisten for nasjonal stabilitet.

I Midtøsten hvor nasjonalstatene ble skapt på tegnebordet for et århundre siden, synes det umulig å bryte løs fra det dødelige valget mellom IS og despotiske regimer. Den eneste veien ut er en sekulær, pluralistisk og demokratisk modell hvor alle folkeslagene og trossamfunnene er likeverdige, med sterkere og mer selvstendige lokalstyrer, og flere kollektive og individuelle rettigheter.

HDP fikk 13 prosent av stemmene i valget i juni i fjor, med et partiprogram som gjenspeilte denne visjonen, for både Tyrkia og Midtøsten. Vi sikret representasjon for armenere, jesidier, arabere og assyrere, for arbeidere, akademikere, unge og kvinner, for alevitter og sunnimuslimer, for tyrkere og kurdere. Kort fortalt kom hele landet med alt sitt mangfold inn i nasjonalforsamlingen, hånd i hånd, mens de sang om fred. Seks millioner velgere stemte på en felles demokratisk framtid og HDP ble samlepunktet for håp om fred. Folkeslagene i landet begynte å tro at de sammen kunne hele Tyrkias skakkjørte demokrati.

Vi var Tyrkias framtid. Men det fantes en annen del av Tyrkia som klamret seg til en undertrykkende fortid, som ikke hadde klart å gjøre noe som helst godt for folket på et tiår. Vår suksess i valget 7. juni i fjor fratok det nasjonalistiske og sekteriske AKP sitt ettpartistyre. Vi stakk kjepper i hjulene for Erdogan, mannen som drømmer om å bli sultan. Derfor erklærte han partiet vårt som en fiende som måtte knuses for enhver pris. Han kalte oss «terrorister», stanset fredsprosessen og kastet landet tilbake til 90-tallets borgerkrig.

Erdogan er fiendtlig til HDP fordi vårt engasjement for likestilling mellom folkeslag og kjønn er den direkte motsetningen til AKPs sekteriske og mannsdominerte stil. Det så vi under fredsforhandlingene, da regjeringens representanter stadig spurte: «Hva har kvinnesaken å gjøre med den kurdiske fredsprosessen?» De fant det underlig, fordi våre holdninger er diametralt motsatte: Vi kjemper ikke bare for kurderne, vi kjemper for alle.

Kanskje tror Vesten fortsatt at de kan forhandle med Erdogan, men se bare hva som skjedde med Ahmet Davutoglu, statsministeren Erdogan avsatte.⁸ Presidenten har ingen idé om rettferdighet, eller demokrati, eller menneskerettigheter. Han ser seg selv som den allvitende mannen som alene kan forme landets og regionens framtid for det kommende århundret.

Erdogan er i ferd med å innføre et presidentsystem som bryter med landets grunnlov. Hans mål er å lovfeste denne tilstanden. Det er derfor han har fjernet immuniteten til våre representanter. Men det vil ikke bli lett. Den demokratiske opposisjonen, både i og utenfor nasjonalforsamlingen, vil ikke gi etter for kuppforsøket hans.

Oversatt av R.N. Fotnotene er lagt til av redaksjonen.

Selahattin Demirtas er leder for Folkenes demokratiske parti (HDP)
og leder for partiets parlamentsgruppe.

1
Hemmelig avstemning, hvor 376 av 550 representanter stemte for. I teorien åpner grunnlovstilegget for å straffeforfølge 138 representanter. I praksis blir bare venstrerepresentanter rammet.
2
HDP ble grunnlagt i 2012. Det består av venstrepartier og miljøorganisasjoner, hvor mange har røtter i den kurdiske bevegelsen. To partimedlemmer var i en kort periode med i overgangsregjeringen i fjor høst. HDP fikk 10,7 prosent av stemmene og 59 seter i nasjonalforsamlingen i valget 1. november. Partiet ble nummer fire, bak det islamistiske Partiet for rettferdighet og utvikling (AKP, 49,5 prosent, 317 seter), Det republikanske folkepartiet (CHP, sentrum-venstre kemalistisk, 25,3 prosent, 134 seter) og Parti for nasjonalbevegelsen (MHP, ultranasjonalistisk, 11,9 prosent, 41 seter).
3
HDP fikk 12,9 prosent av stemmene og 80 representanter i valget til nasjonalforsamling 7. juni i fjor. Partiet blokkerte dermed Erdogans ambisjon om å erstatte dagens parlamentariske system med et presidentsystem. Uten tre femtedeler av representantene på sin side kunne han ikke holde avstemning for å endre grunnloven. AKP-regjeringen innkalte til nyvalg i november og fikk absolutt flertall, men har fortsatt ikke stort nok flertall til å endre grunnloven.
4
Ifølge Den internasjonale representasjonen til Den kurdiske kvinnebevegelsen (IRKWM) har 4500 HDP-politikere blitt fengslet siden juli i fjor, da våpenhvilen mellom Tyrkia og PKK kollapset. 950 satt fortsatt fengslet ved utgangen av april.
5
Tyrkia ratifiserte Den europeiske menneskerettskonvensjonen i 1954 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter i 2003.
6
18. mars signerte EU og Tyrkia en avtale der Tyrkia påtar seg å begrense tilstrømningen av flyktninger (hovedsakelig syrere) til EU.
7
I desember 2012 innledet Erdogan-regjeringen direkte forhandlinger med PKK, partiets fengslede leder Abdullah Öcalan og en rekke kurdiske skikkelser. En våpenhvile ble inngått i 2013 og begge partene sa i 2014 at de var nær en fredsavtale.
8
Davutoglu var Erdogans rådgiver (2003–2009), utenriksminister (2009–2014) og så statsminister. Han ble tvunget til å gå av i mai og ble erstattet av Binali Yildirim, som er enda mer lojal mot Erdogan.