Skribent

Vest-Bengal, India. I det fjerne går to personer langs grensen, den ene kledd i hvitt, den andre i oransje. Den første klyver ned mot vannkanten med hendene utstrakt for å hjelpe den andre. Sammen vasser de i en smal kanal med vann til livet mellom lilla vannhyasinter. 500 meter til venstre står en del av det berømte grensegjerdet, men her er det ingenting, bare en skumring som oppløser alt. De to prikkene klatrer opp på en sti langs vannkanten langt borte. Med ett er de vekk i det kuperte terrenget i et annet land. Reisen koster mellom 500 og 1000 rupier (54–108 kroner) én vei, avhengig av hvor godt man kjenner de korrupte vaktene.
«Bangladesh er rett bak der,» sier Shoun og peker på en rad daddelpalmer. Et smil lyser opp den unge guttens fine ansiktstrekk.² «Jeg er stolt over å bo her, hvor jeg ser to land samtidig.» Det andre landet han snakker om, var en del av India fram til 1947, da britene besluttet å dele regionen etter religiøse kriterier: muslimene på én side (Pakistan) og ikke-muslimene på den andre (India). En internasjonal grense ble trukket på halvannen måned tvers gjennom et område som aldri hadde hatt noen slik grense før. Den kulturelle og økonomiske enheten Bengal ble splittet i to deler: den indiske delstaten Vest-Bengal og Øst-Pakistan, som løsrev seg fra Pakistan etter en uavhengighetskrig i 1971 og tok navnet Bangladesh. Mens India er i ferd med å bli en av verdens virkelige stormakter, sliter Bangladesh stadig med grunnleggende infrastruktur og korrupsjon.

Nasjonalistisk frykt
De 25 siste årene har India investert milliarder av dollar for å bygge verdens lengste grensesperring. I tillegg bruker det indiske innenriksdepartementet hvert år 1,3 milliarder til vedlikehold og personell for dette kostbare og ineffektive forsvarsprosjektet. Gjerdet blir kalt den moderne tids kinesiske mur: en hermetisk barriere beregnet på å holde bangladesherne ute. Men virkeligheten har ikke mye til felles med den offisielle versjonen. Mange steder er den berømte muren ikke annet enn noen rader med piggtråd mellom spredte grenseposter. Den slutter med jevne mellomrom og dukker opp igjen lenger borte, åpninger der alt kan bringes over grensen: bønder som dyrker dette ingenmannslandet, flyktninger, menneskehandel med kvinner og barn, og smuglervarer for flere hundre millioner dollar (tilsvarende tre fjerdedeler av den offisielle handelen mellom India og Bangladesh).
Det indiske parlamentet vedtok å bygge gjerdet i 1986 for å berolige innbyggerne i Assam, som var engstelige for at illegal muslimsk innvandring skulle forstyrre den religiøse balansen i delstaten. Prosjektet ble bevilget et relativt beskjedent budsjett og påbegynt i 1989. Først da det ultrakonservative hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP) kom til makten, begynte «sikringen» av grensen for alvor. BJP blåste opp tallene for innvandringen fra Bangladesh og hausset opp trusselen om en muslimsk invasjon for å vinne valget. For å styrke den nasjonalistiske gløden satte partiet likhetstegn mellom det muslimske Bangladesh, arbeidsledigheten og terrorangrepene i India. Da «krigen mot terror» ble global etter 11. september 2001, begynte det indiske forsvaret å peke på kjente murer bygd av andre stormakter, som Israel og USA, for å forsvare grensegjerdet.
Når jeg spør indere hvorfor muren finnes, lister de ikke uventet opp en rekke nasjonalistiske redsler: innvandrere stjeler jobber, flyktninger truer den skjøre etniske og religiøse balansen, internasjonale terrorister kan bruke Bangladesh som base for selvmordsaksjoner i Mumbai. Men beskytter gjerdet virkelig landet mot truslene som delingen, BJP og 11. september har manet fram?

