Ansvarlig redaktør


Kutt og innstramminger gjennomføres nå både av en offensiv høyreside og en slagen venstreside. I Italia er Silvio Berlusconis svar på krisen verken bedre eller verre enn det sosialdemokratene Georgios Papandreou og José Luis Zapatero står for i Hellas og Spania. Også de går til angrep på offentlige tjenester og trygderettigheter. For å gjøre kredittratingbyråene til lags forsøker de alle å få arbeidstakerne til å betale prisen for bankenes plyndringstokter. Og bankene, de kan ufortrødent fortsette sitt fråtseri, ingen krever at de skal være «tapre» og ta hensyn til de kommende generasjoner.
Det som skjer nå, er ikke bare «gateprotester», det er det franske folket som inntar scenen. De styrende har ingen legitimitet som kan dempe motstanden. Den sittende franske nasjonalforsamlingen ble valgt i kjølvannet av en presidentvalgkamp der Sarkozy skjulte sitt ønske om å reformere pensjonssystemet. Reformen ble først lagt fram langt senere og ble da presentert som selve «flaggskipet» for hans presidentperiode. «Retten til å gå av med pensjon ved 60 år må opprettholdes,» erklærte han fire måneder før han ble valgt i 2007. Ett år senere, på spørsmål om en eventuell heving av pensjonsalderen, fastholdt den nye presidenten: «Jeg kommer ikke til å gjøre det. […] Det er ikke noe jeg har avtalt med det franske folk. Jeg har derfor ikke mandat til det. Og som kjent betyr det noe for meg.»

DEMONSTRASJONENE I Frankrike retter seg også mot makthavernes autoritære arroganse: Til tross for at et massivt flertall av den franske befolkningen forkastet den europeiske grunnlovstraktaten i en folkeavstemning, ble traktaten tvunget igjennom i parlamentet av høyresiden (flankert av noen sosialdemokrater).
De unge har skjønt hva som venter dem. Etter hvert som kapitalismen rammes av krise etter krise, blir dens logikk hardere. For at systemet skal overleve, må skruen strammes til: stadige evalueringer, konkurranse mellom arbeidstakere, slitasje på arbeidsplassen. Og siste oppkok fra Attali-rapporten om «fransk vekst» er forslaget om å fryse lønnsnivået til offentlige tjenestemenn fram til 2013, lempe deler av kostnadene for kroniske sykdommer (kreft, diabetes) over på de syke selv, samt å øke merverdiavgiften. Og selvfølgelig skal alt dette gjøres uten å øke skattene. «Vi har ti tøffe år foran oss,» lover Attali med vann i munnen – selv vil han neppe få det særlig tøft.
7. oktober forklarte en elev ved en videregående skole hvorfor de unge demonstrerer: «Først går du på skole. Så jobber du, og det er den hardeste biten. Så går du av med pensjon, og det er belønningen. Hvis de tar fra oss belønningen, hva gjenstår da?» Nyliberalerne ironiserer over ungdommene som pussig nok bekymrer seg for pensjonen sin. De forstår ikke at denne bekymringen er en anklage mot politikken de samme nyliberalerne har ført i tretti år, og som ender med å frata folk troen på framtiden. Demonstrasjonene og streikene er den beste måten å gjenreise framtidshåpet på.
Oversatt av G.E.