Journalist

Politimennene trodde ikke sine egne øyne da de tok seg inn i fengselet i badebyen Acapulco på morgenen 7. november i fjor: Tjue prostituerte sover ved siden av fangene i cellene. Ransaking av cellene byr på flere overraskelser: flere hundre kilo marihuana, tv-er, cd-spillere, kamphaner og påfugler – narkobaronenes favorittkjæledyr, sammen med jaguarer.
Episoden sier noe om situasjonen i landet. Mexico har sakte men sikkert blitt ødelagt av organisert kriminalitet. Myndighetene kontrollerer nå verken fengslene eller store deler av territoriet. Los narcos nøyer seg ikke lenger med å forsyne det amerikanske markedet med kokain, amfetamin og marihuana, bestikke politikere for å beskytte virksomheten sin og drepe hverandre. Nå truer de hele den meksikanske staten fra nord til sør, til tross for en seks år lang krig mot narkotikatrafikk, som president Felipe Caldéron satte i gang under valgkampen i 2006 for å pynte på imaget sitt etter anklager om valgfusk. «Krigen» involverer mer enn 400 000 politimenn og 50 000 soldater.
De fremste ofrene er politifolk (kommunale, regionale og føderale) som jakter på narkokartellene eller jobber for rivaliserende karteller. Bakholdsangrep har økt betraktelig de to siste årene. Det mest spektakulære fant sted i april 2011 på motorveien fra delstaten Mexico til Guadalajara, en av landets mest trafikkerte. En konvoi med føderale politibiler ble angrepet med automatvåpen og håndgranater og måtte flykte. I Guasave, 150 kilometer fra Culiacan, hovedstaden i delstaten Sinaloa, angrep pistoleros nådeløst eskorten til sjefen for sikkerhetstjenestene og drepte 12 sikkerhetsvakter. I 2011 skjøt leiemordere fra de rivaliserende kartellene Golfe og Zetas mot påtalemyndighetens kontorer i storbyene Ciudad Victoria (delstatshovedstaden i Tamaulipas) og Ciudad Madero (landets største oljehavn). Mange ansatte ble såret.
Kartellene nøler ikke lenger med å angripe konvoier fra hæren eller marinen i regioner de i praksis styrer. Det er tilfellet med kartellet La Familia i regionen Tierra Caliente (i delstaten Michoacan) og Zetas nordøst i delstaten Tamaulipas. Disse paramilitære organisasjonene angriper ofte som hevn for at en sjef er blitt drept eller fengslet. Volden viser at kartellene er tungt bevæpnet og i stand til å kjempe mot panservogner og maskingevær. De har dessuten supermoderne kommunikasjonsutstyr som lar dem overvåke fiendens bevegelser. Hvordan får de tak i dette utstyret? Enten fullstendig lovlig fra våpenfabrikkene til naboen i nord eller mer i det skjulte fra amerikanske våpenselgere.

«Døv og stum»
Riksadvokaten Marisela Morales har gjort opp status for perioden fra desember 2006 til juni 2011: 2888 soldater, politifolk og etterretningsagenter er registrert drept. 45 prosent av dem var kommunale politifolk, noe som antyder at krigen går hardest utover kommunene, fundamentet i landets politiske oppbygning. Kartellene tvinger også sine lover på de lokale myndighetene – med blod, om nødvendig. Slik får de stadig mer makt over lokaldemokratiet.
32 ordførere er drept siden 2006, flesteparten av organisert kriminalitet. Mannen som drepte ordføreren i La Piedad i Michoacan i november 2011 viste seg å være en utfordring for sentralmakten: Han var nemlig en av hovedstøttespillerne til president Caldérons søster, Luisa Maria Caldéron, da hun stilte som delstatsguvernør. I regionene kartellene mener er strategisk viktige, blander de seg også inn i guvernørvalgene. Riksadvokaten bekreftet i juni 2011 at guvernørkandidaten i delstaten Tamaulipas i 2010, Rodolfo Torre Cantu, ble myrdet av Zetas-kartellet fordi han nektet å beskytte det.
Ingen institusjoner unnslipper kartellenes brutalitet, ikke engang kirken. I juli 2007 måtte den 70 år gamle nordamerikanske presten Ricardo Junious bøte med livet for sin kampanje mot barneprostitusjon og narkosalg til mindreårige i fattige bydeler i hovedstaden. Biskopen i Saltillo, frigjøringsteologen Raul Vera, fant en dag plakater med trusler i katedralen sin. Erkebiskopen i Durango, som hadde uttalt at «alle bortsett fra myndighetene» visste hvor lederen for Sinaloa-kartellet gjemte seg, måtte trekke tilbake uttalelsene og si til pressen at han nå var «døv og stum».²

