Mislykket krig for olje
Lenge påsto amerikanske ledere at invasjonen av Irak ikke dreide seg om olje. Nylig nedgraderte dokumenter forteller en annen historie.
Reform for storbankene
Problemet er identifisert og løsningen tilsynelatende åpenbar: Finansakrobatikken til en håndfull banksjefer viser at deres aktiviteter trenger en streng regulering. Likevel er bankreformen EU la fram i desember mest interessert i å føye seg etter finanssektorens lyster.
Medisinsk forskning uten patenter
WHO foreslår ny internasjonal avtale for å tøyle en grådig legemiddelindustri. Forslaget innebærer å gjøre forskningskostnadene uavhengige av prisen på medisinene. Målet er å gjøre gode medisiner tilgjengelige for alle som har behov for det.
Nazisme før og nå
Tre nye norske bokutgivelser om høyreekstremisme betrakter det som et relativt marginalt fenomen i vår tid. Samtidig gjør 1900-tallets historie det rimelig å spørre hvor det ble av det segmentet av befolkningen som sympatiserte med fascismen og nazismen. Det er på tide å vende blikket mot norsk nazisme i etterkrigstiden.
Forsmaken på Europas framtid
I en årrekke har Napoli hatt et janusansikt, en kulturhovedstad med en sterk arbeiderbevegelse, men også mafiaens by. Arbeidsledigheten for unge har nå nådd 47 prosent, over 75 000 arbeidsplasser har forsvunnet og solidariteten smuldrer opp. Den økonomiske krisen har gjort Napoli til en tikkende bombe, preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. En forsmak på framtiden for resten av Europa?
Husk mig, hvisker støvet
Mennesket har et dybt behov for det, der er noget andet end det selv. Det vil ikke leve i en verden hvor det kun møder sig selv, skriver idéhistoriker Jørgen Dehs i sin nye bog Det autentiske – Fortællinger om nutidens kunstbegreb. Men spørgsmålet om autenticitet må tage udgangspunkt i en kritisk mistro til det, som påberåber sig at være autentisk.
En utopi innen rekkevidde
Å gi alle en månedlig sum fra fødsel til død uten å stille noen betingelser? Argumentet om at en slik grunnlønn ikke er økonomisk bærekraftig, holder ikke. Det er fullstendig mulig å innføre samfunnslønn, men det krever en større politisk debatt (se Mylondos artikkel «Falsk problem, riktig spørsmål»). Særlig på det filosofiske planet reiser ideen om en samfunnslønn delikate spørsmål, ettersom den forlater målet om full sysselsetting og vil gi folk mulighet til å leve uten et lønnet arbeid (se Chollets «En konkret idé»). Ideen bygger på erkjennelsen av at lønnsarbeid ikke lenger trenger eller kan være alle menneskers mål og mening (se Remi Nilsens «Bakenfor arbeidslinjen» og Gorz' «Baklengs»). Men den forsvares også av liberalister som ser den som et middel til å fjerne velferdsstaten (se Rimberts «Foucault, staten og de gode fattige»). I India har et nylig avsluttet prosjekt vist at samfunnslønn kan ha stor innvirkning på lokalsamfunn (se Fernandez' «Skaper energi i landsbyene»). Er samfunnslønn en god idé for Norge?
Den store skifersvindelen
Olje og gass fra skiferfjell har fått mange til å spå en gyllen framtid for USAs petroleumsindustri. Det internasjonale energibyrået mener USA vil bli verdens største olje- og gassprodusent innen 2017, mens ExxonMobil tror USA vil bli nettoeksportør innen 2025. Men ser vi nærmere på tallene oppdager vi raskt at noe ikke stemmer.
Krise, hvilken krise?
Dagens frimarkedsfundamentalister avfeier kapitalismens mange nederlag som tilfeldige uhell og ender opp med en naiv framskrittstro som ser løsningen i en enda mer «autentisk» realisering av «det frie marked». De forsøker dermed å slukke bålet med å helle bensin på det, skriver Slavoj Zizek.
Teltene i Ulan Bator
En stor gruveboom endrer Mongolias tradisjonelle nomadeliv. Nomadene tar med seg teltene og bosetter seg i provisoriske bydeler utenfor den fattige og svært forurensede hovedstaden Ulan Bator.
Fra risbolle til risikosamfunn
Kina er i ferd med å bli et individsentrert samfunn. Kineserne er nå blant de mest deprimerte i verden, og selvhjelpslitteratur har overtatt for Maos Lille røde på bestselgerlistene.
Sør-Afrikas nye apartheid
Den sosiale spenningen økte drastisk etter at politiet drepte 34 streikende gruvearbeidere i Marikana i fjor. Åtte millioner svarte afrikanere har en anstendig inntekt, mens minst tjue millioner lever under fattigdomsgrensen. ANC har ingen planer og viser liten vilje til å endre dette.
Prisen vi betaler for billig kjøtt
I flere tiår har næringsmiddelindustriens framferd ruinert småbønder og ødelagt jordsmonn, drikkevann, bønders og forbrukeres helse, uten å mette jordens innbyggere.
Bakenfor arbeidslinjen
Rollene er reversert. Arbeidets formål er ikke lenger å skape velstand, det er den økonomiske veksten som skal produsere vår tids store mangelvare: arbeidsplasser.
En konkret idé
Å forestille seg hvilke andre liv og sosiale relasjoner som er mulige kan virke irrelevant i krisetider. Men det har aldri før vært mer nødvendig. En vilkårsløs lønn til alle borgere kan være veien ut av et økonomisk system som blir stadig mindre i stand til å fordele samfunnets rikdom.
Dronen og selvmordsbomben
Kan USAs president likvidere amerikanske statsborgere? Spørsmålet ble stilt etter at den amerikanske Al-Qaida-lederen Anwar Al-Awlaki ble drept av en drone i Jemen i september 2011. Av uforståelige grunner vekker ikke bruken av disse førerløse flyene like stor avsky i vestlig opinion som selvmordsbombere.
Pavens glemte korstog
Mot slutten av den kalde krigen inngikk Vatikanet og Ronald Reagans USA et uformelt partnerskap for å bekjempe «kommunistfaren» i Sør-Amerika.
For kardinal Joseph Ratzinger innebar det en kamp mot frigjøringsteologenes arbeid mot fattigdom.
Irak-diplomatiet fra innsiden
Årets prisvinner ved festivalen i Angoulême, tegneserienes Cannes, er en fransk Borgen med humor. Quai D’Orsay forteller om forløpet opp mot Irak-krigen som vi aldri har lest det før, skrevet av en tjenestemann under pseudonym.
Bagdads nye normalitet
Den amerikanske invasjonen for ti år siden fjernet Saddam Husseins brutale regime, men mange av de mest ødeleggende elementene lever videre under en tilsynelatende normalitet i Bagdad. Et smertefullt spørsmål tvinger seg fram: Har Irak lidd i nok et tiår til ingen nytte?
Overblikk over oligarkiet
Ingen tror lenger at fornuften vil seire over den vanvittige sparepolitikken, eller at moralen vil forhindre flere skandaløse forbindelser mellom penger og politikk. Håpet om en kursendring hviler nå på et frontalangrep på de rådende interessene.
Alle er vi blot en stor sjæl
Matrix-brødrene har med Cloud Atlas komponeret en symfonisk film på tværs af tid og rum, men desværre også en rigeligt banal fortælling om menneskehedens forbundenhed.
En reise i Schengens utkant
Da tidligere østblokkland ble innlemmet i EU i 2004, håpet man at nasjonale identitetsfølelser ville dempes med den gradvise utviskingen av grensene. Flere folkegrupper lever imidlertid på tvers av grensene og brukes nå i hjemlandenes politiske spill.
Sjokkstrategi i Slovenia
En statsminister for en mindretallsregjering nekter å gå av. Fagforeningene mobiliserer. Et borgeropprør sprer seg på nettet og i gatene. De vanligvis så fredelige slovenerne reiser seg mot en bevisst nedbygging av landets velferdsstat.
Krig til ingen nytte
Den 20. mars 2003 invaderte USA Irak og styrtet Saddam Husseins brutale regime. 15. desember 2011 erklærte USAs forsvarsminister Leon Panetta krigen for over og de siste amerikanske soldatene forlot landet tre dager senere. Hva skjedde i mellomtiden? Det de mange millionene som protesterte verden over i opptakten til invasjonen visste ville skje.
Islamister med ryggen mot veggen
Så å si alle i Tunisia mener at resultatene av revolusjonen er truet. Men av hvem? Av en «sekulær» opposisjon som nekter å innse at de konservative islamistene i Ennadha vant en overlegen seier i valget til grunnlovgivende nasjonalforsamling i oktober 2011? Av Ennadha-islamistene som ønsker å bruke valgseieren til å infiltrere staten innenfra samtidig som de spiller på frykten de salafistiske militsene skaper? Eller simpelthen av et politisk sirkus som minner om den fjerde franske republikken med sine parlamentariske blokkdannelser som sprakk så snart en representant ikke ble minister, med teatralske opptrinn som var glemt dagen etter, og de utallige smågruppene som stadig skiftet standpunkt? I mellomtiden faller gruveproduksjonen, turismen vakler, utryggheten brer om seg og hundrevis av unge tunisiere har dratt for å slåss sammen med jihadister i Syria, Algerie og Mali.
