Noe er råttent i Danmark

Har du tenkt på hvor det ble av Iraks informasjonsminister Al-Sahaf, medieyndlingen Komiske Ali, etter invasjonen? Serieskaperen Jørgen Bitsch har ikke bare grublet, han mener også å ha svaret: Al-Sahaf har tatt ansiktsoperasjon, flyttet til Danmark og blitt stand-in for statsminister Anders Fogh-Rasmussen. I kjent stil lanserer han 10 teser om Irak-krigen, bl.a. at regjeringen ikke har villedet befolkningen, og at de ikke visste at Iraks uranlager var oppdiktet.

Absurd retorikk og tildekking av faktiske forhold er gjennomgangsmotivet i Bitschs satireserie OverDanmark. Serien gikk et års tid fast i avisen EkstraBladet. Forlaget Progressive Publishing har nå samlet disse stripene samt en del upublisert materiale i et eget album, med undertittelen «200 gysere om dem der bestemmer over dig!». Det gir en usedvanlig oppsummering av dansk politikk i perioden 2003-5, en tragikomisk kavalkade over absurd retorikk, grådighet og manipulasjon som er både underholdende og provoserende.

Dokumentarsatirikeren Jeppe Gaardboe beskriver treffende Bitsch og OverDanmark som «Skarpere end Michael Moore – og uden hængerøv» (sitert på albumets bakside). Stripene er bygd opp som TV-reportasjer, men Bitsch stiller spørsmålene han mener hovedstrømsmedia overser – og lar politikerne si det de tenker, uten taktiske hensyn. Bitsch er genuint forbannet på den danske makteliten. Det gir serien en ensidig politisk slagside, men også en antiautoritær tilnærming som gjør den herlig respektløs. Et hovedbudskap i serien er retorikkens tragiske seier over logikken i dansk politikk: I en stripe lanseres en ny dansk ordbok, hvor mange ord nå betyr det motsatte. Skoleelevers stiler og folketingets debatter har vært fasit for dette nye språket – politikerne har ifølge ordbokredaktøren brukt det lenge.

Irak-krigen, EU og den såkalte Dan Lynge-saken er spesielt sentrale i stripesamlingen. Fogh-Rasmussen og regjeringen lot seg som kjent overbevise om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og Danmark var en av USAs lydigste allierte. I OverDanmark hyller Al-Sahaf danske politikere, og mener de er langt bedre komikere enn ham selv: «Mit eget store idol er den danske udenrigsminister Per Stig Møller. Jeg har alle hans taler på video!» (side 15)

Kritikken av EU er rettet mot den danske regjeringens håndtering av den nye unionstraktaten, og ikke minst et angrep på byråkratiet i Brüssel. I en stripe intervjues en aksjonerende, maskert kabinettsjef med ca. 100 000 kroner netto i månedlig lønn, det dobbelte av mange regjeringssjefer: «Du kan da ikke sammenligne mig med en sølle amtsborgmester som statsministeren.» kommenterer han (side 6).

Dan Lynge-saken, hvor politiet er kritisert for å ha fremprovosert og lagt til rette for et tungt væpnet oppgjør i rockemiljøet i 1996, var ifølge Bitsch et trekk for å gi økte økonomiske midler og beføyelser til politiet. I disse stripene merker man tydelig det underliggende konspiratoriske i serien. Den paranoide holdningen er oppfinnsom og artig, men så lenge Bitsch nesten ikke underbygger påstandene er den også et troverdighetsproblem.

En annen innvending mot serien er at den til tider er veldig personsjikanerende. Justisminister Lene Espersen skildres for eksempel som en pikant tøs. En stripe zoomer inn på barmen hennes, i en annen stripper hun og etteraper billig porno.

Som det amerikanske forbildet Tom Tomorrow bruker Bitsch en monoton fortellerform, med nærbilder av pratende politikere. Slike «talking heads» er som regel dårlig tegneseriefortelling, men Bitschs hyperrealistiske strek fanger mye av politikernes mimikk og har så mange burleske detaljer at serien faktisk er visuelt spenstig.

OverDanmark er den råeste satireserien i Norden de siste årene. Den er ekstremt subjektiv, med Bitsch som både anklagemakt og dommer – og forsvarerne stengt ute. Serien er ensidig, men står også for en mer generell populisme i positiv forstand: for sunn fornuft, mot hykleri og snusk. Albumet kan gi bedre innsikt i dansk politikk enn en hel årgang av Politiken.