Halvparten av alt
Skur med halmtak omkranser veien langs grensen. For hver 300. meter er det et nytt skur og en ny uniformert vakt med pumpehagle på skulderen. Grensestyrken (Border Security Force, BSF) teller 240 000 mann. Leirene deres fordeler seg langs en 3000 kilometer lang linje som ble trukket på et stykke papir for et halvt århundre siden.
«Ingenting passerer grensen, ingen folk, ingen varer, ingenting,» sier brigader Singh, som har vært i BSF i 25 år. Innbyggerne forteller derimot en ganske annen historie: En kveghandler i den lille grensebyen Lagola i Vest-Bengal anslår at 80 prosent av innbyggerne er involvert i grensehandelen.
Natta kommer fort i tropene og med mørket kryper en annen verden fram. Plutselig høres det dempede hover. Silhuetter strømmer gjennom treskyggene, lykter lyser på smale stier. Hver kveld danner det seg menneskerekker på opptil hundre personer som transporterer smuglervarer for millioner av dollar til Bangladesh. Så å si alle grensevaktene tjener godt på å bistå det de skulle forhindre.
«India og Bangladesh er som to brødre som er blitt skilt fra hverandre», forklarer filmskaperen Supriyo Sen, som opprinnelig er fra Bengal. Dokumentarfilmene hans fra den indiske grensen har vunnet flere priser. «Det er mye kjærlighet i broren din, men forholdet er ikke helt uten hat,» sier Sen. For et århundre siden var Bengal arnestedet for Indias kulturelle renessanse og landets moderne identitet. Men den både intellektuelle og økonomiske blomstringen var avhengig av de to halvdelene. Industrien i kolonihovedstaden Calcutta (Kolkata) bearbeidet råvarene fra den fruktbare jorda i dagens Bangladesh. Da Bengal ble partert, mistet bøndene i øst ikke bare et marked, men også midlene til å gjøre råvarene til handelsvarer. Fabrikkene som lagde sekker av juten og tråder av bomullen, befant seg på den andre siden av grensen.
Etter delingen sto den nye indiske delstaten Vest-Bengal overfor helt andre problemer: matmangel herjet i Kolkata. På 1960-tallet lanserte India en grønn revolusjon. Irrigasjon i delstatene Bihar, Haryana, Punjab og Uttar Pradesh gjorde den nordlige delen av landet til et kornkammer. Det kompenserte for tapet av halve Bengal og lot India fortsette sin industrielle utvikling.
Mens 18 prosent av den deklarerte importen til Bangladesh kommer fra India, kommer bare 0,01 prosent av Indias fra Bangladesh. Det tidligere Øst-Pakistan har imidlertid også sine spesialiteter. Den viktigste er verken jute eller bomull, men giftig gjødsel: anhydrert ammoniakk. Men selv om landet selger klær og råvarer til tekstilindustrien i hele verden, kjøper India praktisk talt ingenting.
Bangladesh trenger det som kommer fra den andre siden av grensen. Storfeet som forsyner Bangladesh’ innbringende lærindustri kommer så å si utelukkende fra India. Slakting og eksport av storfe er forbudt i det meste av India, men disse lovene hindrer ikke at flere tusen levende kveg krysser grensen hver dag. «Smugling er landets nest største næring,» sier Aminul Ehsan, kommunikasjonsdirektør i NGO-en Rupantar. «Ja, selvsagt smugles det i India også, men ikke i et slikt omfang som her, der den står for halvparten av alt.»

Vold og korrupsjon
Handelen med levende kveg er forbudt i India, men når den hinduistiske kua dukker opp i muslimske Bangladesh anses den ikke som ulovlig. Betaler man tollen på 500 taka (37 kroner) er kua ikke offisielt smuglervare lenger. Kveget er helt avgjørende for mange av fattigste i Bangladesh, fra gjeterne på landsbygda til lærarbeiderne i Dacca. Man finner også «bangladeshisk» okse over hele verden: biffer i Dubai og Abu Dhabi, luksusskinnvarer i Paris og falske italienske støvletter i USA.
