Forfatter og journalist. I Colombia for Le Monde diplomatique.

Det hele begynte med en lysende idé. For å stoppe inflasjonen som hadde herjet landet siden han ble innsatt i 1989, besluttet president Carlos Menem å innføre fast vekslingskurs på den argentinske valutaen, en peso mot en dollar. Ved hans side sto den mektige finansministeren, Domingo Cavallo, utdannet ved Harvard og statssekretær under diktaturet (1976–1983). «Currency board»-systemet ble nedfelt i grunnloven. Denne politikken ble omtalt som et big bang, hyllet av Det internasjonale pengefondet (IMF) og var innledningsvis en suksess. Inflasjonen forsvant og veksten ble styrket.

1. januar 2001 oppfyller Hellas kravene i Maastricht-avtalen og går inn i eurosonen. Ett år senere har euroen erstattet drakmen, landets tidligere myntenhet.

Etter krisen i Mexico (1994–1995) fikk Argentina store problemer med å låne i markedet, renten steg til 20 prosent og ble en byrde for statsbudsjettet. Etter krisene i de framvoksende økonomiene (Sørøst-Asia, Russland, Brasil) ble dollaren ansett som en trygg pengeplassering og den amerikanske valutaen steg i verdi. Ekteskapet mellom peso og dollar slo nå negativt ut for Argentina. Sentralbanken ble fratatt sin autonomi og regjeringen mistet styringen over pengepolitikken. Mens flere store naboland, for eksempel Brasil, kunne devaluere valutaen, og dollaren steg i verdi i forhold til euro, tapte Argentina sin konkurranseevne både på nære og fjerntliggende markeder. I 1998 gikk veksten over i resesjon.

Innføringen av euroen blir et tilbakeslag for gresk industri, fordi valutaen er så sterk i forhold til drakmen at landets produksjon blir «dyrere».

Da Menem 24. oktober 1999 overlot presidentembetet til den mer radikale Fernando de la Rúa, lederen for sentrum-venstre-koalisjonen Front for nasjonal solidaritet (FREPASO), lå landets økonomi i ruiner. Av en befolkning på 36 millioner levde 14 millioner under fattigdomsgrensen. Som den trofaste beskytter av menneskeheten ga IMF regjeringen løfter om et lån på ti milliarder dollar for å refinansiere gjelden, på betingelse av at det ble satt i verk sparetiltak. Regjeringen var pliktoppfyllende og ville unngå betalingsutsettelse eller betalingssvikt (den offentlige gjelden var oppe i 147,8 milliarder dollar) og utarbeidet en plan for strukturtilpasning. I juni 2000 paralyserte en generalstreik landet i 35 dager.

30. november 2009 uttrykker finansministrene i EU bekymring for den økonomiske situasjonen i Hellas. Papandreou, etterfølgeren til den konservative statsministeren Kostas Karamanlís, innrømmer at landets økonomi «ligger på intensivavdelingen». 3. mars 2010 annonserer han den første sparepakken.

Et kobbel av økonomer fra IMF, Verdensbanken og Den interamerikanske utviklingsbanken utarbeidet en «redningspakke», ment som den absolutt siste. «IMF vil bare innvilge Argentina støtte hvis regjeringen iverksetter samtlige tiltak som presidenten har kunngjort.»² Slik lød advarselen til Stanley Fischer, daværende visedirektør for en institusjon som kan være svært umedgjørlig, 23. november 2000. De la Rúa begynte dermed å plukke fra hverandre de siste restene av det offentlige pensjonssystemet, deregulere trygdeordningene, liberalisere arbeidsmarkedet og helsesektoren.

23. april 2010 innvilges Hellas sitt første lån på 45 milliarder euro av EU og IMF.

Sammenstøtene mellom politi og demonstranter fikk sine første ofre. Los escraches (skjellsord, kasting av stein og egg, fysiske angrep), veisperringer og cacerolazos (hamring på kasseroller) ble stadig hyppigere. Med sin rasjonelle inkompetanse sto IMF i spissen for en internasjonal gruppe av finansfolk som 18. desember 2000 belønnet Argentina med en ny «hjelpepakke» på til sammen 39,7 milliarder dollar over tre år. Nå skulle landets økonomi være reddet. De la Rúa annonserte dessuten nye kutt i offentlige utgifter. 20. mars 2001 utnevnte han Cavallo, «peso-dollarens» far, til ny finansminister. Cavallos tilbakekomst ble først godt mottatt av børsen, IMF og finansmarkedene, Financial Times var begeistret. Han hadde ry som «en legende blant internasjonale investorer og politikere over hele verden».³ Den britiske statsministeren Tony Blair og USAs president George W. Bush sa seg begge tilfredse.