Optimalisert menneskestyring
I nettets tidsalder er befolkningen ikke lenger en masse, men et subtilt nettverk av interaksjoner. Markedsførere og sosiologer gransker nå de intime koblingene og individuelle gestene for å kartlegge samtidens tendenser og styre samfunnet.
Mannen mediene elsket å hate
Vestlige medier stemplet Chávez fra første stund som en klovn, demagog og oljediktator som jukset i valg og ruinerte landets økonomi.
Jeg foretrækker at dræbe nænsomt Killing Them Softly er gennemført gangsterunderholdning i arven fra Scorsese og Tarantino, men eftertænksomhed skal man lede længe efter.
Når filmen knækker
Rufus Norris’ debutfilm Broken forsøger at matche Englands tradition for at lave socialrealistiske ungdomsdramaer, men den falder desværre til jorden i sit forsøg på at kombinere depressiv handling med lyriske passager.
Livet etter revolusjonen
Olivier Assayas’ Etter revolusjonen følger skjebnen til opprørerne etter mai 1968 i en forvirrende tid, der militantismen blir holdt kunstig i live.
Bestialiteten og idyllen
Den canadiske film Rebelle tematiserer afrikanske børnesoldater på en facon, der er filmisk dragende men som ikke formår at levere mange nuancer eller psykologisk og politisk indsigt.
Alle er vi blot en stor sjæl
Matrix-brødrene har med Cloud Atlas komponeret en symfonisk film på tværs af tid og rum, men desværre også en rigeligt banal fortælling om menneskehedens forbundenhed.
Mesteren og hans Alma
Alfred og Alma Hitchcock har passert 60. Vertigo ble ingen publikumssuksess, og ekteparet gjør seg nå klar til å lage det som skal bli et av filmhistoriens mest beryktede verk.
Jagten på Geronimo
Velkomponerede og intense actionsekvenser kan ikke redde Zero Dark Thirty fra at være en langsommelig og uvedkommende affære, der presser forståelsen af det amerikanske ønsket om hævn til yderligheder.
En mann og en kvinne
Michael Hanekes Amour er en av de mest tankevekkende filmer om eldre menneskers kjærlighet, skjønnhet og monstrositet som noensinne er lagd.
Israel i fare
Dror Moreh har intervjuet tidligere ledere av den israelske sikkerhetstjenesten Shin Bet. Resultatet er en foruroligende dokumentar om det moralske uføret det israelske demokratiet er havnet i.
Ikke bare kvinder, men gnister
Det filmiske håndværk er i orden i dokumentarfilmen Gulabi Gang, men den mangler gnist og nærvær, hvilket filmens medvirkende ellers burde have så rigeligt af.
Perverterte ritualer
DokumtentarenBully viser hvilken institusjon trakassering har blitt i skolebarns hverdag, og etterlater noen spørsmål om lærerstandens og myndigheters ansvar.
God reklame
Mad Men er på sitt beste en perfekt blanding av seriøst drama og såpe. I den nyeste sesongen kombineres det vittige eller rasende morsomme med en mørk, melankolsk vrangside i portrettet av tiåret som endret verden.
Det intelligente smilet
I Sverige og Danmark hyller et samstemt pressekorps den nye svenske dokumentaren Palme. I Palmes hjemland er dette den mest sette dokumentarfilmen på kino de siste 30 år. Et folkelig savn etter sannferdige og modige politikere synes å ligge bak filmens overraskende popularitet.
Velkommen til det åndelige dyrerike
Dokumentaren The Act of Killing gir en unikt og dypt forstyrrende innsikt i den globale kapitalismens realisering av mennesket som det åndelige dyret.
De ventende
Uden dramatisk forcering giver Margreth Olin et unikt indblik i barnet, der venter på asyl. I De Andre møder vi en række markante drengeskikkelser, der er på standby, placerede i lejre, der minder om fængsler. Udenfor samfundet. Ude af øje, ude af sind.
En verden snudd på hodet
Hvem er god og hvem er ond i en verden der alt er endevendt? Den «gode» leiemorderen Tul ser verden opp ned etter en skade, som et mulig symbol for en nasjons politiske forvirring.
Hinsides ostalgien
Barbara er siste skudd på stammen av filmer om DDR. De andres liv viste i 2006 at Stasi-fiksjon kunne gjøre sterkt inntrykk i skjæringspunktet mellom tvil og sentimentalitet. I Barbara tegner Christian Petzold ikke et svart/hvitt-bilde av DDR, men gir heller ikke «ostalgien» en lillefinger.
Det frosne billede
Anders Rønnow Klarlund har med The Secret Society of Fine Arts taget bevægelsen ud af filmen. Det er smukt og virtuost, men på ingen måde noget, man gribes af.
Mombasa Express
Ulrich Seidls Paradis er en stemningsmessig huskestue, der eksaltert humor og humør veksler med det grelleste ubehag i beskrivelsen av en vestlig verden på nachspielstadiet.
Proletariatets diktatur i Gotham City
I The Dark Knight Rises viser Hollywood seg ute av stand til å forestille seg ekte folkemakt uten vold. Men tanken om at Occupy-bevegelsen kan ta makten og etablere et folkedemokrati på Manhattan er åpenbart absurd. Hvorfor drømmer da en Hollywood-kassasuksess om det?
Hyldest til ungdommen
Til Ungdommen fungerer frem for alt som en oprigtig ode til ungdomslivet, håbet og viljen, der gør, at mennesket aldrig giver op.
Hopp!
Gitt finanssektorens sentrale og foruroligende rolle i vestlige samfunn finnes det overraskende få fiksjonsfilmer om den. J. C. Chandors Margin Call forsøker å bøte på mangelen. Og reiser spørsmålet om fraværet av finansfolk med dårlig samvittighet som klasket ned i fortauene på Wall Street høsten 2008.
Trojansk kalkun
Dra på ferie sammen, gå hverandre på nervene, snakk ut: Blant litt mange enkeltskjebner og et litt vassent publikumsfrieri finner vi et forpint kjærlighetsdrama som knapt har vært å se på film tidligere.
Burlesk samfunnssatire og bortkastet tid
Med To Rome with Love har Woody Allen unngått en ny «amerikanere i Roma»-film. Berlusconis underholdningsmaskin tas på kornet. Woody Allen framstår som pastisj på seg selv men klarer tidvis å løfte seg ut av gjentagelsenes humrende likegyldighet med frekke og uventede ideer.
Grubleren fra Manhattan
Robert B. Weides dokumentar om filmskaperen og mannen Woody Allen er en gave til alle gamle fans, kanskje særlig oss frafalne: et hyggelig gjensyn med både høy- og lavmål i karrieren. For medlemmer av klubben som neppe vil ha medlemmer som ønsker medlemskap.
Filmisk set
At bruge virkelige mennesker i en fiktionsfilm er ikke nødvendigvis noget, det skaber realisme. Det er i al fald mit tydelige indtryk efter at have overværet krigsfilmen Act of Valor i biografen for nylig.
Brekende svanesang
En dokumentar om tradere på gølvet og en dokumentar om de siste sauecowboyene skildrer to høyst ulike næringer. Til tross for innbyrdes forskjeller, har de mer til felles enn at begge representerer eksotiske bransjer i solnedgang.
Temmelig langt fra
Stephen Daldrys filmatisering af Ekstremt højt og utrolig tæt på formår at bevare bogens pudsige antrit, men hæmmes af konkret, filmisk virkelyst og sentimentale billeder.
Coriolanus, vår samtidige
Shakespeares mesterverker lar seg som mesterverk lett flyttes i tid og rom. Med unntak av
Coriolanus, den britiske skaldens siste og notorisk militaristiske og antidemokratiske tragedie. I sin filmatisering begår Ralph Fiennes det mesterstykket å flytte stykket til vår tid og bryte den lukkede sirkelen av fortolkningsmuligheter,
skriver Slavoj Zizek.
Det onde, onde barnet Vi må snakke om Kevin er en sterk og noe tendensiøs historie som underbygges med alle fagets knep. Regissør Lynne Ramsay er en visuell virtuos, men blir overdrevent didaktisk i fortellingen om et sterkt fortegnet bøllefrø som oser av uforholdsmessig forakt, umotivert fiendtlighet og demonstrativt lite empati.
Hjemme hos overgriperen
Debutant Schleinzers trivielle hverdagsrytme gjør en grotesk historie utholdelig. Han forfører oss et godt stykke på vei til en innlevelse på overgriperens premisser, mens disse motarbeides kontinuerlig av udådens realitet.
Mistankens tidsalder
En ganske annerledes tid med et annerledes verdensbilde og en annerledes galgenhumor trer fram i Tomas Alfredsons filmatisering av John Le Carrés Muldvarpen.
«Hvor er du, kære mor?»
Fridrik Thór Fridrikssons delvist selvbiografiske Mamma Gógó formår at skildre en alzheimerssygdom på indfølt vis uden at filmen bliver hverken kvalm eller for deprimerende at skue.
USA rimer på FBI
CLINT EASTWOODS FILM om FBI-direktøren J. Edgar Hoover formår aldrig at løfte sig og forbliver en temmelig forudsigelig illustration af en selvbiografi. En film om en af verdens mest magtfulde efterretningstjenester burde være spændende.
