Afrikas landbruk truet av frihandel

Konflikter og tørke utsulter kontinentet

Frihandelsvindene blåser godt på det afrikanske kontinentet. EU presser på for å få afrikanske land til å signere Økonomiske partnerskapsavtaler (EPA) og erstatte dagens avtaler og de såkalte ikke-gjensidige handelspreferanser. Med de nye avtalene vil afrikanerne måtte redusere tollen på varer fra EUs indre marked med 80 prosent for å bevare tollfri markedsadgang til Europa. Samtidig har Den afrikanske union startet forhandlinger om et kontinentalt frihandelsområde (CFTA). 16. juni ble de afrikanske handelsministrene samlet i nigerske Niamey enige om på sikt å fjerne 90 prosent av tollavgiftene mellom landene på kontinentet.

Denne frihandelsiveren er bekymringsfull, spesielt for landbruket. La oss ta Vest-Afrika som eksempel. Regionen sliter med økende matunderskudd, kraftig befolkningsvekst og klimaendringer. Matunderskuddet har gått fra 144 millioner euro i snitt i 2000–2004 til 2,1 milliarder i 2013–2016 (hvis man tar med kakao, som ikke er en basisvare, økte underskuddet fra 2,5 til 7,5 milliarder euro). Det vil forverre seg enda mer med den antatte doblingen av befolkningen innen 2050. Samtidig vil en temperaturøkning på to grader redusere landbruksproduksjonen med ti prosent i Afrika sør for Sahara, ifølge FN. EUs partnerskapsavtaler vil fjerne toll på basisvarer som korn (unntatt ris) og melkepulver det femte året etter at de har trådt i kraft. Det vil ikke bare øke matavhengigheten kraftig, men også ruinere lokale melkebønder og bønder som dyrker korn (hirse, durra, mais) og andre stivelsesrike grønnsaker (maniok, yam, kokebanan).

Mektige krefter i Europa

EU-kommisjonen framstiller partnerskapsavtalene som vinn-vinn-avtaler. Hvorfor har da halvparten av landene i Afrika, Karibia og Stillehavet nektet å signere dem formelt etter forhandlingene? Det er tilfellet i Nigeria, som sto for 72 prosent av Vest-Afrikas BNP i fjor og utgjør 52 prosent av regionens befolkning. Landets president, Muhammadu Buhari, sa til EU-parlamentet 3. februar i fjor at partnerskapsavtalen ville ødelegge Nigerias plan for å industrialisere landet. I Øst-Afrika har lederne i Tanzania og Uganda kommet med lignende uttalelser. Hvis partnerskapsavtalene er så gode, hvorfor har EU nektet å offentliggjøre tre rapporter om innvirkningen (april 2008, april 2012 og januar 2016) i Vest-Afrika?

EU-kommisjonen viser at den ikke har den minste peiling på det lokale landbruket, når den i en rapport fra i fjor hevder at partnerskapsavtalene vil øke Vest-Afrikas korneksport med 10,2 prosent og eksporten av storfekjøtt med 8,4 prosent.¹ Korn er faktisk den matvaren som det importeres mest av i området: 16,1 millioner tonn i 2013, hvor 2,8 millioner tonn kom fra EUs indre marked (3,4 millioner tonn i fjor). EU importerte bare 22 tonn storfekjøtt fra Vest-Afrika i fjor, men eksporterte 84 895 tonn andre veien.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

En temperaturøkning på to grader vil redusere landbruksproduksjonen med ti prosent.

Inntektstapene fra reduseringen av tollavgifter og moms på importen fra Europa vil gå fra 66 millioner euro det første året til 4,6 milliarder det siste året (2035). De samlede tapene kan beløpe seg til 32,2 milliarder.² Og disse tapene vil ikke bli kompensert av den europeiske bistanden, anslått for perioden 2015–2020 til 6,5 milliarder fra programmet EPA Development program (EPADP). Dessuten er denne hjelpen bare en omkanalisering av den vanlige bistanden, noe EU-kommisjonen selv har opplyst om. Utsiktene blir enda dystrere av at Storbritannia, som har bidratt med 14,5 prosent av midlene til EUs utviklingsfond (EDF), er i ferd med å forlate EU, mens Frankrike allerede har redusert bistandsbudsjettet sitt med 140 millioner i år.