2. mai 2010 innvilger EUs finansministre en «redningspakke» for Hellas til en verdi av 110 milliarder dollar for å «stoppe krisen».

For å unngå betalingssvikt og fordi betalingsutsettelse kategorisk ble avvist, iverksatte Cavallo en storstilt «byttehandel»: kortsiktig gjeld (totalt 29,5 milliarder dollar) i bytte mot langsiktige obligasjoner (med løpetid opp imot 30 år) med skyhøye renter som bare framskyndet katastrofen. Deretter gikk han løs på målet om budsjettbalanse. Han senket alle lønninger og pensjoner over 500 pesos (500 dollar) med 13 prosent – et tiltak som rammet 92 prosent av offentlig ansatte og 15 prosent av pensjonistene. Dette betydde også kroken på døra for flere hundre mindre og mellomstore bedrifter. Som middelalderens pestepidemi spredde den økonomiske sykdommen seg og drev los piqueteros (arbeidsledige som sperret av veier i protest) til å reise hundrevis av veisperringer og et stort antall argentinere til generalstreik 20. juli 2001. Kredittvurderingsbyråene Standard & Poor’s og Moody’s varslet at de snart regnet Argentina «teknisk konkurs». En talsperson for det amerikanske finansdepartementet sa det enda tydeligere: «Ytterligere anstrengelser vil trolig kreves av det argentinske folk før situasjonen kan stabilisere seg.»⁴

15. juni 2011 paralyserer en generalstreik Hellas. Det greske folk protesterer mot sparepolitikken som skal spare inn 28 milliarder euro. Til tross for mange sammenstøt mellom demonstranter og politiet, går forslaget gjennom 29. Juni. Dette åpner for utbetaling av en ny hjelpepakke på 109 milliarder euro, vedtatt 22. juli.

Bankene var ute av stand til å håndtere pågangen fra kunder som ville ta ut sparepengene sine i pesos eller dollar, så 3. desember 2001 innførte regjeringen strenge regler for pengeoverføringer til utlandet. Den forbød sparekundene å ta ut kontanter og innførte el corralito (frysing av innestående beløp). Men var dette nok? Hykleriet grep om seg. Mens skatteinntektene i november det året var rekordlave (en registrert nedgang på 11,6 prosent), siden sparepolitikken nærmest hadde paralysert landets økonomi og resultert i en tre år lang resesjon, nedgraderte kredittvurderingsbyrået Fitch den offentlige gjelden fra C til DDD (betalingsudyktig). IMF ville ikke utbetale den innvilgede hjelpen på 1,26 milliarder dollar.
En sjuende generalstreik! 12. desember vokste demonstrasjonene stadig i omfang og ble slått hardt ned på (sju døde, 378 sårede). Supermarkeder og butikker ble ranet av samfunnets utstøtte, som sto uten sosialt sikkerhetsnett. Middelklassen uttrykte sin misnøye gjennom flere cacerolazos. Uten faner eller ledere bølget hundretusener av frustrerte borgere gjennom gatene. Alt De la Rúa hadde å svare med, var å erklære unntakstilstand og sende ut større politistyrker. Resultat: 35 døde og over 4500 arresterte. Men demonstrasjonene fortsatte. 19. desember 2001 fulgte regjeringen upopulære Cavallo i fallet og gikk av. Dagen etter flyktet De la Rúa fra presidentpalasset la Casa Rosada i helikopter.

19. og 20. oktober 2011 lammer en ny generalstreik og kraftige demonstrasjoner Hellas. En av demonstrantene, den 53-årige bygningsarbeideren Dimitris Kotsaridis, mister livet.