Sannhet og metode
A Dangerous Method kretser rundt det symbolske trekantdramaet mellom Freud, Jung og Spielrein, som foranlediget psykoanalysens første skisma. Filmen viser på dyktig vis hvilken viktig katalysator Spielrein var for utviklingen av psykoanalysen og bruddet mellom dens to store pionerer.
Kjernesunn kamerahunger
Den ujevne regissøren Wim Wenders viser ofte begavelse i dokumentarfilmene sine. Med Pina føyer han et nytt tilskudd til en respektabel rekke av sympatiske kunstnerportretter.
Jeg skriver som sommerfuglens vingeslag
En ung kvindes tragiske død vækker en poetisk åre i en aldrende bedstemor i en film, der i sig selv fremstår som et helstøbt stykke poesi.
No Future – trop tard
Joachim Triers nye film evner å skape mentalbilder og hypotetiske scener som er sjelden kost i norsk film. Trier beviser til fulle at han i én og samme film kan skru ned tempoet til et nullpunkt, gjentatte ganger, for så å gi nervøsitet og noia sitt tempo, sin intensitet, når det kreves.
Den gamle skopudser og flygtningebarnet
Le Havre er et humanistisk eventyr med stor charme, men for mange scener emmer af parodi og kitsch til, at man for alvor tager fortællingen med sig.
Latent sprengkraft
Jean-Pierre og Luc Dardenne fokuserer de evige spørsmål i dagsaktuelle problemstillinger. De belgiske prisgrossistenes beherskede framstilling av opprivende skjebner ender denne gang i en lysere, mer forhåpningsfull film enn vi tidligere har sett fra dem.
En tid for røyk og reklame
Dette er serien som sier noe vesentlig om tidsånd, nær fortid, identitet, svik og begjær. Full av overraskende vendinger og forviklinger. Full av røyk og alkohol. En verden der krigen var kald og markedet like optimistisk som tidsånden.
Mer enn en hustru
François Ozon har med Potiche laget en anstendig og godlynt komedie mot en bakgrunn av betente forhold i fransk arbeidsliv. Tungvekterne Deneuve og Depardieu bidrar med nødvendig flyt, letthet og ikke så rent lite filmhistorisk ballast.
Shirin & Soran 4-ever
Kærligheden mellem Shirin og Soran er dramatisk som i et eventyr, men der er absolut intet eventyrligt over den verden, Shirin kastes ud i, da hun træffer et skæbnesvangert valg.
Livet på dynga
Arbeidere på verdens største søppelfylling blir engasjert av en kunstner i et prosjekt bestående av resirkulert materiale. Dokumentarskildringen av denne prosessen har blitt en oppbyggelig og sympatisk historie i belastet terreng – og i en vel så belastet filmtradisjon.
Den gamle mand og gederne
Michelangelo Frammartino blæser på fortælling og dramatisk fremdrift. Det er der kommet en betagende og nærmest essayistisk fiktionsfilm ud af.
Verdens farligste vej
Ken Loach begynder godt men slutter skidt i Route Irish, der er for tynget af et utroværdigt manuskript, symbolik og for mange tanker om sammensværgelse.
Regnskogens ro
En feelgood spøkelsesfilm? Ja, gjenferd, spøkelsesaper og vanlige dødelige konfererer i døsig suggererende tempo. Thailandske Onkel Boonme er en effektiv motgift mot overdoser av hysterisk montasje.
Vinger & fjær
Etter den beherskede The Wrestler leverer Darren Aronofsky noe som ligner en katalog over egne fortrinn og svakheter som regissør. Det ser ut som han forholder seg til Kunstfilm som Village People til indianere og politimenn. Likevel er Black Swan en tour de force av visuelle finter og fortellerteknikk.
Helt ind i marven
Winter’s Bone er en dragende spændingsfilm, et velspillet familieportræt og ikke mindst den mest indlevende skildring af det fattige, hvide USA, på lang tid.
Hvordan bekjempe rompirater
USA utvikler romvåpen som kan treffe ethvert mål på jorda i løpet av 5–10 minutter. Ifølge en ny dokumentar ser supermakten det som sin plikt å kontrollere rommet militært.
Bisk politimann, øm politimann
Mark Wahlberg og Will Ferrell gjør pladaskflauser og søkte vitser med bravur, men de kunne godt ha lagt lista litt høyere. The Other Guys er ellers noe av en stafettløype av kjente situasjoner de vil harselere med.
Kødets lyst
Med åpne øyne blotlægger magtstrukturen og den iboende undertrykkelse ved religiøs fanatisme i det israelske samfund. Heldigvis for filmoplevelsen gør filmen det uden at virke udleverende eller sensationslysten.
Tung at danse med
Smukke balletscener bliver siddende, men Maos siste danser er tynget af en al for blid og behagesyg tilgang til det biografiske materiale.
Ind i kugleregnen
Armadillo fremstiller de danske soldater som en flok drengerøve, der præget af ungdommelig hovmod og umodenhed likviderer og gør grin med de afghanske ofre. Alligevel er det svært at føle anstød over filmen. For krig er vel bare sådan?
Slemme, slemme snut
Til tross for få glimt av originalitet glimrer Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans primært med sitt fravær av Werner Herzogs visjoner.
Politisk Polanski
Hva kan en fiksjon om en Tony Blair-skikkelse lære oss? Roman Polanskis filmatisering av Robert Harris’ roman The Ghost, får oss til å stille spørsmål ved enkelte statslederes servilitet.
Uddan jer, medsøstre!
Til trods for glimrende skuespil og gennemført scenografi skæmmes helhedsindtrykket i An Education. Det er en film, der er for skematisk i sin fortælling og for banal i sine budskaber.
Virkelighetens fantasifulle funksjon
Vi må ikke la oss narre av James Camerons overfladiske Hollywood-marxisme, bakenfor sympatien for de fattige lurer det en dypt reaksjonær fortelling, skriver Slavoj Zizek om Avatar og den forlatte Hollywood-ideologien om pardannelse som alle tings mål og mening.
Blod gir liv
Park Chan-wook tøyer vampyrsjangeren og drar på intelligent vis nytte av vampyrfigurens erotiske fascinasjon. Men ha kunne godt ha unngått filmens avsluttende tredjedel.
Fire postkort: Cities on Speed
Også i år samlet Copenhagen International Documentary Film Festival (CPH:DOX) en imponerende vifte af film. I år har man, ikke overraskende, satset på klimafilm. Men det er et beslægtet tema om urbane landskaber i forandring, om megabyer i vækst, der imponerer, vækker til eftertanke og sætter de klimamæssige og miljømæssige spørgsmål ind i en interessant ramme.
Den sidste rejse
Yojiro Takitas japanske Oscar-vinder Depatures er en fredfyldt og værdig film, der på elegant vis mimer det på engang makabre og dog smukke arbejde, filmens hovedperson bestrider. Sentimentalitet og patos truer dog filmen og gør den indimellem en anelse selvsmagende.
Erin Brockovich' lillebror
Steven Soderbergh er en svært uforutsigbar regissør med så stilistisk og innholdsmessig ulike filmer som Sex, Lies and Videotape, Kafka, Ocean’s Thirteen og filmatiseringen av Che Guevaras liv som revolusjonær. Utvider The Informant!, som handler om en av USAs mest profilerte varslere, repertoaret enda mer?
Hvad er normal her?
I sin granskning af begrebet normalitet falder The Soloist til jorden. Den står lidt stærkere som skildring af skizofreni, men ikke desto mindre er helhedsindtrykket en noget kedsommelig og ligegyldig affære.
Om å slutte fred med fortiden
I Brutte omfavnelser leverer billedmesteren og «følelsesatleten» Pedro Almodóvar enda mer intenst melodrama og billedprakt enn tidligere. Men filmen er først og fremst et forsøk på å reflektere avstanden mellom tidlig 90-tall og sent 00-tall, inkludert en til tider briljant og blendende oppsummering av Almodóvars karriere.
Kubricks nattodyssé
Ti år har gått siden Stanley Kubrick døde. Og ti år har gått siden hans siste film ble satt opp på kino. Eyes Wide Shut er en notorisk tvetydig film som fikk en lunken mottakelse da den først kom, og mange mente den var blitt gitt ut uferdig. Men i dag framstår filmen som langt mer vesentlig enn det meste av filmer som har blitt laget siden.
Hjemlig, hemmelig
Philippe Claudel er en av samtidens mest lovende romanforfattere. Med Jeg har elsket deg så lenge (Il y a longtemps que je t’aime) gjør han en solid debut som spillefilmregissør.
I spillet kan du alt
Ben X tager favntag med den computerspillende og utilpassede teenager. Det er der kommet et fintfølt og rørende portræt ud af, som dog også har det med at fremstå lidt for naivt og moraliserende.
Omringet av globalitære regimer
Richard Brouillettes Encirclement bruker få visuelle virkemidler men er likevel en sterk og intens film om nyliberalismens mentalitetskontroll, -hjernevask og ideologisk konformisme.
Omsorg og forviklinger i Provence
Agnès Jaouis Tilbake til Provence våger å ta opp problemstillinger som vanligvis feies under teppet. Det er delvis en seriøs film om røtter og retning i livet, dels en samling muntre og sorgmuntre tablåer, men ambisjonsnivået til den ellers så presise filmskaperen kunne ha vært høyere.
