Forfatter og journalist. I Colombia for Le Monde diplomatique.

Noen synger, andre vifter med bannere, atter andre skriker at de foran må bevege seg framover. Det er 3. desember 2011. Vi er like ved kontoret til valgmyndighetene (CSE) i Managua. Demonstrasjonen forløper uten bråk. Når Fabio Gadea tar ordet blir forsamlingen stille. Gadea fra Det uavhengige liberale parti (PLI) ble nummer to i presidentvalget 6. november med 31 prosent av stemmene. Han protesterer mot valgresultatet, der Daniel Ortega fra sandinistpartiet FSLN vant med 62,5 prosent. Gadea mener at han selv fikk 62 prosent: «Vi forlanger at valget blir erklært ugyldig, at det avholdes et nytt med observatører fra hele verden!» Og faktisk er budskapet rettet til hele verden, til det velkjente «internasjonale samfunnet». I Nicaragua faller det til jorda. Protestantene hadde varslet en demonstrasjon med 100 000 deltakere. Det kom 5000, i beste fall 10 000.
Redaktøren av bladet Envío, Maria López Vigil, kaller seg sandinist, men er i opposisjon til regimet. Hun finner det vanskelig å tro på «Gadeas 62 prosent», ettersom alle meningsmålingene ga ham rundt 30 prosent. «Jeg tror det var et ganske likt løp,» mener hun. «Om Ortega var litt foran Gadea eller omvendt, vet jeg ikke. Det var mange uregelmessigheter på valgdagen, men det mest alvorlige foregikk tidligere». Sofia Montenegro, leder for Senter for samfunnsforskning (Cinco), tar av silkehanskene. Hun sier rett ut at «Ortega er en diktator». Når vi spør hva hun bebreider ham for, svarer hun «alt!» uten å gå inn på detaljer.

Naturstridig pragmatisme
I Nicaragua er ingenting svart/hvitt. I tillegg til det tradisjonelle høyre/venstre-skillet pågår det en voldsom kamp mellom venner som er blitt fiender. I denne striden kan ingen av partene påberope seg absolutt uskyld.
Etter å ha kastet diktaturet til Anastasio Somoza i 1979, havnet sandinistene i en konflikt med USA der amerikanerne brukte kontrarevolusjonære mellommenn, contras. Krigen ruinerte landet. I valget 25. februar 1990 bet nicaraguanerne negler til blodet rant: Dersom de på ny valgte sandinistene, ville krigen fortsette til evig tid. Da de til slutt valgte Violeta Chamorro, mer av utmattelse enn av overbevisning, brakte de høyrekreftene tilbake til makten.
Det var et sjokk for FSLN som førte til store interne diskusjoner. En geriljakrig mot Somoza-diktaturet og en motstandskrig mot den amerikanske innblandingen hadde gjort partiet svært sentralisert. Det manglet en tradisjon for debatt. Da freden var sikret, ønsket mange å forandre landet. I 1994 vant de «ortodokse», med Ortega i spissen. Mange medlemmer, kunstnere og intellektuelle forlot partiet. Andre ble sparket ut. Slik oppsto Bevegelsen for sandinistisk fornyelse (MRS) i 1995, dannet av den tidligere visepresidenten Sergio Ramírez og ex-comandante Dora María Téllez. Siden den gang har «Ortega-klikken» blitt anklaget for militaristisk og autoritær ledelse, og får å ha «privatisert» FSLN.
Fortalt slik er dette bare en trist historie om et parti som mistet retningen og gikk under. Det er bare delvis sant.