Mektige krefter er i bevegelse i Europa og legger stort press på nasjonale ledere og EU-politikere for å inngå disse partnerskapsavtalene. Blant de fremste næringsmiddelselskapene som er interessert i disse markedene finner vi Franske Compagnie fruitière som produserer og eksporterer det meste av bananene og ananasene fra Elfenbenskysten, Ghana og Kamerun, mens Grands Moulins d’Abidjan og Grands Moulins de Dakar og Senegals Compagnie sucrière var eid av det sveitsiske konsernet Mimran inntil det nylig ble solgt til et marokkansk konsern. Det franske konsernet Bolloré eier havneanleggene i Guineabukta og er involvert i eksporten til Europa.

Illusjonen om åpning

EUs liberale tro forhindrer ikke unionen i å subsidiere eksporten til Vest-Afrika. I fjor ga EU 215 millioner euro i subsidier for 3,4 millioner tonn korn, og 169 millioner euro for 2,5 millioner tonn meieriprodukter (i melkeekvivalenter). Samme år endte subsidiene for eksport til det sørlige Afrika på 60 millioner euro for korn, 41 millioner for fjærkrekjøtt og egg, og 23 millioner for melkeprodukter. Og ikke minst ble 18 millioner euro gitt i subsidier til melkeprodukter eksportert til det sentrale Afrika. Dessuten er EUs tollsatser for resten av verden og tollen utover de tollfrie kvotene langt høyere for foreldet korn, melkeprodukter og kjøtt enn de som finnes i Afrika sør for Sahara.

I denne konteksten har Den afrikanske union, med støtte fra FNs konferanse for handel og utvikling (Unctad), FNs økonomiske kommisjon for Afrika og de internasjonale finansinstitusjonene bestemt seg for å lansere CFTA innen slutten av året og en kontinental tollunion innen 2019. CFTA vil fjerne tollen mellom de 55 afrikanske landene og tollunionen vil gi dem en felles tollsats for import fra resten av verden. Fascinert av de store frihandelsavtalene som er under oppseiling – som TTIP mellom EU og USA og CETA mellom EU og Canada – forsøker Den afrikanske union å gjøre det enda bedre: «De nye gigahandelsavtalene truer fortsatt afrikanernes adgang til de store markedene,» sa Fatima Haram Acyl, nærings- og handelskommissær i Den afrikanske union. «Og denne tendensen synes å ville fortsette. Om vi ikke kan kontrollere det som skjer i Verdens handelsorganisasjon eller andre steder, er det vi gjør med CFTA fullstendig i våre hender.»³

Ideen om at Afrika brutalt kan åpne seg for internasjonal konkurranse og tjene på det, er en illusjon. I historien har ingen land nådd et tilstrekkelig utviklingsnivå til å møte konkurranse med andre uten å beskytte landbruket sitt og unge industrier mot import. Dessuten har de allerede utviklede landene hatt og har fortsatt betydelige subsidier, for eksempel EUs felles landbrukspolitikk. «Vi kan ikke kreve i dag at Afrika skal gå foran som et eksempel og vise at det kan utvikle seg ved først å åpne markedene sine,» sier Mamadou Cissokho, ærespresident for Nettverk av bondeorganisasjoner og landbruksprodusenter i Vest-Afrika, på Verdens handelsorganisasjons offentlige forum i september 2014.

Voksende avhengighet

9. mars i fjor var Ghanas nærings- og handelsminister, Ekwow Spio-Garbrah, vert for et toppmøte til De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (Cedeao). Her advarte han: «En vellykket innføring av CFTA vil avhenge av hvor godt den svarer på behovene til privat sektor. Det er generelt forventet at handelsreglene i de afrikanske landene er laget for privat sektor. Deres engasjement for og respons på CFTA er derfor avgjørende.»⁴

Den private sektoren han snakket om er ikke de mange hundre millioner afrikanske småbøndene – som ville produsert mye mer om de visste at prisene var sikret med et effektivt importvern – men noen titalls multinasjonale selskaper som har etablert seg i Afrika og private afrikanske selskaper som presser på for å fjerne toll mellom de afrikanske landene. «Å tjene på den internasjonale handelen er fortsatt en utfordring for de fleste landene våre,» innrømmet Spio-Garbrah, «for ordninger som opprinnelsesmerking, dårlig infrastruktur, overdrevent strenge regler og tekniske hindre forkledd som handelspolitiske redskaper hindrer oss fortsatt å tjene på adgangen til markedene, og forhindrer en effektiv integrasjon i det multilaterale handelssystemet.» Men han synes å overse at EUs partnerskapsavtaler vil åpne en enorm bresje i vernet av Afrikas indre markeder.