Et stort laboratorium
Hvor grusomt er det at noens lykke baserer seg på utnyttelse av andre? Dette er temaet i Lukas Moodyssons nye film Mammut, men svaret er ikke nødvendigvis så radikalt som forventet. Har Lukas som 40-årig familiemann blitt myk?
Idealismens endeligt
I Lille Soldat sammenkædes trafficking og krigene i Irak og Afghanistan i et forsøg på at problematisere begrebet «hjælp». Resultatet er nedslående.
Che Guevaras kamp til døden, ifølge dialektikeren Steven Soderbergh
I Soderberghs todelte film om revolusjonssymbolet Che Guevara er det dialektikken snarere enn maskinpistolen som står i sentrum. Splittingen i to deler og den påfølgende syntesen framstår som den eneste mulige måten å vise revolusjonens tilfeldighet på.
Sveriges dystre side
Niels Arden Oplev har skåret Stieg Larssons krimibestseller Mænd der Hader Kvinder ind til benet og skabt en effektiv og velspillet thriller, der heldigvis bevarer bogens samfundskritiske dimension.
Hanna og hennes lesere
Analfabetisk ondskap? Er The Reader troverdig i sin framstilling av konsentrasjonsleirvokterens beveggrunner og gåtefulle sjelekvaler?
Sandmennesket
Steve McQueens film om IRA-lederen Bobby Sands’ sultestreik, er en sterkt kroppslig, men samtidig meningsmettet film som evner å sprenge fiksjonsfilmens konvensjonelle moralske dualisme.
Et gammelt stykke kød
The Wrestler er fortrinlig i sin skildring af tingenes forgang og livets forfald. Mickey Rourke har aldrig været bedre, men det er kollektivet, der får filmen til at løfte sig til mindeværdige højder.
Et spørsmål om ære
Wehrmacht-aristokratenes komplott mot Hitler i 1944 har blitt til en overraskende velsmurt og spennende thriller i Bryan Singers Valkyrie. De politiske forhåpningene og motivene til kuppmakerne havner imidlertid i bakgrunnen. Betyr det at man skal slå seg til ro med at en thriller bare er en thriller?
Warszawa, Libanon, Gaza
Mer enn noensinne er det viktig med film om den israelske militariserte væremåten, og hvilke traumer de israelske lederne skaper med sin naive tro på overdreven hevnende vold. I den animerte dokumentarfilmen Vals med Bashir forteller flere israelske soldater om egne posttraumatiske lidelser etter å ha levd ut denne væremåten i Libanon i 1982. Med Gaza friskt i minne, er filmen mer aktuell enn noensinne.
Jehova ser alt
Nils Arden Oplev formår med To verdener at levere en nuanceret skildring af Jehovas Vidner. Desværre hæmmes filmen af skabelonkarakterer og en for behagesyg iscenesættelse af dramaturgien.
For likheten! Klassen var en overraskende vinner på fjorårets Cannes-festival. Og filmen om den engasjerte læreren François (som i likhet med elevene spiller seg selv) i Paris’ verste bydel, har bare blitt bedre siden første visning, mener Cahiers du Cinémas kritiker.
Katolsk kammerspill
At fienden er en vond og ond heks innebærer ikke at helten er uskyldig. John Patrick Shanleys Doubt tar med finurlig ironi opp det gamle temaet om tro og tvil med katolsk misbruk som bakteppe. Men har en kritisk film om religiøs livsfiendtlighet noe å tilby i nytelseskapitalismens tid?
Forbrydelse og straff
Vi handler aldrig uden konsekvens. Og vi føler åbenbart kun for de mennesker, vi kan forholde os til. To, blandt sikkert flere, læresætninger, der kan komme ud af at se Nuri Bilge Ceylans dvælende drama om menneskers moralske dilemmaer.
Mythos og makt
Bygeriljaen Rote Armee Fraktion gikk på begynnelsen av 70-tallet til krig mot et vesttysk samfunn de mente var gjennomfascistisk. Nærmere 40 år senere er terrorgruppen fortsatt innhyllet i nestenmytologisk uklarhet. Hvordan kunne RAF tro at de ville vinne en bygeriljakrig? Eller var det offer og ikke seier det dreide seg om? Kinoaktuelle Baader Meinhof forsøker å forklare de ideologiske og personlige motivene, men lar filmens bakgrunns-materiale oss forstå deres virkelige beveggrunner og hybris?
Scener fra en glemt krig
Hva ville skjedd om narkotika hadde blitt legalisert? På hvilke måter har egentlig USAs krig mot narkotika vært effektiv? I American Drug War: The Last White Hope gir Kevin Booth et svært kritisk blikk på den amerikanske narkotikapolitikken.
Pressefriheten truet i USA
Under republikanernes landsmøte i september, demonstrerte amerikanske myndigheter tydelig at journalister fra uavhengige medier fritt kan arresteres og brutaliseres kun fordi de rapporterer nyhetene.
Mafia over det hele
For en gangs skyld kommer her en mafiafilm uden biljagter, svulstig dialog og grænseoverskridende voldsæstetik. Matteo Garrones Gomorra, som vandt Grand Prix i Cannes, skræller alle unødvendige effektlag af i håbet om at levere en realistisk skildring af Europas mest brutale kriminelle organisation.
Barcelona Light
Etter tre engelske produksjoner har Woody Allen krysset kanalen og lagd en film med Barcelona som bakteppe.
Vicky Cristina Barcelona er et trekantdrama som nok vil bli godt mottatt for sin vittige tone og passe problematiserende stil.
Men har Woody Allen noe nytt å by på?
Katastrofale utviklinger
Med Burn after reading leverer Coen-brødrene enda en komedie. En kostelig og dyptpløyende kritisk film om middelaldrene tapere i maktens sentrum, Washington D.C.
Götaland-Gaza, tur-retur
Arn – Riket ved veiens ende fullbyrder filmatiseringen av Jan Guillous trilogi om den svenske korsfareren Arn Magnusson. Filmen rommer en rekke flotte tablåer, og følger opp Guillous hyllest til den arabiske kulturen med Gaza som åsted. Samtidig trenger et spørsmålet seg fram: Er det mulig å lage middelalderfilm etter Monty Python og ridderne av det runde bord?
Vredens frugter
Eran Riklis bruger i Citrontræet en nabostrid om en citronlund som metafor for den store konflikt mellem Israel og Palæstina. Det er der kommet en behændig og meget hjertevarm film ud af, som især har sin styrke i skildringen af menneskelige relationer på begge sider af den imposante mur, der skiller to folkeslag ad.
Kærlighedens udløbsdato
Thailandske Pen-Ek Ratanaruang afsøger i Ploy ægteskabets elasticitet. Med en langsommelig og tænksom filmstil, der dvæler ved sigende detaljer, udfolder Ratanaruang en moden og ærlig fortælling om ægteskabets skiftende tilstande. De stillestående handling åbner op for publikums refleksive engagement. Og til trods for, at filmen mere eller mindre har karakter af en drømmetilstand, fremstår Ploy både relevant og realistisk.
Computer malfunction
Stanley Kubricks mesterverk 2001 – en romodyssé var banebrytende da den kom for 40 år siden, både for science fiction-sjangeren og filmkunsten. Kan dens tematisering av kontrolltap og fremmed intelligens fortsatt si oss noe i dag?
Servile rappere, opprørske rappere
Den franske kulturministeren skryter av den franske hiphop-kulturen. Har Sarkozys medsammensvorne tatt innover seg stemmene fra forstedene? På ingen måte. Kun de apolitiske trekkes fram, mens de samfunnskritiske må møte i retten. I motsetning til hva Sarkozy og co. sier, mangler ikke det franske forstadsopprøret stemmer.
Hvordan skape øyenvitner
To av årets fremste dokumentarfilmer, Morgan Spurlocks satiriske terroristjakt Where in the World is Osama Bin Laden? og Brett Morgans Chicago 10 om 1968-opptøyene i Chicago, bruker begge tegnede sekvenser som virkemiddel, men på vidt ulike måter. Animasjon åpner for nye manipulative fortellermåter, men i en dokumentar oppleves tegningene som så fremmede at selv den sløveste seeren vil være bevisst på at dette er et skapt virkelighetsbilde.
Sivilisasjonskritisk happening?
Er The Happening en teit film? Sommerens sedvanlig lettbeinte kinoprogram ble i år innledet av M. Night Shyamalans seneste krysning mellom grøsser og katastrofefilm. Naturen slår seg vrang, hevnen er utspekulert, men hvorfor?
At leve under Berlusconi
Det hevdes at Nanni Morettis Il Caimano var med til at vælte Berlusconi i valget i 2006. Filmen slår sig op som en satire om Silvio Berlusconi, men i virkeligheden handler den forbavsende lidt om Berlusconi. Til gengæld viser den på raffineret facon, hvordan det er at leve i et samfund regeret af en mand som Berlusconi.
– Til og med Bush kunne jeg forsvare!