«Der kommer dyrene over,» forteller Korban Ud-din, leder for en lokal koranskole, og peker på en nedtråkket eng på den andre siden av grensen. «Du fester ti–femten kyr til et tasu, går over noen rismarker, og så er det bare å vente på det rette øyeblikket. Du dytter dem ned i ei lita elv som skiller India og Bangladesh, svømmer med dem til den andre siden. Når de kommer dit er de ikke ulovlige lenger.» Kveget kommer fra store deler av India, for bengalområdet strekker ikke lenger til. I Bangladesh selges det for rundt 40 000 taka (3000 kroner), det vil si 32 000 taka mer enn ei lokal ku og seks ganger prisen i et indisk distrikt hvor det er forbudt å slakte dem.
Bare sju av de 27 kilometerne av kommunen Lagola som ligger inntil grensen er avstengt, men dyrene passerer også gjennom gjerdet uten problemer. «Du holder et fullt glass vann opp mot piggtråden for å dempe lyden når du klipper den, så er du over,» forklarer den lokale kveghandleren Romjun. «Det er ikke særlig vanskelig. Stengsel eller ikke spiller liten rolle, bare du betaler de rette folkene.»
I Lagola er det kveg overalt. I Rajshahi, på den andre siden av elva, er kveghandelen en institusjon. Mange av Bangladeshs grensebyer har markeder (haat) som kan ta imot utrolige mengder kveg. På City Haat i Rajshahi, et av de ti markedene i distriktet, omsettes 3000 kyr hver uke, og fire ganger så mye i måneden forut for den muslimske høytiden Id.
Mohmat Atiqur Rahman har konsesjonen på City Haat, et privilegium han må betale myndighetene millioner av taka i året for. Ryktene sier at han måtte drepe flere rivaler for å få konsesjonen. Når halvparten av landets BNP avhenger av illegale inntekter, forgiftes alle institusjoner av vold og korrupsjon. Offisielt tar haat en provisjon på tre prosent av hvert salg. Med 3000 solgte storfe i uka blir det mye penger. Men alle i byen vet at dette bare er én av de mange måtene Rahman og hans City Haat tjener penger på sin posisjon i landets største kvegkorridor.

En av verdens blodigste grenser
Nurul Islam selger indisk brød, chapati, i en av de travleste ghat (fraktpunkt for varer og kyr) i Rajshahi. I oktober 2011 begynte han å telle hvor mye kveg som entret Rajshahi: «Jeg var frustrert over å se at de som tjener store penger på kyrne, kommer utenbys fra. De tjener alle pengene i Rajshahi og beholder dem for seg selv», forteller han. Ifølge ham inngår en lokal «gudfar» en avtale med en gheital (havnevakt, en annen lukrativ offentlig stilling) om å levere kveg over havna. Så hyrer han lokale menn til å dra til India for å hente kveget han har betalt grensevaktene for å lukke øynene for.
Forarget over dette systemet hvor lokale gjetere tjener minst men risikerer mest, etablerte Islam og vennen Eshamel en uformell kontrollpost ved ghaten. For hver ku ba de gjeteren vise tollkvittering. «Det var like før Id, og i løpet av én dag hadde bare halvparten av de 4000 kyrne som passerte papirene i orden. Det var den eneste måten å bevise korrupsjonen på.» Et falskt importsertifikat koster bare femtedelen av prisen for et ekte. Gudfedrene får de falske papirene direkte fra haat, kvegmarkedet Rahman sannsynligvis har betalt for i penger og blod.
Innen to uker stoppet de som kontrollerer kveghandelen i Rajshahi aktiviteten til Nurul Islam og vennen: «Noen svære karer kom og tok med seg Eshamel til ei øy midt ute i elva. De knekte armene og beina hans. Politiet gjorde ingenting, de var naturligvis betalt. Eshamel var roer, men nå kan han ikke lenger ro. Ikke gå heller.» Islam vender blikket mot elva og øya mellom de to landene, der kameraten hans ble banket opp. Når mørket senker seg vil flere tusen kyr krysse elva her.