Drapsblogger
Kartellenes makt bygger på terror. Høsten 2011 opplevde landet flere marerittaktige uker. I september ble 35 lik funnet foran et stort kjøpesenter i Veracruz. Alle var kjente kriminelle. En organisasjon kalt «Ny generasjon» påtok seg ansvaret. Riksadvokaten mener de er Sinaloa-kartellets forlengede arm og at massakren var et oppgjør med Zetas. Blodbadet var også en advarsel til myndighetene: Dagen etter skulle byen huse en nasjonal konferanse for aktorer. Drapene fortsatte. I november ble 16 forbrente lik funnet i Culiacan og 26 lik i sentrum av Guadalajara, Mexicos nest største by.
Leiemordere i nord og i vest har begynt med et makabert ritual: halshugging. Ifølge dagsavisen Reforma ble 453 personer halshugget i 2011. 13. mai i år ble 49 torturerte lik med hoder og hender kuttet av funnet langs riksveien mellom industribyen Monterrey (hovedstaden i delstaten Nuevo Léon) og grensen til Texas. Denne praksisen er i ferd med å spre seg til Mexico by. I oktober 2011 ble to lik uten hode funnet mindre enn en kilometer fra forsvarsdepartementet midt i byen. Allerede i 2008 og 2009 ble amputerte kadavre funnet i hovedstaden, uten at det var mulig å knytte drapene til noen. Men denne gangen var udåden signert: Over likene lå en pappbit med påskriften «La Mano con Ojos» (Hånden og dens øyne), en annen gjeng som jobber for kartellene i Sinaloa. I november viste to andre halshugginger at hovedstaden ikke lenger er spart for barbariet. Blogger og nettsteder som har spesialisert seg på drapsvideoer bidrar til å forstørre hendelsenes virkning.
Et av de siste ofrene var en taxisjåfør som sannsynligvis jobbet for kartellene. Mer enn hundre taxisjåfører er blitt drept i Acapulco og Monterrey det siste året. De fungerte som «falker», utkikksmenn for en av gjengene som slåss om kontroll over de sentrale stedene.