Antikolonialist, frihetskjemper, forsvarer for nazister, terrorister, diktatorer og holocaustfornektere: Den franske advokaten Jacques Vergès er vanskelig å gripe. En følelseløs jævel? En iherdig forsvarer av alles rett til et forsvar? Uansett hvordan man fortolker Vergès' liv og virke, er han et levende symbol på de siste femti årenes mange politiske blindspor. Gjennom Schroeders film framvises foruroligende allianser mellom arabiske motstandsgrupper og Europas bruneste krefter.
Gjorde du noget?
Ole Christian Madsen har med Flammen og Citronen begået Danmarks hidtil dyreste film. Slutproduktet er et trivielt fortalt krigsdrama, som aldrig rigtig er hverken episk eller psykologisk i sin tilgang. Ikke desto mindre formår filmen at nuancere sondringen mellem at gøre modstand og lade stå til, når et land er besat. Virkelighedens reelle modstand er svær at få øje på.
Skuddene i Dallas, Chicago og Salamanca
Mens bataljen mellom Clinton og Obama går inn i siste fase og amerikanske medier spekulerer i hvem av dem som er det mest sannsynlige attentatmålet, kommer en ny presidentattentatfilm, Vantage Point. Selv om det denne gangen dreier seg om en actionfilm,betyr det ikke at det skorter på kunstgrep. Men bidrar den til kritisk refleksjon over dagens interne og eksterne trusselbilder?
Verden som fornøyelsespark
Med Paranoid Park fullbyrder Gus Van Sant veien han har lagt ut på med Gerry, Elephant og Last Days. Filmen er nok et steg mot Gus Van Sants utskilling av den etisk-estetiske erfaringen i hverdagen. Historien om skateren Alex som forårsaker en vekters død, gir Vant Sant anledningen til å kaste seg ut i en verden som har blitt til en fornøyelsespark.
Krigen følger altid med hjem
I sin seneste film In the Valley of Elah sætter Paul Haggis fokus på hjemvendte soldater, der har gjort tjeneste sammen i Irak. Med gruppen som omdrejningspunkt og en forfærdelig episode som dramatisk nerve, tegner Haggis et billede af krigens traumer, der aldrig kan rystes af. Traumer som inficerer det amerikanske samfund i en sådan grad, at dysfunktionalitet og inhumanitet bliver mærketegn for USA snarere end demokrati og frihed.
Satirisk svanesang for Bush jr.
Tegnefilmserien Lil' Bush beskrives som «Rakkerungene med atomvåpen». Ved å karikere Bush-administrasjonen som kranglevorne småunger, gjør tv-serien sitt beste for å trampe ned siste rest av George W. Bushs ettermæle som president. Men er den for sent ute?
Ødelandet vokser
Filmen No Country for Old Men markerer et comeback for Coen-brødrene etter noen svake filmer. Deres adaptasjon av Cormac McCarthys roman med samme navn viser i sannhet en amerikansk kultur i forfall. Filmen avdekker et land som gjør det meste for å dekke til en nihilistisk virkelighet.
Kødfyldte tærter
Tim Burton prøver i sit bud på Sweeney Todd-myten at kombinere sang og horror. Burton følger op det seneste årtis forsøg på at revitalisere musicalgenren med så forskellige værker som Lars von Triers Dancer in the Dark og Baz Luhrmanns Moulin Rouge. Hos Burton fungerer det kun momentvist. Men han iscenesætter med stor begavelse og overbevisende atmosfære London som forfaldets og det makabres centrum. William Blake ville juble.
Den perfekte forbrytelse
Veteranen Sidney Lumet lever fortsatt i beste velgående og beviser at filmkunsten er et land der også gamle menn har noe ugjort. Before the Devil Knows You're Dead handler om et absurd ran som blir en familietragedie vondere enn noen mafiafilm. En gresk tragedie om den amerikanske drømmens kollisjon med skjebnen, og amerikanske realiteter.
Krigen mot terror i stjerneformat
TV-serien Battlestar Galactica viser science fictionsjangerens potensial. Her møter vi ikke en dystopisk framtidsvisjon, men heller en omplassering av hendelser i vår egen samtid. Serien retter søkelyset mot politiske intriger og etiske paradokser, og drøfter dermed implisitt dagens «krigen mot terror» og tilstanden i USA etter terrorangrepene 11. september 2001.
Spill og speil i Shanghai
I Ang Lees Lust, Caution (Se, Jie) møter vi den unge, elegante Fru Mak i et japanskokkupert Shanghai, der kompliserte politiske og personlige spill utfolder seg mellom kollaboratører og motstandsbevegelsen. Filmen ble belønnet med Gulløven i Venezia i 2007. Priser er ikke noe nytt for den taiwanske regissøren. Fornuft og følelser, Snikende tiger, skjult drage og Brokeback Mountain er alle blitt belønnet med Oscars. Men hva er spesielt prisverdig med hans nye krigs- og pasjonsdrama fra Shanghai og Hong Kong?
Faderen, den uekte sønn og den hellige olje There Will Be Blood er det største oljeeventyr på lerretet siden Giganten. Det har blitt en episk film om en nybrottsmann og klassisk kapitalist i Max Webers forstand. En storslått film, men uten de kunstneriske høydene regissør Anderson tidligere har nådd.
Pingvinene slår tilbake
Klimaendringene setter spor i vidt ulike animasjonsfilmer: Internasjonale miljøorganisasjoner lager filmer som skal vise konsekvensene av klimaendringer og motivere til handling. En ny musikkvideo behandler temaet på surrealistisk vis. Og en kinoaktuell japansk familiefilm skildrer klimakampen allegorisk som en fantasyfortelling.
Fantasiens fatale blikk
Det er få romanfilmatiseringer som tilfører fortellingen særlig mer enn en serie illustrasjoner. Om forlatelse er en overraskende god adaptasjon av Ian McEwans roman med sammen navn.
Men hva bør vi forvente av en adaptasjon?
Kjærlighet eller skuespill?
Av uante grunner vil ikke Paul Verhoevens nye film Black Book bli satt opp på kino i Norge. Men den kom nå nettopp på DVD og vi gir den her det fokus den fortjener. I filmen fortsetter den hjemvendte Hollywood-regissøren sitt kritiske arbeid. Denne gangen dreier det seg om skyggesidene i hans fødelands historie. Med sin ironiske, men langt fra kyniske filmkunst, forteller Verhoeven om frigjøringen av Haag (1944–45). I fortellingen om jøden som forelsker seg i en nazist, vendes rollene stadig om. Motstandsbevegelsens vold (lynsjing og snauklipte kvinner) er like ille som volden den avløser. En scenebevisst Verhoeven sniker seg stilsikkert inn Hitchcock-tradisjonen.
En lei historie
Etter Ceauşescus fall har også filmkunsten omsider fått en ny vår i Romania. De nye rumenske filmene preges av en tett fiksjon som holder seg til tidens enhet. I Cristian Mungius kinoklare 4 måneder, 3 uker og 2 dager får vi solide doser både av angst, ekkelhetsfølelse og situasjonskomikk. Med Ceauşescu-regimets tyranniske abortlover som bakgrunn, forteller filmen med sitt mikropolitiske perspektiv en nesten like skremmende historie som den sterke DDR-dystopien De andres liv.
Årets beste amerikanske film
Noen filmer klarer å endre historiens gang. Den aktuelle No End in Sight kan være en av dem. Dokumentarfilmen om USAs okkupasjon av Irak har rystet mange langt inn i republikanernes rekker. Snart kommer den på NRK.
Blåbær og blues
Wong Kar-Wais filmer har en billedskjønnhet som få andre kan konkurrere med. Nå har han forlatt sitt Hongkong og dratt til Hollywood for å lage film. My Blueberry Nights er blitt en cinefil kaféfilm med innslag av road movie og skillingsvise, som verken mangler kamerapoesi eller forførende fargebruk. Men er dette nok til skape en god film?
Løgnens kreative kraft
Bilder er falske, løgnaktige, men hva er deres makt? Dette er spørsmålet som Bergmans Fanny og Alexander utvikler i løpet av tre timer. Filmen kan se på som et veldig resymé av filmskaperens temaer og besettelser. Men det også et verk som bryter fullstendig med hans tidligere filmer. Belysningen er fullstendig annerledes. Her er ikke lenger selvhatet og hatet til ens neste hovedtema. I filmen triumferer fantasiens mirakuløse kraft over hatet mot livet og skyldfølelsen. Hvis Fanny og Alexander er uttrykk for en tro, så er troen på innbilningskraften, fantasien, kan gi liv til bildene, og bekjempe ressentimentets krefter.
Moores metode
Michael Moores Sicko setter med rette USA i skammekroken. USA er nr. 37 på WHOs liste over medlemslandenes helsevesen. Verdens rikeste land blir slått av flere latinamerikanske stater. Det umiddelbare utgangspunktet i Sicko er de stakkarene som ikke har sykeforsikring. Men fokuset ligger på de 250 millioner USA-borgere som faktisk har sykeforsikring. Hvis forsikringsselskapene kan så tvil om en sykdom eller skade kvalifiserer til utbetaling, så blir det gjort det. Moore er ingen antiamerikaner. Han er en skuffet amerikanere som ser at det amerikanske regimet dreier seg om forsvar forsikringsselskapene, våpenfabrikantene, oljelobbyen, og ikke minst styrtrike, undertrykkende saudiere.