Unctad ser bare fordeler i CFTA, spesielt for landbruket. «Afrikansk eksport av landbruks- og matvarer – spesielt hvete, korn, råsukker (fra sukkerrør og sukkerbeter) og foredlede produkter (kjøtt, sukker og andre matvarer) – vil tjene mest på CFTA,» skriver FN-organisasjonen. «Med CFTA vil den afrikanske eksporten av landbruksprodukter og matvarer øke med 7,2 prosent (det vil si 3,8 milliarder dollar) innen 2022 sammenlignet med utgangspunktet.»⁵

I virkeligheten vil Afrikas avhengighet bare vokse: Kontinentets årlige import av hvete har gått fra 26,6 millioner tonn (for 3,7 milliarder euro) i 2001–2003 til 48,6 millioner tonn (for 9,2 milliarder euro) mellom 2014 og 2016, mens eksporten sank fra 0,3 millioner tonn (for 31,6 millioner euro) til 0,2 millioner tonn (for 74,1 millioner euro). Eksporten er i all hovedsak fra Sør-Afrika til resten av Afrika – 71 prosent i den første perioden og 85 prosent i den andre – selv om hveteunderskuddet har femdoblet seg.

Prematur frihandel

Med sitt skryt av de påståtte fordelene av fjerning av toll på landbruksprodukter mellom de afrikanske landene, viser Unctad bare sin uvitenhet om landbruksmarkedenes historie: Siden faraoenes tid har disse alltid vært vernet i alle land. For i motsetning til industrivarer og tjenester, kan landbruksmarkedene ikke regulere seg selv: Matetterspørsel er stabil på kort sikt, men produksjonen og prisene på landbruksvarer er prisgitt værforhold, i tillegg kommer prissvingninger på det globale markedet som forsterkes av valutaendringer og spekulasjon. Fordi bønder utgjør rundt 60 prosent av den yrkesaktive befolkningen sør for Sahara, kan man bare tenke seg den enorme innvirkningen en liberalisering av landbrukshandelen vil ha på samfunnene.

Er Den afrikanske union klar over problemene? Hvordan etablere felles handelsregler på et enormt kontinent som huser over 1,2 milliarder innbyggere – og vil huse 2,5 milliarder i 2050 – med svært ulike styresett, prissystemer og dårlig infrastruktur, og hvor BNP per innbygger går fra 260 dollar i Burundi til 6510 dollar i Botswana? «CFTA vil bare skape et gigantisk marked i Afrika med få afrikanske produkter i handel,» mener Third World Network Africa. «Det vil bare gjøre det lettere å spre produkter importert fra Europa og andre verdensdeler».⁶

Et kritisk blikk på EUs politikk bør ikke hindre oss i å trekke lærdom av integrasjonen unionen har fått til og som synes å være inspirasjonen til Den afrikanske union. Sistnevnte forteller at handelen innad i Afrika utgjør ti prosent av den totale handelen, mens handelen innad i Europa utgjør nær to tredjedeler av EUs samlede handel. Men det har ikke skjedd på mirakuløst vis. Selv om EUs budsjett alltid har vært ekstremt beskjedent, rundt én prosent av BNP, har over en tredjedel gått til overføringer, og disse har gjort at mindre utviklede medlemsland har kunnet ta igjen resten. Ingenting lignende er foreslått for Afrika.

Lærdommen for Afrika sør for Sahara er dermed klar: En varig økonomisk integrasjon vil ikke være mulig uten en betydelig omfordeling mellom medlemslandene (spesielt innenfor hver region). Det forutsetter et minstemål av politisk integrasjon med et stort budsjett. Uten en slik omfordeling vil en prematur åpning for frihandel bare marginalisere de fattigste innbyggerne, virksomhetene og regionene, og skape uoverkommelige sosiale og politiske konflikter og forsterke underutviklingen i Afrika.