Samtidig som det ble klart hvor skjødesløse remediene til IMF, Verdensbanken og deres kumpaner var, utnevnte kongressen peronisten Adolfo Rodriguez Saá til ny president. Foran nasjonalforsamlingen erklærte han at han ikke ville betale tilbake så mye som en centavo av Argentinas gjeld. Han ivret for økonomisk gjenreisning, lovet å skape en million arbeidsplasser, samt å revurdere kuttene i pensjonene og liberaliseringen av arbeidsmarkedet. Disse erklæringene gjorde finansmarkedene bekymret, og hadde «mer til felles med den mest bakstreverske populisme enn med bildet som nyskapende og moderne som interim-presidenten ønsker å gi av seg selv», ifølge den spanske dagsavisen El Pais 28. desember 2001.
Folket krevde konkrete løsninger og demonstrasjonene økte. Saá kapitulerte etter sju dager som president: «Jeg har ikke annet valg enn å levere min avskjedssøknad.»
Dermed ble peronisten Eduardo Duhalde utnevnt for resten av perioden, fram til desember 2003. Femte president på 15 dager. Regjeringen hadde knapt trådt sammen før den la fram en hastelov for parlamentet. Med grunnleggende endringer for den økonomiske politikken ble loven vedtatt 6. januar 2002. For å få hjulene i gang igjen ble det bestemt å nedskrive pesoen med 30 prosent, og brøt den faste vekslingskursen fra 1991. «Både ord og handling er fortsatt populistiske, men de har nå en mer forsiktig tone,» lød kommentaren i El Pais 3. januar. «Populistiske»? Ja, åpenbart. Med devalueringen sto spanske multinasjonale selskaper, som hadde kastet seg over Argentina, i fare for å tape tre milliarder euro. Landet ble plutselig refset på det kraftigste av børsen i Madrid.

Kravene for å beholde plassen i eurosonen hindrer Hellas i å devaluere sin valuta for å forsøke å få fart på eksporten igjen.

Selskapene som hadde konsesjon på de privatiserte offentlige tjenestene, ofte utenlandske, forlangte prisøkninger på alt fra 40 til 260 prosent. «Jeg har aldri noensinne fått så mange telefoner fra opprørte selskaper med virksomhet i Argentina», fortalte president Duhalde i ettertid.⁵ 27. januar rettet EU-kommissæren for monetære spørsmål, Pedro Solbes, en advarsel som nærmest lød som en trussel, der han kritiserte «manglene og motsetningene» i Argentinas økonomiske politikk. Banker som Crédit Agricole, Banco Santander og Bank of Nova Scotia trakk seg ut, og etterlot titusener av argentinere uten tilgang til sparepengene sine.
Til tross for de offisielle erklæringene om innstramminger, var regjeringen mer bekymret for enda en sosial eksplosjon enn for misnøye fra utenlandske investorer, USA eller IMF. Den holdt derfor fast på betalingsutsettelsen Rodriguez Saá hadde bestemt. IMF krevde en mer «helhetlig plan». Pengefondet nektet å hjelpe så lenge landet fortsatte sin politikk, og ga Argentina ett år på å betale tilbake gjelden.

31. oktober 2011 erklærer Papandreou at han vil ha folkeavstemning om avtalen oppnådd under EU-toppmøtet 27. oktober (som nok en gang skal «redde» Hellas gjennom enda en runde med innsparinger). Etter reaksjoner fra Tyskland, Frankrike, EU og IMF, gir han avkall på ideen 3. november.

I sin tiltredelsestale forsikret Duhalde at bankinnskudd frosset av el corralito ville bli refundert i den opprinnelige valutaen. Disse løftene måtte han nå gå tilbake på og erklærte at sparekundene ville få tilbake pengene sine i pesos og ikke i dollar, til 1,40 peso per dollar, mens dollaren med fri vekslingskurs var verdt 1,65 pesos. I april innvilget IMF, etter mye vingling, 710 millioner dollar til provinsenes budsjettunderskudd. Ikke ulikt sine forhandlingspartneres komiske evne til gjentakelse lovet Duhalde å kutte i offentlige utgifter. I de tre månedene før hadde landet registrert 170 000 oppsigelser, og arbeidsledigheten var offisielt oppe i 25 prosent. I provinsen Buenos Aires alene hadde fjerning av stipendordninger ført til at 130 000 vanskeligstilte elever hadde gått ut av skolen. Devalueringen fikk handelsnæringen til å sette opp prisene på både nasjonale og importerte varer med så mye som 30 prosent (og hele 70 prosent på mel).