Michael Winterbottom: Kunstner og samfunnsborger
I mars i år tilsto Khalid Sheikh Mohammed (i et lukket militært avhør på Guantánamo) å ha halshugget Daniel Pearl. Filmen A Mighty Heart, regissert av Michael Winterbottom, er basert på enken Mariane Pearls fortelling om mannens skjebne. Winterbottom har en åpenbart journalistisk teft for tematikk og formidler Pearl-tragedien som en nøktern og kompetent thriller. Winterbottom har en lang rekke filmer av politisk karakter bak seg. Han er en regissør som påkaller respekt og sympati, om ikke alltid nesegrus beundring. Vi ser nærmere på regissøren – og den nye filmen.
Snarere sist enn først
NRKs nye talkshow Halvseint er kløktig karikert, herlig antiautoritært og fritt for snakkeprogrammers alminnelige selvhøytidelighet. Programmet er høstens gledeligste satireoverraskelse. Men egenreklamen om at dette er verdens første animerte talkshow er pinlig historieløs.
Forvirrende omdreininger
David Lynchs kinoaktuelle Inland Empire er både mørk, innviklet og ubehagelig. Handlingen foregår i Los Angeles og polske Lodz, i et studio og i et hemmelig rom, med Alice, Kaninen og Dorothy fra Oz syngende i bakgrunnen. En ny Lynch-film er et must. Men denne er verken så vakker eller (van)vittig som Mulholland Drive.
Fokkin’ England
Oppvekstskildringen This is England klarer å fange 80-tallet estetisk. En film om dem som ikke hadde plass i birolleinnehaver Margaret Thatchers framtidsvisjon. Dessverre klarer aldri filmen å gjøre samfunnskritikken til annet en et uforløst bakteppe.
Barnas troskyldige toleranse
Etter den verdensomspennende suksessen med Kirikou-filmene, har franske Michel Ocelot laget en ny barnefabel om vennskap og fred. Azur og Asmar er hans mest direkte politiske film så langt. Den er et eventyr om toleranse på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, eller for å si det med filmens troskyldige barneståsted: hvorfor kan ikke kristne og muslimer bare være venner?
En krigserklæring mot Imperiet
John Pilgers «War on Democracy» er et langt anklageskrift mod et imperialistisk USA. Et USA som omstyrter demokratisk valgte præsidenter, fordi de ikke passer ind i den dagsorden, imperiet ligger for dagen. Filmen er som en kanonkugle i maven på sin beskuer – brutal, vedkommende og befriende politisk ukorrekt i sin subjektivitet og valg af sympati. Men i det lange løb irriterer manglen på såvel nuance som analytisk dybde.
Agenten i et kafkask spind
FBI-medarbejderen Sibel Edmonds blev fyret, fordi hun gik til ledelsen med en viden om, at der optrådte tyrkiske spioner internt i FBI. Kill The Messengerviser et amerikansk post-9/11-samfund, der er kendetegnet ved en parakdoksal dobbelthed. På sin vis stækkes borgere i deres frihed og overvågningsmulighederne højnes, altimens politikere i højere grad kan holde deres rygge fri og lukke betændte sager ved blot at henvise til statens sikkerhed. Dokumentaren viser dog, at det ikke altid er statens sikkerhed, der sættes højest i Bush-administrationen.
Mye satire - enda mer konsum
TV-serien The Simpsons har harselert med meninger og nykker på tvers av den politiske skalaen. Nå er The Simpsons Movie kommet. Med filmformatet er både handlingsuniverset og de tematiske ambisjonene oppgradert. Men med kinolanseringen tar The Simpsons samtidig det endelige steget inn i konsumentkulturen serien har gitt inntrykk av å kritisere.
Privatsfærens politiske retorikk
Billy Rays nye film om den største lekkasjen i amerikanske etterretningshistorie avslører dypereliggende sider i det amerikanske samfunnet. I 2001 ble Robert Hansson arrestert og siktet for spionasje. Hans karakterbrist er symptomatisk for det amerikansk samfunnet: Avsløringen er en beretning om hvordan privatlivet stadig mer gjennomsyres av politisk-religiøs retorikk.
Satrapis selvstendige stil
Marjane Satrapi har laget tegnefilm av den suksessrike selvbiografien Persepolis. Filmen var gullpalmenominert i Cannes, og med Steven Spielbergs produsenter på laget står den foran en omfattende internasjonal lansering. Persepolis gir et unikt innsyn i iransk kultur, politikk, religion og sosiale liv, samtidig som Satrapi forteller en allmenngyldig oppveksthistorie.
The Most Dangerous Game
David Finchers film Zodiac er et dokudrama som vet at den også er en fiksjon – den bruker fiksjonsfilmens dramaturgi til å stramme og ramme inn dokumentarstoffet. Filmen viser oss hvor vanskelig en mordetterforskning er, og understreker spesielt det kommunikasjonsteknologiske gapet mellom vårt nye århundre og 1969. Zodiac er en realistisk film full av kunstgrep.
Le Monde diplomatique og Oslo doumentarkino sin 4-årsdag
Jubileumet for norske Le Monde diplomatique og Oslo dokumentarkino ble arrangert den 20. april på Parkteateret i Oslo.
Hollywoods sanne venstreside
Zack Snyders saga om 300 selvoppofrende spartanske soldater har urettmessig blitt kritisert som fascistoid propaganda. Filmen har klare paralleller til dagens kriger, med disiplin og vilje som eneste våpen mot en høyteknologisk invasjonshær. Man finner en frihetstilstrebende kjerne i den ubarmhjertige, spartanske militærdisiplinen. Perserkongen Xerxes skildres ikke som en fanatisk, muslimsk fundamentalist, hoffet hans er snarere multikulturelt og dekadent. Bakgrunnens kunstige (digitale) karakter skaper en klaustrofobisk følelse, en «lukket verden». Den «ekte virkeligheten» mister sin uskyld, og blir er en perfekt allegorisk fremstilling av «Taliban» – vårt sosiale og ideologiske uføre.
Det gode i mennesket
Danmarks statsminister bliver myrdet af en ung aktivist, som han har et homoseksuelt forhold til. Godt nok sker det hele kun på film – i den nye danske mockumentary AFR – men ikke desto mindre har filmen sat gang i en debat om kunstnerisk frihed og grænser for ytringsfriheden. Mest af alt er AFR dog et overraskende kærligt portræt, der viser, at selv bag ekstreme ydrer – såsom en kynisk statsleder eller en kompromisløs aktivist – gemmer sig et godt menneske, der stopper op og tvivler.
Den svenske filmregissøren Jesper Ganslandt demoniserer hva han kaller «amerikanske dramaturgiske triks» med filmen Farvel Falkenberg. Men også Sverige viser en enestående evne til å perfeksjonere amerikanske mainstreamuttrykk, så kritikken kan derfor også rettes mot svensk film. Vår sukkersøta bror stikker her med denne eksistensielle slackerfilmen fingeren i skjærgårdssanden og pirker i dypet av sjelen.
Kunsten å forsvinne
Den franske filosofen Jean Baudrillard (1929-2007) ga oss verktøy til å forstå vårt mediesamfunn, og motstrategier for ikke å bli spist helt opp av den kapitalistiske overproduksjonen. Vårt mediesamfunn dreier seg om synlighet, om alle hemmeligheters forsvinning. Har vi tapt selve ideen om begjær, begjær som metafor, som løfte, som noe som ikke kan tilfredsstilles eller virkeliggjøres? Baudrillard kommenterer sin egen død i dette intervjuet: – Det må være en forsvinningskunst, en forførende måte å forlate verden på. Jeg vil hevde at et aspekt med forsvinning, er å forsvinne før du dør, å forsvinne før du har gått tom, mens du ennå har mer å si.
En sjenerende apolitisk film
I den norske filmen Statsministeren er det mest om Jens, minst om politikk. Ser man over til Sverige viser de nå filmen om tidligere statsminister Göran Persson – mest om politikk.
Animert apokalypse
I den japanske økofantasy-filmen Origin kaster genmodifiserte trær menneskeheten ned fra toppen av næringskjeden. Mens postapokalyptiske eventyr forsvant med 80-tallet i vestlig populærkultur, er det industrielle samfunnets sammenbrudd et av japanernes yndlingspremiss.
«Anti-amerikansk propaganda»
Tre aktuelle regissører reflekterer over krigsmaskineriet – Steven Soderberghs film The Good German, Robert de Niros The Good Shepherd og Clint Eastwoods Brevene fra Iwo Jima og Flags of our Fathers. Vietnamiseringenav filmen på 1960-tallet frambrakte en strøm av blodige, skitne og istykkerrevne bilder. Dagens irakiseringen frambringer bilder av lammelse, avmakt og tortur. I Eastwoods film åpenbarer krigen selv sitt maskinelle vesen; hos De Niro reproduserer CIA seg selv og blir en utvidelse av maskinen; og Soderbergh lar ikke noe menneske være i stand til helt å gjennomskue nettverket av interesser figurene beveger seg i.
