Redaktør

Boka er en klassiker. The Struggle for Syria, skrevet i 1965 av den britiske journalisten Patrick Seale, forteller om kampen om kontrollen over Syria etter andre verdenskrig. Striden utspilte seg både i kontekst av den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen og den «kalde arabiske krigen». Gamal Abdel Nassers Egypt og Saudi-Arabia kjempet om regionalt hegemoni – helt opp i de jemenittiske fjellene, der egyptiske soldater støttet den unge jemenittiske republikken mot rojalistiske stammer som fikk våpen og penger fra Saudi-Arabia. Fra 1950-tallet og fram til seksdagerskrigen med Israel, var Syria en sentral brikke for maktbalansen, eller rettere sagt, for maktubalansen i regionen. Det ene statskuppet fulgte det andre i Damaskus. Militærjuntaer kom og gikk.
På 1950- og 1960-tallet var Syria også et av hovedstedene for lengselen etter politisk uavhengighet, økonomisk utvikling og en mer rettferdig og egalitær samfunnsorden. I front sto de arabiske nasjonalistene, venstresiden og marxistene.
Etter det arabiske nederlaget for Israel i 1967 gikk Midtøsten inn i en fire tiår lang stagnasjon. Alle regimene, både republikkene og kongedømmene, avviste ethvert ønske om reform. De ble kjennetegnet av autoritære styresett, konsentrasjon av rikdom i en liten krets rundt statsapparatet og grenseløs korrupsjon. De folkelige protestene i denne perioden, som sporadisk uttrykte en uklar misnøye, kretset rundt de geopolitiske utfordringene regimene sto overfor i deres ulike relasjoner til USA og Israel. Viljen til samfunnsendring forsvant.

Liberal fasade
Allianser skifter med tiden. Under den første golfkrigen (1990–1991) allierte Syria under Hafez Al-Assed seg med USA, mens kong Husseins Jordan støttet Saddam Hussein. Med utbruddet av de arabiske revolusjonene i 2011 står spliden mellom en proamerikansk leir (hovedsakelig Egypt og Saudi-Arabia) og en «motstandsleir» (Iran, Syria, Hamas i Palestina og Hizbollah i Libanon).
Regimet i Damaskus har en privilegert posisjon, særlig på grunn av alliansen med Iran – en allianse som har stått klippefast i tretti år, den har ikke en gang blitt svekket av de to landenes ulike syn på fred med Israel, som Iran avviser prinsipielt og Syria er villig til å akseptere på enkelte vilkår, særlig tilbakelevering av Golan-høyden som Israel har okkupert siden juni 1967.
Etter mordet på den tidligere libanesiske statsministeren Rafik Hariri 14. februar 2005, og den raske uttrekningen av syriske soldater fra Libanon, ble ba’athist-regimet en periode isolert, men Bashar Al-Assad klarte til slutt å dra landet ut av isolasjonen. Hans motstand mot presset fra George W. Bush, som ønsket å kaste ham, støtten til Hizbollah under Israels krig mot Libanon sommeren 2006, og senere støtten til Hamas under den israelske invasjonen i desember 2008 – januar 2009 styrket hans motstandsimage i regionen. Den syriske grenen av Det muslimske brorskapet lot seg imponere og stanset – midlertidig – sitt opposisjonelle arbeid.
Assadklanens prestisje ga inntrykk av at regimet skulle klare å unngå bevegelsen som brøt ut i regionen i begynnelsen av 2011. For å gjøre konflikten i Syria utelukkende geopolitisk har Assad også frontet enkelte antiimperialistiske bevegelser, som ikke hadde fått med seg endringene de arabiske revolusjonene har skapt.
Feilslåtte analyser og beregninger. Regimet fortæres av de samme svakhetene som i resten av regionen: et autoritært og arbitrært statsapparat, en grådig elite, en økonomisk liberalisering som øker ulikhetene, og manglende evne til å svare på forventningene til stadig større og mer utdannede ungdomskull. Ignoransen overfor deres forhåpninger og brutaliteten i undertrykkelsen, har økt volden og militarisert deler av opprøret, som til å begynne med i svært stor grad holdt fast på en ikke-voldslinje (silmiyya), slik som i Egypt. Faren for at konflikten skal ta en religiøs vending har økt, og regimet nøler ikke med å bruke dette til å skremme alawitene² og de kristne.