20. februar 2012 blir finansministrene i eurosonen enige om å bevilge Hellas ytterligere 130 milliarder euro, mot nye sparetiltak. Den nederlandske finansministeren Jan Kees de Fager foreslår at Hellas underlegges «permanent overvåkning» fra EU og IMF.

I Argentina vant en annen strategi fram. Siden slutten av 2001 var det overalt blitt vanlig med folkemøter, forsamlinger av arbeidsledige og piqueteros, nettverk for byttehandel, koordinering av helsetjenester og utdanning, og arbeidere som drev forlatte fabrikker videre i egen regi. Politikere, regjeringsmedlemmer og dommere våget ikke lenger å vise seg offentlig. De hadde vært for grådige og korrupte. Redselen for å bli ruinert fikk jordbrukskommuner til å gjøre opprør.
I byene tok cacerolazos’ene til igjen. Grupperinger av arbeidsledige og forstadsinnbyggere uten penger til mat blokkerte innfartsårene til hovedstaden. I det totale kaos, under slagord som Que se vayan todos! (Vekk med dem alle sammen!), gjorde argentinerne nok en gang opprør. Resultatet ble to døde og 190 sårede, i tillegg til 160 arrestasjoner.
26. juni 2002 endte den brutale håndteringen av en piqueteros-demonstrasjon, kjent som «massakren i Avellaneda», med to nye dødsofre og 33 personer med skuddskader. Stilt overfor en opprørt folkeopinion utlyste Duhalde valg, seks måneder før tiden.
I desember samme år gikk 100 000 mennesker nok en gang gjennom gatene i Buenos Aires med krav om folkeforsamling for å diskutere «radikal økonomisk omlegging». Forhandlingene med IMF sto fortsatt i stampe. Argentina var blitt en økonomisk paria i likhet med Irak, Liberia og Somalia, og sto i manges øyne allerede med en fot i graven. Den franske sosiologen Alain Touraine holdt gravtalen: «Landet mangler fullstendig evnen til å endre seg eller ta avgjørelser. Som enhet, som land og som politisk system, har det avgått med døden.»⁶ Mulig det, men det rørte på seg ennå.
Tre peronistkandidater stilte til valg. Carlos Menem, den kortlevde eks-presidenten Adolfo Rodriguez Saá, samt den ukjente Nestor Kirchner, guvernør for en sentrum-venstre-koalisjon i provinsen Santa Cruz (Patagonia). Valgdagen 27. april 2003 havnet Kirchner og Menem i teten, med henholdsvis 24,34 prosent og 21,9 prosent av stemmene. Menem – som lovet å sette inn hæren for å få bukt med «kaoset» – var ifølge meningsmålingene sjanseløs, og droppet andre valgomgang. I sin innsettingstale 25. mai tok Kirchner til orde for sosial rettferd og en sterkere stat, for å «oppnå likhet der markedskreftene gjør at noen blir stilt utenfor». Mens USA bare sendte statssekretæren for boligspørsmål og byutvikling, Mel Martinez, gikk det ingen hus forbi at det kom høylydt applaus fra Cubas Fidel Castro, Venezuelas Hugo Chávez og Brasils Luiz Inácio Lula da Silva.
Utenlandske investorer krevde fortsatt en kraftig oppjustering av prisene på de privatiserte offentlige tjenestene (et tiltak også IMF stilte seg bak). Kirchner og hans finansminister Roberto Lavagna besluttet på sin side å kontrollere innstrømmingen av spekulativ kapital og bebudet en 50 prosents økning av minstelønnen for å få opp forbruket.
Med det gikk presidentens politikk i stikk motsatt retning av den som hadde lagt landet i ruiner. Han brøt også de tette båndene landet har hatt til USA siden 1990-tallet, og vendte seg imot en progressiv latinamerikansk akse. Kirschner bekreftet rollen politisk vilje og staten hadde for landets økonomi. Han så sammenhengen mellom en sunn, stabilisert økonomi og utvikling av velferdsordninger, mellom gjenreising av industriell produksjon og støtte til økt etterspørsel i befolkningen. Den kraftige nedskrivingen av pesoen i september 2002 beskyttet industrien og gjorde det mulig å gjenerobre det innenlandske markedet og erstatte en del av importen. Økonomien vokste igjen.
Siden økonomien var på rett kjøl, ville IMF at Argentina brukte en del av skatteinntektene til tilbakebetaling av gjeld. Det eneste tilbudet Kirchner kom med, var å gjenoppta betalingene mot at kreditorene ga avkall på en del av gjelden. Under IMF og Verdensbankens generalforsamling i Dubai i september 2003 satte han selv betingelsene og forhandlet direkte med aktørene i finansmarkedet i stedet for å la seg diktere av dem. Slik fikk han utsettelse på tre år (fram til september 2006) av innbetalingen på 12,5 milliarder dollar og forlenget tilbakebetalingstid på landets 2,43 milliarder dollar i misligholdt gjeld. Men framfor alt nektet han å finne seg i noen av IMFs vanlige krav.
Den harde linjen ga resultater. Restruktureringen av gjelden ble oppnådd 25. februar 2005, og skapte en presedens som kan regnes som et skoleeksempel. Argentina fikk den dagen til en reduksjon av landets offentlige gjeld, både den nasjonale og den internasjonale (totalt 178,7 milliarder dollar), takket være tidenes største gjeldsrabatt på 75 prosent av 82 milliarder dollar.⁷ Av dette beløpet var 43,5 prosent på individuelle småspareres hender (gjerne utenlandske statsborgere, mange av dem italienere eller tyskere), 34,5 prosent tilhørte utenlandske finansinstitusjoner og 22 prosent argentinske borgere. Gjelden til IMF, Verdensbanken og andre internasjonale organisasjoner var ikke omfattet av denne avtalen,⁸ noe presidenten fikk kritikk for, særlig fra sine egne tilhengere.