Filmens Israel
Israelske Joseph Cedar vant nå sølvbjørnen på Berlinialen med filmen Beaufort. Det blåser for tiden en ny vind i israelsk film. Men hvordan har filmen framstilt Israel i de siste årene? Hvordan forholder den seg til de konfliktfylte realitetene i landet? Hovedsakelig er det dokumentaristene som fortsatt framstiller hverdagens tragedier og søker etter årsaker til dem. Men brorparten av fiksjonsfilmene fra de siste årene unngår direkte referanser til palestinerne, okkupasjonen eller intifadaen. Det er vanskelig for den kommersielle filmen å sette seg opp mot okkupasjonen.
Aljazeeras animerte Ali
Nyhetskanalen Aljazeeras nettsatiriker Shujaat Ali har provosert fram sensurfremstøt fra Washington og angrep fra bevæpnede islamister. Med et internasjonalt blikk og markant ikke-vestlig ståsted er han et realt lynnedslag i politisk flashanimasjon. Tegningene var en reaksjon på det Ali oppfattet som religiøs legitimering av voldsbruk. Det ble stort oppstyr, og islamske aktivister angrep avisens kontorer med full bevæpning. En filmsnutt som viste døde amerikanske soldater og en annen med drivstofftanker lagt over de kollapsende tvillingtårnene, førte til klager fra myndighetshold i Washington og filmene ble fjernet fra nettsiden.
En moralsk umulig situasjon
I Matthias Glasners film Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?
Permanent unntakstilstand
I dagens marked finner vi en lang rekke produkter som er blottet for sitt ondartede element: kaffe uten koffein, krem uten fett, øl uten alkohol… Hva med virtuell sex som sex uten sex, Colin Powell-doktrinen om krig uten ofre (på vår side, naturligvis) som krig uten krig. Eller vår tids nye forståelse av politikk som kunsten å utøve ekspertforvaltning som politikk uten politikk. Friedrich Nietzsche fornemmet at den vestlige sivilisasjonen var i ferd med å bevege seg i retning av «Det siste menneske» – et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Vi i Vesten er omsluttet av våre små daglige gleder, mens radikale muslimer er villige til å sette alt på spill i sin nihilistiske kamp, inntil det selvutslettende. Motsatt er Vestens liberale krigere så oppsatt på å bekjempe anti-demokratisk fundamentalisme, at de ender med å avvise friheten og demokratiet selv. Filmen Menneskenes barn går direkte inn i dette temaet.
Samvittighetsfange i USA
DOKUMENTAR: Norsk dokumentarfilm kan også hevde seg i forhold til å skildre politisk saker av global betydning. I filmen USA mot Al-Arian ser vi at juryen finner Al-Arian ikke skyldig på alle tiltalepunkter, men dommeren dømte likevel fengselsstraff og utvisning. Beviser ikke er så viktig hvis en skal bekjempe terror… Dokumentaren vises på kino i Norge i februar.
Tertenes dronning Marie Antoinette er fortellingen om en Pop-dronning fra 1700-tallet. Marie Antoinette dukker ned i denne melankolske fortapelsen som alt er karakteristisk for Sofia Coppolas tidligere heltinner. Coppola overfører vår tids hippe livsfølelse til 1700-tallet.
Det der gør det personlige politisk
På Københavns filmfestival er filmen Ghost of CitéSoleil én af disse hvor en instruktør optændt af passion har sat livet på spil for at belyse en verden. Film giver os ikke det vi begærer, men lærer os hvordan vi kan begære. Begæret af verdens sår. Og begæret er også tema i Slavoj Zizek film der han tager os med på en fascinerende tour de force i A perverts guide to cinema. Vi får af vide at film ikke giver os det vi begærer, men at den lærer os hvordan vi kan begære.
Irak til salgs
Spesielt i Irak-krigen ser man hvordan private selskaper tar over flere funksjoner som hæren tidligere har hatt. Fra første til andre Irak-krig har man sett en tidobling av andelen «leiesoldater» – til en av ti soldater. Private kontraktører, i motsetning til hæren, er fritatt for rettslig forfølgelse for handlinger de eller deres ansatte begår i Irak. Dessuten er det vanskelig å begrense dårlige kontraktører da det antakelig foregår en organisert «innsidehandel» med amerikanske oppdragsgivere.
Menneskene i Palestina Peace, Propaganda and the Promised land er en glimrende DVD samling for de som vil vite mer om Israel/Palestina-konflikten. Samlingen består av to DVD med en hovedfilm, flere og utvidede intervjuer, nyhetsklipp, kortfilmer, historiske kart over området, samt en pedagogisk gjennomgåelse av konfliktens historie.
Den digitale kontrainformasjonen
En ny type solidaritet forener alle nettsurfere med ønske om å uttrykke sine egne meninger og følelser omkring attentatene i New York og Washington i 2001. Støttet av tekniske, økonomiske og politiske argumenter, tør man å stille seg kritisk til de offisielle og lojale versjonene. Men å jobbe med informasjon er imidlertid et arbeid som må læres – det har sine regler, blant annet verifisering av kilder og fakta.
United 93 – «Let’s Roll!»
Det er flere grunner til å tro at ruteflyet United flight 93 ble skutt ned av et amerikansk jagerfly. Hvorfor holder amerikanske myndigheter et så strengt hemmelighold rundt dette?
Når overtramp er regelen
Også konservative amerikanske patrioter har begynt å sette spørsmålstegn ved varehandelgigantenes konkurransevridning, monopolisering og utflytting. Kan motstanden mot Wal-Mart – verdens største selskap - bli et samlingspunkt for progressive krefter som kjemper mot utbytting av arbeidere, rasering av naturområder og konsumerisme?
IT PROBLEMS
From Microsoft to Macintosh
[16.07.06] Some experiences with Microsoft help to explain why Bill Gates is stepping down. Perhaps Windows is not the only fulfilling religion one can follow.
>Let me tell you a summer story. A musician at a party in Oslo tells me enthusiastically about his new Apple MacBook Pro. Rolf Wallin had purchased the latest in computer technology. And my neighbour – a civil engineer turned artist turned writer turned documentary film-maker – also chimed in as an enthusiastic Mac user.
Right enough, switching from a PC to a Mac must be like converting from Protestantism to Catholicism. From something rigid and business-like to something flexible and light-hearted. But could I part company with my old friend the PC? I have been a PC user for 20 years. First of all, the PC and Windows were my companions throughout the ten years I worked to build up the PC industry in Norway – initially through program development, and then software distribution. In actual fact, I was the first official Microsoft distributor in Norway – and in the eighties, I introduced the word-processing software Microsoft Word to the entire IT industry. We even sold the first computer game – Flight Simulator. Around the beginning of the 90’s, I developed the Vega program for the PC; at least 5000 Norwegians eventually used it to process their customers and clients. And then, with the renaissance of the newspaper Morgenbladet, I too decided that we would use cheap PCs, although all the other newspapers publishers used Macs. I even developed Morgenbladet’s editing and subscription system on PC/Windows.
Today it is rather the opposite, i.e. it is unusual to use a Mac for publishing. Windows now dominates 95% of all small PCs and laptops – only 5% use Macs. So why the uncertainty over Windows?
AT THE SAME TIME AS the uncertainty set in, I discovered that Bill Gates, Microsoft’s founding father, was in the process of leaving the company – albeit he was going to take two years to do so. After 30 years in the company, and as the world’s richest man, he wants instead be a philanthropist along with his wife through the Bill & Melinda Gates Foundation. Ten years ago the plan was to wait until he reached retirement, but he adjusted this plan by 15 years. The Foundation, whose assets amount to approximately 30 billion dollars, will support global health and development – one half of the foundation is especially dedicated to neglected diseases.
All this is happening at the same time as Microsoft is encountering problems. We know that Microsoft was slow off the mark as regards the Internet – Bill Gates was formerly unaware of what was taking place in this arena. Today, as its foremost challengers, Google and its Internet companies are neck and neck with Microsoft. Gates has chosen Ray Ozzie to be his successor – as chief software architect he will respond to the Internet companies. Now Ozzie is not the new kid in town. At one time he was a developer of Lotus Notes, the first larger memo and email system – which IBM took over in 1995 – before Microsoft conquered the market with Outlook. Ozzie was radical enough to predict the significance of the Internet. This IT guru – something Bill Gates can never claim to have been – started the Groove company in 1997, where he applied his network approach to “peer-to-peer” technology. Today this is known as file-sharing, where people share music and other media over the Internet – to the chagrin of copyright owners like record companies. Within Microsoft, Ozzie’s motto is “Complexity kills”, which has led to the next version of Windows being delayed by several years – since Windows programs have to be fully integrated with each other.
With Ozzie at the helm of Microsoft and the dominant Windows market in Norway – why should I allow myself to be tempted by Apple Macintosh? Nostalgia? Sentimentality for my student days when I was among the first users of Apple Macs in Norway, (Apple II with no hard disk)? Or the San Francisco era with Apple Macintosh II and IT’s founding fathers’ scene at the creative Berkeley University?
YES, I ADMIT it. I am tempted by the anarchism of Mac world – even if today this is somewhat diluted by the design focus of Steven Jobs. I remember Jobs in the eighties, a pleasant dialogue, (over cocktails) between us from the Press at an IT expo in Las Vegas – for which he was dressed in eighties black complete with self-assured, amusing bow-tie. He preached in true church fashion. On the other hand, Bill Gates’ gaze wandered like that of a schoolboy in a dreary suit. Jobs was the guru with the ideas, Gates emulated and bought up the others. Yes Gates, do you remember you skirted my question about your Windows being a copy, not only of Macintosh but also of the multitasking, (called Concurrent DOS) of the operative system competitor, Digital Research?