Overlevelsespakten
En kvelende varme henger i de beskjedne lokalene til sandinistveteranene i den tettbefolkede bydelen San Judas i Managua. Mario José Cienfuegos var medlem av bygeriljaen i Somoza-perioden, senere var han med i sjokktroppene mot contras. «Dagen etter nederlaget i 1990, sendte vi, ’de historiske kjemperne’, bud på Ortega,» forteller Cienfuegos. «Han kom alene, uten eskorte. Han var ikke lenger noe, bare comandante Ortega. Det gjorde inntrykk. Etter en lang diskusjon ble det bestemt at vi skulle fortsette å kjempe for å gjenvinne makten.» Men på hvilket grunnlag? «Dette skjedde samtidig med sosialistblokkens sammenbrudd,» tilføyer Orlando Nú--ez, som nå er rådgiver i sosiale saker for statssjefen. «Mange sandinister mente at dette var historiens slutt. Da de oppdaget det borgerlige demokrati, bestemte de seg for at partiets historiske rolle var over.» Da sosialismen og antiimperialismen «ikke lenger hadde livets rett», gjaldt det å gjøre FSLN til et moderne sentrum-venstreparti. Denne ideologiske kampen, sammen med det faktum at en klan hadde stukket av med partiet, drev fram splittelsen.
«Etter det viste Ortega en imponerende utholdenhet i motgangen,» forteller «reformisten» Ramírez. «Da bruddet kom, var han overlatt til seg selv, uten penger, uten partiapparat. Han besøkte bydeler og landsbyer hyppigere enn før. Han skapte sitt eget lederskap.» Det sandinistiske småfolket hadde i virkeligheten ikke gitt slipp på lederen sin.
I 1996 dukket Det liberalkonservative partiet (PLC) med Arnoldo Alemán opp, som vant valget med 51 prosent av stemmene. Etter at den amerikanske ambassaden hadde truet landet med dystre framtidsutsikter, fikk Ortega bare 37,7 prosent oppslutning. For de andre partiene ble valget en katastrofe: MRS fikk 1,33 prosent.
Ettersom FSLN inntil da hadde satset på forsoning, fór partiet varsomt fram mot sine tidligere fiender, den katolske kirken og tidligere contras. Partiet tok ytterligere et steg da de inngikk en avtale, «pakten», med den harde høyrekjernen i PLC. Dette skapte i realiteten et topartisystem. «Det mistet sin sjel,» mener den tydelig misfornøyde forskeren Angel Saldomando. «Da de nyliberale fjernet den offentlige sektoren og privatiserte helsevesenet, var FSLN fanget i alliansen og lot det gå sin gang. Med tiden ble businessfolkene de virkelige tungvekterne i partiet.»
Orlando Nú--ez gir et annet bilde av hva som skjedde: «I parlamentet var vi i mindretall. Men på grunn av den innflytelsen vi hadde på massene, ønsket motstanderne våre å ødelegge oss. Brøt vi alliansene, ville vi stå i fare for å forsvinne. Vi likte ikke dette spesielt godt, men det var et spørsmål om styrkeforhold: For å kunne overbevise folket om å gi oss flertall igjen, var det avgjørende å eksistere.»
«Pakten» gjorde det mulig for FSLN å overleve, i likhet med den politiske stabiliteten – til størst fordel for den gjennomkorrupte president Alemán. Det skyldtes at sandinistene kontrollerte fagforeningene, og hadde stor innflytelse i politiet og militæret. Selvsagt hadde denne naturstridige «pragmatismen» sin pris: «Stigmatiseringen, demoniseringen og delegitimeringen av FSLN hos verdens venstreorienterte var tungt å svelge,» innrømmer Nú--ez. «Men det måtte gjøres, og vi gjorde det.» Disse politiske manøvrene var utvilsomt en del av bakgrunnen for valgnederlaget i 2001.

Null sult, null renter
Etter Alemán-regjeringen ble Alemáns tidligere visepresident, den konservative Enrique Bola--os, valgt i 2001. Han fortsatte med privatisering, kapitalkonsentrasjon og strukturtilpasningene som sendte 46 prosent av befolkningen ut i fattigdom og 15 prosent i nød. Høyresiden ble ytterligere svekket av dype splittelser da Bola--os dømte Alemán til fengsel i tjue år for korrupsjon.² Hva kunne dermed hindre valgseier for FSLN i 2006?
Opp av lomma trakk de liberale et forslag om å forby abort, også om det var fare for morens liv eller om hun var voldtatt. De kristne organisasjonene lanserte en kampanje og la press på partiene. Nok en gang seiret politisk kynisme over andre hensyn: For ikke å fjerne seg fra kirken, støttet sandinistene lovforslaget.