I Bangladesh kan du ikke kaste en stein uten å treffe noe som har krysset grensen ulovlig: en glinsende bryllupssari, en klype karve eller en porsjon av matretten goru bhuna. Det store nettverket som beskytter denne importen, gjør landet avhengig av smuglingen. Faktisk står landets muligheter til å utvikle seg i fare uten pengene fra det svarte markedet, penger som sniker seg inn overalt. I Islams tilfelle var ikke bare politiet, men også det lokale rettsvesenet involvert. Da Kinu Mia, gudfaren i kvegmafiaen som sørget for å invalidisere Eshamel, ville «diskutere» med ham, fikk han sendt ut en arrestordre. På kontoret til politisjefen sa han til Eshamel: «Du er en liten sild og jeg er en storfisk. Hold deg til småfiskene ellers kutter jeg deg i småbiter og sprer dem rundt øya.» Da Eshamel ble overfalt, nektet lokalpressen å dekke saken.
Selv om smuglingen er så å si institusjonalisert, eller kanskje nettopp derfor, er grensa mellom India og Bangladesh en av de blodigste i verden. Ifølge Kiritiy Roy, leder for organisasjonen Masum i Kolkata som samarbeider med Amnesty for å få slutt på de utenomrettslige henrettelsene, tortureres 15 personer hver dag og mer enn 1000 er drept av grensevaktene siden 2000.
Mange ser på volden som utilsiktede men nødvendige skadevirkninger av arbeidet for å holde orden i den porøse regionen. Men sett i sammenheng med den svært innbringende handelsvirksomheten, der grensevaktene er innblandet, får volden en helt annen betydning.

Stormannsgal nasjonalisme
Det som sier mest er kanskje at grensevakten for det meste kommer fra de 27 andre indiske delstatene. «Vaktene snakker ikke bengali, det er et stort problem», forteller Kirity Roy. De tjenestegjør fra tre måneder til et år, altfor kort tid til å bli kjent med det bengalske samfunnet. Prostitusjonen blomstrer på grensen. Kvinnene fra begge land forteller at BSF-mennene er deres største kunder. I januar skapte en video av grensevakter som strippet og mishandlet en gjeter, store overskrifter i rikspressen. På tross av at vaktene ikke lenger har rett til å skyte uten videre, har vaktene fortsatt immunitet. Dette forklarer kanskje hvorfor fem bangladeshere ble drept ved grensen i fjor høst. Kjedsomhet, rasisme, machoisme og manglende bestikkelser brukes ofte som forklaringen når volden bryter løs. Men få snakker om en like avgjørende faktor: India sender disse mennene inn i et område der de ikke skjønner språket, historien eller kulturen.
BSF og deres mindre og ikke fullt så brutale bangladeshiske kolleger i Border Guard Bangladesh (BGB) kunne stoppet den ulovlige grensehandelen. Men mange av dem har betalt for å arbeide ved grensen, ettersom de vet at å kontrollere den er det samme som å gi tillatelse til å krysse den. «I Delhi og Dacca forsøker soldater og offiserer å bli overført til denne lønnsomme tjenesten,» forteller en toller i Benapole, den største elvehavna i Bangladesh.
Det som foregår ved grensen er mer en demonstrasjon av makt enn et virkelig forsøk på å kontrollere strømmen av varer og mennesker. «For en farse,» sukker Aminul Ehsan. «Vaktene har i realiteten ingen intensjoner om å stanse noe som helst. Volden mot de som er fattige og desperate nok til å bli tatt er forkastelig.»
Grensegjerdet er først og fremst en fysisk manifestasjon av en stormannsgal stats nasjonalistiske fantasier. Er dette gjerdet endemålet for femti år med anstrengelser for å bli et demokratisk og attraktivt land?
Oversatt av L.H.T.