9. mars 2012 gjennomfører Hellas den største restruktureringen av gjeld i historien på 206 milliarder euro: Minst 83,5 prosent av de private kreditorene godtok å slette 53,5 prosent av verdien på sine lån (mens Hellas lovet å senke verdien tilsvarende på andre). For investorene er denne koordinerte operasjonen en garanti for tilbakebetalinger. Men prosessen er ikke et økonomisk og politisk brudd, slik det var i Argentina: Den greske regjeringen avlyder kravene fra den såkalte troikaen – EU, Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ESB) – og innfører nye sparetiltak.

Kirchner ble beskyldt for å være «populist», kritisert for å nekte å kriminalisere det sosiale opprøret, og iblant anklaget for å være autoritær. Om han ikke fikk løst alle problemene, lyktes han i å renasjonalisere en rekke strategiske selskaper, som post- og teletjenester, vannforsyning og flytransport. I løpet av fire år hadde han finansiert viktige sosiale reformer og halvert antall fattige. «Vi har oppnådd verdens beste forhandlingsresultat for verdens største gjeld,» erklærte han i Dubai 25. februar 2005. I desember samme år betalte landet ned hele gjelden til IMF (9,8 milliarder dollar), takket være en hjelpende hånd fra Venezuela (som kjøpte statsobligasjoner for 1,6 milliarder dollar). Dette vakte også kritikk. Men for regjeringen hadde det vært en overordnet målsetting å hindre at de ansvarlige for katastrofen i 2001–2002 på nytt skulle legge seg opp i hvordan landet førte sin politikk.
Argentina hadde gjenvunnet sin suverenitet, og økonomien fikk et spektakulært oppsving. Fra 2003 til 2011 ble landets BNP tredoblet. Her må det sies at den greske eksporten ikke kan sammenlignes med den argentinske, og siden 2001 har Argentina også nytt godt av en gunstig utvikling i verdensøkonomien, tilgang på billig kreditt og stor kinesisk etterspørsel på råvarer. Hellas kan neppe regne med lignende betingelser for å komme på rett kjøl. Men landet burde likevel studere moralen i denne historien. Joseph Stiglitz, nobelprisvinneren i økonomi i 2001, formulerte den slik året etter i en kommentar til den argentinske krisen: «Enhver oppegående økonom kunne ha forutsagt at sparepolitikken ville føre til et lavere økonomisk tempo som på ingen måte ville gjøre det mulig å nå innsparingene man hadde satt som mål.»⁹
Hva om man nå så litt nærmere på situasjonen i Hellas i lys av dette?
Oversatt av M.B.