I tillegg til arbeidet sitt i Cinco, er Sofia Montenegro en av grunnleggerne i Kvinnenes autonome bevegelse (MAM). Hun er stadig like rasende: «Terapeutisk abort hadde vi så å si helt siden frigjøringen. Ikke engang Somoza rørte den! Men Ortega fikk slutt på det fordi han, av overbevisning eller kynisme, har konvertert til kristen fundamentalisme. Kona hans Rosario Murillo er en overtroisk opportunist og babler om Gud og Jomfru Maria dagen lang.»
Det famøse året 2006 ble Ortega valgt i første valgomgang, med 38 prosent av stemmene.³ Med slagordet «Kristen, sosialist, solidarisk» etterfulgte han seg selv i 2011 med et enda bedre resultat. I forveien hadde nicaraguerne hørt Rosario Murillo snakke entusiastisk om ei lita jente på 12 år som var voldtatt og nettopp hadde født barnet: «Dette barnets fødsel er et mirakel! La oss takke Gud for så mye lys, så mye tro og så mye kjærlighet.»
En sandinist forteller oss i fortrolighet: «Vi har en svært konservativ og mektig kirke. Den arbeider bydel for bydel. Selv om folk ikke er enige, respekterer de den. Vi må forholde oss til det. Vi dilter ikke etter folkestemningen, men vi kan heller ikke være for langt foran den.» Sjokkerende for progressive ører? Javisst. Men Lucy Vargas, en av de lokale sandinistlederne i bydelen Larreynaga i Managua er tydelig irritert: «I mange land er det fri abort, men de bryr seg ikke om kvinner og barns helse og mange dør! Her hjelper vi kvinner, om ikke annet så gjennom gratis helsetjenester. Det er også en rettighet.» Prevensjonsmidler er gratis for alle kvinner på helsestasjonene. Forøvrig er regjeringen, uten å bagatellisere problemet, ikke særlig ivrige med å håndheve loven. Ved sykehusene gjør legene det som er nødvendig om en gravid kvinnes liv er i fare, uten å be noen om tillatelse.
I drabantbyen Ciudad Sandino i utkanten av Managua bekreftes dette enstemmig. Helsetjenester? Selvsagt, det er tilgjengelig nå, på samme måte som medisiner og leger fra Cuba, «våre compa--eros i ALBA⁴ kommer når vi trenger dem». Skole? Det er også blitt gratis igjen. «Vi betaler ikke lenger fem øre for skolen: Barna får mat der, ransel, sko, og uniform får de som trenger det.» Folk spøker, ler og klemmer hverandre foran den lille kolonialforretningen som selger basisvarer til subsidierte priser. «Her får vi ris, bønner, olje, sukker. Før kunne vi bare kjøpe det ene eller det andre. Et halvt kilo bønner kostet 18 cordobas (6 kroner), nå er prisen 8 cordobas.»
Mens høyre forble høyre og «fornyerne» lot seg fortrylle av «sivilsamfunnet», «den nasjonale konsensus», «den demokratiske borgeridentitet», «store og pluralistiske allianser» og «styringsevne», introduserte Ortega-regjeringen over førti sosiale programmer koordinert av «superminister» Rosario Murillo.
«Ikke snakk til meg om fordeling av smuler,» sier forskeren Aldomando sarkastisk. «Hvis du legger sammen alt det der for å lage et politisk prosjekt av det, blir det ingenting.» Det er ikke det de tenker, de fattige som har fått 854 000 blikkplater til å dekke husene sine med, som vern mot orkanene. Det er heller ikke det hun snakker om, Rosalia Suárez. I likhet med 80 000 kvinner har hun fått ei ku, en gris og seks høner gjennom programmet «Null sult»: «Kua mi har allerede gitt meg to kalver! Jeg selger den melken vi ikke drikker. Barna mine spiser egg. Før hadde vi ingen ting.» Og ikke er det dette de registrerer, de mange kvinnene, ofte alenemødre, som har fått lån via programmet «Null renter» for å etablere småbedrifter, for eksempel bakerier som selger de tradisjonelle nacatamales-kakene eller tortillas, eller for å starte et kollektiv.