Opposisjonen har dessuten vist seg ute av stand til å tilby seriøse garantier for framtiden. Den har til og med opplevd at enkelte støttespillere har vendt den ryggen. Kurderne, som var blant de første til å demonstrere (særlig for å få nasjonale identitetskort, som de har blitt nektet), holder seg nå på avstand, sjokkert over at opprørsorganet Det syriske nasjonalrådet (SNC) nekter å anerkjenne deres rettigheter. For sin del har regimet, ikke uten suksess, tatt opp igjen aktivitetene til Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK), som det allerede brukte under konflikten med Tyrkia på 90-tallet og som fortsatt er populært blant kurderne i Syria.³
En ny splittelse har oppstått innenfor Nasjonalrådet, drevet av folk som Haytham al-Maleh og Kamal Labouani, tidligere politiske fanger som nekter å avvise Nasjonalrådets tilpasning til utlandet. Nasjonalbevegelsen for endring, ledet av legen Ommar Qurabi, en tidligere leder for Syrias menneskerettighetsorganisasjon, anklager Nasjonalrådet for å marginalisere alawitiske og turkmenske opprørere.⁴ De kristne, som har tatt imot flere tusen flyktende trosbrødre fra Irak, ser med uro på jihadistenes framvekst, så vel som de antikristne og antialawitiske slagordene til enkelte demonstranter.
Bestridt av en rekke opposisjonelle (blant annet Den nasjonale organiseringskomiteen, som nekter utenlandsk militær innblanding og ikke avviser dialog med regimet), sønderrevet av interne splittelser og avvist av de lokale komiteene, domineres Nasjonalrådet av Det muslimske brorskapet, med enkelte liberale skikkelser som fasade. Dets avhengighet av et godt image i Vesten og i Golfmonarkiene blir dårlig mottatt.

«Sunnimuslimsk solidaritet»
Blindsporet er totalt. Opposisjonen er ute av stand til å styrte regimet og regimet er ute av stand til å ende et overraskende besluttsomt, modig og offervillig opprør. Tilbakevending til status quo er umulig. Regimet kan aldri gjenvinne kontroll over syrernes kropp og sinn, over et samfunn som de siste månedene har blitt politisert. Regimets reformer (ny grunnlov, amnesti, osv.) har hatt liten virkning, de hemmelige tjenestene og hæren har fortsatt fritt leide til å drepe, bombe og torturere etter eget forgodtbefinnende.
Samtidig er faren for borgerkrig reell, med en mulig spredning til Libanon og Irak. Militær innblanding fra utlandet vil ytterligere øke spenningene mellom trossamfunnene og gjøre geværet til eneste dommer i troskonflikter. Dette kan gi et banesår til ethvert håp om demokrati i regionen.
Men valget begrenser seg ikke til det militære alternativet. Økonomisk press på Syria (som kan forsterkes hvis det rettes mot myndighetene og ikke innbyggerne) har allerede fått deler av borgerskapet til å tvile på sin støtte til regimet. På den andre siden førte ikke de første observatørene fra Den arabiske ligaen til en reduksjon i volden. Det var Saudi-Arabia som fikk dem til å trekke tilbake og gravlegge sin rapport, som ikke passet inn i medienes forenklinger. Å sende observatørene tilbake til Syria og utvide deres mandat vil være et skritt i riktig retning. Men i siste instans må Russland og Kina bli med på å forhandle fram en overgang. Med et morderisk regime, vil noen innvende. I Latin-Amerika gikk overgangen til demokrati gjennom å gi amnesti til militæret, selv om man kan angre på at de har nytt godt av det i tretti år.
Denne smale og bratte stien fremmes ikke av mange utenlandske aktører, som reduserer situasjonen til en gigantisk konflikt mellom diktatur og demokrati. Men hvem tror vel at det saudiarabiske regimet ønsker å innføre demokrati i Syria? Et regime uten valgt nasjonalforsamling, med en innenriksminister som erklærte at sjiademonstrasjonene øst i landet var en «ny form for terrorisme»?⁵ Et regime som i begynnelsen av mars slo voldelig ned på studenter som demonstrerte mot dårlig kvalitet på undervisningen på universitetet i Abha, hovedstaden i den sunnidominerte regionen Assir?
Saudi-Arabia er bekymret for USAs svekkelse i regionen og fiendtlig overfor «sjiamakten» som har vunnet fram i Irak. Derfor har regimet tatt teten i den regionale kontrarevolusjonen og (nesten) knust opprøret i Bahrain. Saudi-Arabia væpner opprørerne i Syria, som nå rasler med sjiaskremmebildet for å samle til seg sunnimajoriteten, ved å satse på fiendtligheten mot både sjiamuslimene og «perserne».