I am an old IT nerd and I know quality when I see it. So perhaps today I’m feeling that enough is enough, that I am tired of belonging to the majority. That my interest in what is diverse, free, and small – in belonging to a minority – has elicited certain sympathetic tendencies in me? The desire to convert to Mac won me over, so I made the choice I thought for a long time I would never make. I changed religions. I didn’t want to have to go through any more Windows rituals, installing new versions of Windows and so forth. In July then I became a convert. Yes, the newspaper you’re holding right now is published on a Mac, this is the main reason I need a computer.
Was the transition from Windows to Mac a totally smooth one? Of course not, you pay the price for changing faiths. And I don’t just mean in the financial sense, but also in the sense of long, laborious nights filled with doubt. You cannot change your friends without being punished for it. After all, it’s not just a question of moving data from one machine to another.
I had originally planned to spend the summer converting the data and programs – the editing and subscription systems, layout, email, contacts and suchlike. But no, habitual innovator that I am, I just couldn’t wait and threw myself headfirst into pastures new. So, with the aid of my new aluminium-grey, minimalist MacBook Pro, (which was delivered to my door) and a few graveyard shifts, it was all done in the space of a week.
YES, IT WAS A PAINFUL EXPERIENCE. So let me pester you with some informative minutiae. I was going to transfer a couple of thousand contacts – many with 13 years in the newspaper business – from Microsoft Office for Windows over to Microsoft Office for Mac. Simple – same manufacturer, same Bill Gates. I selected the export function in Microsoft Outlook for a file I simply wanted to move. But no, that didn’t work. I began to struggle – even though I have experience in programming, have had IT responsibilities in several firms and know about file formats, field types, Scandinavian script and indexes…No, Microsoft did not deny it; they simply did not provide a direct conversion from Outlook to the same program on a Mac, (where Outlook becomes “Entourage”). For two days, I busied myself with attempts between address books, calendar data, piles of emails, and with countless calls to Microsoft and others – but no luck. Comments about contacts were cut if I detoured via Excel on both machines, so that proved an unproductive route. Additionally, it would suddenly become impossible for fields, which were supposed to be able to correspond, to recognise each other – the Norwegian and English versions, (the only versions in existence for Macs) being a case in point. I had to go through Word to re-locate the Norwegian letters æ, ø and å. The import functions did not recognise tabulated or comma-defined fields and records – the address book’s notes contained such messy affronts to the field structure. Anyway, I didn’t really mean to bore you with the details but…A fourth email from – was it the top technical department at Microsoft they said in the end? – informed me that I had to go to a third-party supplier in order to transfer the data between the two products sold by Microsoft. And they gave no guarantees, or could take no responsibility – they recommended, off the record, that I spend 10 dollars on the “O2M” program produced by the Internet company littlemachines.com. With the last remaining dregs of optimism I could muster, I downloaded the conversion program from the Internet – other employees I spoke to never explained why the programs didn’t work. But here at last apparently was someone with know-how and a nose for quality – it worked perfectly! Suddenly address book, email and calendar were operative on the Mac. I often get up to 100 emails a day so it is an absolute necessity that this tool is up and running. And so, having started to use Microsoft’s Mac program, which unfortunately crashed frequently, I switched to Mac’s own outstanding e-mail, calendar and address book programs.
One more thing: after that, all that remained was to get Microsoft’s word-processing software Word to work, since I use “macros” to clean up the most common errors and to automatically format the style of the articles. But no, these could not be transferred from Microsoft’s Windows program to the same Microsoft program on the Mac. Why couldn’t Gates have hired Ozzie ages ago? I ask you. During yet another telephone conversation with Microsoft in Oslo, I was informed that I had to transfer the code into new macros or else write them all again. Ok, it worked quite well in the end – after yet another night in front of the screen.
But did Word itself work satisfactorily on the Mac? No, it most certainly did not. It works slowly, screen displays “hang” when you scroll, the keyboard is faster than the screen and Word performs like a “beta” version that was launched into Mac world untested. As if that weren’t bad enough – Microsoft Word freezes during use, crashes, shuts itself down or breaks up. It is incredible that the world’s largest software company proffers such an unstable program. What is more, when Word “closes down” it takes along with it a variety of other programs – so you find that whenever Word “hangs”, email, address book and layout programs all cave in too. Word makes certain fonts disappear until you restart the machine and some documents even have to be saved in other non-Word formats to enable Word to continue to work.
As Microsoft’s Norwegian distributor in the mid-eighties, did I really introduce this program to Norway? I remember bragging to 120 IT dealers about Word’s advantages over WordPerfect – anyone remember WordPerfect? – at what used to be called “the IT Centre” in Oslo’s Waldemar Thranes gate.
Anyway, I’m a patient man so I tried to call Microsoft about the problems I was experiencing. I was eventually referred to a user support line, (calls are charged and there are specific rates for calls from mobiles) where they tried to wriggle out of it by stating that any problems were not due to faults in the program. What’s more, I kept getting disconnected when I called the support line. After a week, I asked whether or not Microsoft was aware of this: – “Oh yes, unfortunately this company no longer provides user support,” Microsoft told me over the phone. They did not offer support for Microsoft products in Norway, but I could always send them an email and they would try to help...hmmm. In the long run, the solution is to convert to the free shareware product OpenOffice for Mac. For many, Microsoft’s days are numbered – with or without the late arrival of Ozzie.
A final detail: A week later, I received a call from a Microsoft representative – or freelance customer service operative – who wanted to know whether I had been satisfied with the service I had received during my calls to Microsoft support or felt there was room for improvement. I was quite busy at the time but she insisted that it would only take 10 minutes. If I could just provide simple evaluations on a scale of 1 to 9? I tried to explain the problem, but she could only enter responses using the numbers 1 to 9. Could I provide an evaluation of their technical expertise?
So why do you think I chose Macintosh? The new Macbook Pro is elegant but I didn’t just fall for the design, there was the flexible performance too. Right from the start, Macintosh always had an inbuilt Windows system. In addition, the MacBook Pro now has a dual Intel-processor, instead of IBM-processors as in the previous models (G4 and G5). They are no longer sufficient. All Mac models now come with this dual processor, the core of the machine that processes the programming code. With this “heart transplant”, the new machines can actually run Windows. It follows then that one should be able to run old Windows programs, which were difficult to convert, in a window on the machine – like this newspaper’s accounting system. Security is the concept of the day, so after investing NOK 40,000 I was under the impression that I had the added option of using “some” Windows. But now it seems that Job’s new machine is actually unable to run Windows parallel to its own operating system – only in place of it. This is completely impractical and unacceptable; you’re actually better off using two different machines.
Ok, so I had a fast Intel processor, but things are moving too fast out there. Another phone call to Microsoft reveals that they have not adapted Office for Mac for the new models containing Intel processors. What?! Microsoft will not release the next version of Microsoft Office for Mac until 2007. In the meantime, those of us with these models will have to use an “emulation program” that positions itself between programs and operative system – facilitating a process of interpretation to enable it to function… in simple terms, this means slow-running programs. And what about Adobe, the producers of our publishing tools? On the telephone to Adobe, I found out that they were waiting to see how sales of the new Intel-based Mac went before deciding whether or not to adapt Photoshop, Indesign and the other programs to the Intel processor. But maybe next year, with the CS3 version, said the woman on the phone.
To produce the layout for Le Monde diplomatique using a tool that constantly asks me to wait before I am able to proceed was simply not acceptable, no matter how patient I am capable of being. I could be sitting for 30 seconds before one page was sent to the printer for proofing. And pasting in a three-word article title from Word to Indesign, could mean waiting another 10 seconds. Was I going to spend more of my time staring at the hourglass than working? Would I have the paper ready before the deadline? So I went to Office Line in Oslo to ask if I had to buy another G4 in the meantime. “Oh no, there must be something wrong with the machine, it shouldn’t run that slowly. Come on in so we can all have a look at the machine,” – at any rate half the shop’s employees would take a look, they said.
There I was told that Apple is changing all the old machines over to Intel – in spite of both Microsoft and Adobe – so just forget it! I left the place with more memory in my machine and my wallet 2500 crowns lighter. Double the memory was not enough; I was told I needed four times the norm because the Intel emulation took up so much space.
Ok, so now it worked a bit better. Sitting here working on the paper you’re now holding, Indesign works tolerably.
WELCOME TO A MAC-produced newspaper. I won’t go into the problems I had with the newspaper fonts procured for Le Monde diplomatique. Or how a reasonably-priced but powerful screen from the electronics retailer El-kjøp had inadequate resolution and had to be exchanged for a more expensive Mac screen from Apple. Or how the subscription system is running. Or how all the accounting data has to be re-entered because we had to change from the accounting program Mammut over to Firstoffice.
So did anything go well? Ok, transferring my favourites from my browser….
But those stable digital screen displays are a joy to behold, the more intuitive and animated window arrangement, the clear, small script – I have always believed small is best. Heat from the machine is now diverted; replacing the need for that irritating whirr of the fan. And the keyboard is great. And a host of other things I won’t concern you with, being in a critical and resigned frame of mind today.