«Regjeringen har bare gjort et minimum, og bare for personer som støtter den,» innvender en kvinne vi treffer på det livlige Muembe-markedet. «De som ikke er enige med dem, har ikke rett til noen ting.» Dette er en stadig tilbakevendende anklage mot de sandinistiske borgerrådene (CPC) som er involvert i gjennomføringen av programmene.

Støtte til comandante
Når flere får fortelle sin historie nyanseres bildet. Yaira Mayorga bodde i ruinene av en boligblokk som ble ødelagt av jordskjelvet i 1972. I likhet med sine 360 naboer – nesten en fjerdedel av dem kaller seg «ikke-sandinister»  bor hun nå i en ordentlig leilighet. «Se så fin den er!» jubler hun. Et resultat av programmet «Verdig bolig».
«Jeg var verken sandinist eller noe som helst,» sier den unge Rosario García. «Politikk interesserte meg ikke. Men jeg har sett hva comandante har fått til.» Som så mange andre, betror småhandler og bonde Walter Silva oss: «Jeg sier det oppriktig: Jeg var liberaler, men de har aldri gitt oss noe som helst. ’El hombre’, derimot, har hjulpet oss mye. Jeg skiftet mening og mange av mine kamerater har fulgt meg.» En tilslutning som forklarer langt mer overbevisende enn eventuelt valgjuks det spektakulære hoppet fra 38 prosent i 2006 til 62,5 i 2011.
Selvsagt dristet ingen seg til å snakke om sosialisme. Utenlandske investorer og finansinstitusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken hadde ingen innvendinger mot måten landet ble styrt på de fem foregående årene. Den private sektoren – der man finner en del velstående sandinistiske bedriftseiere, deriblant Ortega selv – har det komfortabelt. Den tjener til og med på myndighetenes strategi: Nye markeder har åpnet seg for private aktører med ALBA og fokuset på Sør-Amerika. Strukturelt har landet altså ikke endret seg, men regjeringen har endret statens prioriteringer, og det er ikke uten betydning. Samtidig har den massive hjelpen fra Hugo Chávez’ Venezuela – som «fornyerne» mener er både reaksjonært og autoritært – gjort det mulig å lykkes med sosiale program i det omfang man har sett.
Edmundo Jarquín fra MRS fikk 6,3 prosent av stemmene i 2006. I 2011 strakte han seg etter stillingen som visepresident. Han allierte seg derfor med den ultrakonservative Fabio Gadea (PLI), en tidligere contras-leder i Costa Rica som i realiteten bare var stråmann for Eduardo Montealegre, bankeier og tidligere minister for herrene Alemán og Bola--os. I 2006 (28,3 prosent av stemmene) ble også han slått av Ortega. Han var innblandet i en finansskandale og hadde derfor problemer med å stille selv. Kanskje hadde han heller ikke lyst, ettersom partiet lenge hadde vært ansett som tapt. «Alliansen PLI-MRS er ikke basert på et felles sosialt prosjekt, program eller ideologi,» innrømmet López Vigil før valget. «Målet er utelukkende å avverge det diktatoriske FSLN og Ortega.» En slags «pakt», med andre ord. Etter 16 år med ruinerende nyliberalisme uten bremser og støtdempere (1990–2006) sa nicaraguanerne tydelig ifra: «Comandante har vår uforbeholdne støtte. Vi ønsker at han skal fortsette det han har begynt.»
Sofia Montenegro, som er vel ansett i den amerikanske ambassaden og forkjemper for et heller utopisk «sivilsamfunn», har vansker med å akseptere realitetene. «Uansett, om seks måneder er Chávez (som har eller har hatt kreft) død. Ortega og Murillo vil ende som ekteparet Ceausescu», sier hun skarpt. Vil de skamklippe «kollaboratørene» når den dagen kommer?Oversatt av L.H.T.