Regimet i Riyad har igjen begynt å snakke om «sunnimuslimsk solidaritet» i håp om at Det muslimske brorskapet vil havne i regjering i Tunis, Kairo, Rabat og kanskje også i Libya – selv om forholdet mellom brorskapet og Riyad har vært dårlig det siste tiåret. Men situasjonen kan endre seg, brorskapet er splittet i synet på hva som bør gjøres, noe som antydes av at den tunisiske regjeringen nekter enhver utenlandsk innblanding i Syria og av den interne kampen i Hamas, som har forlatt sitt hovedkvarter i Damaskus. Salah Al-Bardawil fra organisasjonens politiske fløy har til og med sagt at «Hamas vil ikke blande seg inn» i en eventuell krig mellom Iran og Israel. Et standpunkt som avvises av en annen viktig leder, Mahmoud Al-Zahhar.⁶ For ideen om en stor sunniallianse mot Iran og Syria støter, nok en gang, mot det palestinske blindsporet. Hvem kan overta for Damaskus og Teheran i motstanden mot Israels okkupasjon?

Islamistisk vinter?
USA søker på sin side å svekke en av bærebjelkene i «ondskapens akse», nemlig Iran, som Israels statsminister Benjamin Netanyahu drømmer om å bombe. Amerikanerne har allerede trukket seg æreløst ut av Irak, kjørt seg opp i et hjørne i Afghanistan som de snart skal trekke seg ut fra, hånet ikke bare av Taliban men også av en befolkning som er irritert over de mange feiltrinnene deres. Amerikanerne er dermed reserverte overfor et nytt militæreventyr i Syria, samtidig som de i Assads mulige fall ser et middel til å gjenvinne sin posisjon i regionen. Vil USA slutte opp om en militær intervensjon, som i Libya? Vil de risikere å destabilisere et land som allerede er oversvømt av jihadiseter og Al-Qaida-krigere?
De israelske myndighetenes standpunkt er muligens uttrykt av tidligere Mossad-sjef og sikkerhetsrådgiver Efraim Halevy, som forklarer at hvis regimet i Damaskus styrtes vil det svekke regimet i Iran så mye at Israel slipper å bombe.⁷ Men ethvert offisielt standpunkt i denne forstand, vil bare ramme den syriske opposisjonen, det vet Tel-Aviv. Enkelte stemmer i Israel er også urolige for konsekvensene av en borgerkrig i Syria, som kan gjøre ende på freden som hersker på grensen mellom de to landene.
Og til slutt har vi Russland og Kina som frykter at islamistene styrkes, så vel som den ensidige europeiske og amerikanske linjen. De har dermed inntil nå lagt ned veto mot Sikkerhetsrådets resolusjoner mot Syria, samtidig som de sier at de ønsker en forhandlingsløsning.
Alle disse manøvrene skjer i et Midtøsten som allerede er rystet av krigene til USA (Afghanistan, Irak) og Israel (Libanon, Palestina), som har svekket statsapparatene, styrket militsene (Irak, Kurdistan, Afghanistan, Libanon, Palestina) som ofte er væpnet med kraftige konvensjonelle våpen, særlig missiler, og økt spenningene mellom trossamfunn og minoriteter.
Det er i denne ustabile situasjonen de arabiske opprørene har brutt løs, for å kreve frihet, verdighet (karama), demokrati og sosial rettferdighet. Selv om de har kastet diktatorer i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen, kan man ane en skuffelse i den vestlige opinionen. Som leder for International Crisis Group i Egypt, Syria og Libanon, Peter Harling, har bemerket er det «på ingen måte overraskende at de lysende revolusjonenes blendende øyeblikk, i Tunisia og Egypt, har veket plassen for mye forvirring. Nesten overalt i den arabiske verden kan vi se en mer eller mindre ambisiøs og voldelig reforhandling av samfunnskontrakter. I tillegg til komplekse individuelle tilfeller kommer sterke forbindelser i en region på kokepunktet, der ’den tunisiske modellen’ diskuteres i det innerste av de syriske kampanjene.»⁸
Islamistisk vinter? Religionskonflikter? Vil hæren knuse revolusjonene i Syria og Egypt? Vi kan ikke se bort fra disse utfallene, men de undervurderer alle kraften i protestene, det uttrykte ønsket om demokratiske valg, befolkningens styrke i Bahrain så vel som i Syria. Uten å gi slipp på støtten til palestinerne, som er svært tilstedeværende, engasjerer folket seg for å finne tilbake til de sosiale og demokratiske kampene som har ligget på is siden 1967. I denne konteksten står nye utenlandske intervensjoner i fare for å skape splittelser, slik vi ser i Irak og Libya, og forvandle den demokratiske kampen til en konflikt mellom trossamfunn.
Oversatt av R.N.