Meksikansk Plan Colombia
Meksikanerne veksler mellom frykt og resignasjon. De er lei av å telle sine døde: 55 671 siden 2006 ifølge dagsavisen La Jornada, 65 000 ifølge ukeavisen Zeta, 47 500 ifølge riksadvokaten. Hvis drapene fortsetter vil det bli flere ofre enn i Bosnia-krigen. Livet er snudd på hodet for millioner av meksikanere som daglig er passive vitner til grusomhetene.
I sentrum av storbyer som Monterrey, Saltillo, Torréon, Tampico, Acapulco, Veracruz og Ciudad Juárez har det blitt vanlig med regelrette slag de siste to årene. Scenarioet er alltid det samme: Politiet eller hæren lokaliserer narkotikabandene, følger etter dem og skyter uten å bry seg om folkene rundt. Innbyggerne går i hi.
Mer enn 200 000 personer har flyttet fra Ciudad Juárez, til USA eller innlandet. Store landsbyer langs den amerikanske grensen, der kartellene har hatt mange blodige sammenstøt, er nå tømt for innbyggere. I to måneder var to av de største kommunene i delstaten Tamaulipas, Ciudad Mier og San Fernando, spøkelsesbyer, før hæren til slutt har klart å ta kontroll. I april 2011 ble 145 lik gravd opp fra massegraver like i nærheten: innvandrere fra Mellom-Amerika på vei til USA, antatte bandemedlemmer og innbyggere fra regionen. Ofrene var blitt plukket opp av Zetas på rutebusser. 16 kommunale politifolk ble arrestert, mistenkt for å ha beskyttet morderne. Ciudad Mier og San Fernando har ennå ikke gjenfunnet roen, selv om hæren nå beskytter byene.
Tilliten til regjeringen skrumper inn. Da innenriksministeren Francisco Blake Mora forsvant i november 2011, sa myndighetene at han var omkommet i en helikopterulykke, men mange kommentatorer mente han var blitt drept.
Opinionen blir bare mer forvirret av myndighetenes uttalelser. Under det første kontinentale toppmøtet mot transnasjonal organisert kriminalitet i begynnelsen av mars i år sa riksadvokaten: «Transnasjonal organisert kriminalitet er ikke bare et problem for innenrikssikkerheten, men også en trussel mot våre lands sikkerhet i sin helhet.»
Problemene blir bare større av at befolkningen har fått vite at amerikanske politiorganer, særlig Drug Enforcement Agency (DEA), går til aksjoner på meksikansk jord med godkjennelse fra den meksikanske regjeringen. I tillegg mener innflytelsesrike skikkelser som Jorge Castaneda og Hector Aguilar Camin at USA bør gripe inn, med et meksikansk motstykke til Plan Colombia. Krigen mot narkoen reduserer åpenbart Mexicos handlingsrom overfor naboen i nord.

Krig om plassene
Siden begynnelsen av presidentvalgkampen har de fleste mediene og kommentatorene gitt Caldéron ansvaret for det nasjonale dramaet. De snilleste (eller mest nedlatende?) mener at han har kastet seg ut i denne krigen uten å tenke seg om, uten å forstå hvor omfattende problemet var. Andre mener han arbeider for Sinaloa-kartellet og at «korstoget» har styrket det overfor rivalene, særlig kartellene Golfe, Zetas og Juarez. De baserer dette på uttalelser fra tidligere funksjonærer som var involvert i narkotikahandelen da Det revolusjonære institusjonelle parti (PRI) regjerte (1928–2000).³ Venstresiden mener at militariseringen av landet truer menneskerettighetene og det unge meksikanske demokratiet.
Vi må ta et lite tilbakeblikk for å forstå hvorfor volden plutselig brøt ut på begynnelsen av 2000-tallet, midt i den politiske overgangen fra Vicente Fox og PRIs langvarige styre til Caldérons Nasjonalt handlingsparti (PAN) som vant valget i 2000. Fram til da hadde de store kriminelle narkokartellene i Golfe, Guadalajara, Juarez og Tijuana holdt på i skjul uten å forstyrre befolkningen. Kartellene ble beskyttet av myndighetene og kunne operere fritt langs den amerikanske grensen. Gamle Boeing- og Caravelle-fly lettet fra Colombia med mange tonn kokain og fløy inn i Mexico, til tross for at de ble fanget opp av DEAs radarer. Trålere og speedbåter brakte diskret med seg forsendelsene videre til kysten av Yucatan, Veracruz, Sinaloa og Baja California.
På slutten av 90-tallet avslørte den meksikanske riksadvokaten, de amerikanske antinarkotikabyråene og den sveitsiske advokaten Carla del Ponte (som egentlig skulle undersøke hvitvasking av penger Raúl Salinas, broren til presidenten, hadde satt inn i sveitsiske banker) hvor beskyttet den organiserte kriminaliteten var under presidentene Carlos Salinas og Ernesto Zedillos. Guvernørene i delstatene Chihuahua, Morelos, Tamaulipas, Quintana Roo, Veracruz og Sonora, alle medlemmer av PRI, ble mistenkt og etterforsket. Det samme skjedde med flere politidirektører, generaler, regionale militærkommandanter og ministre. Enkelte narcoer bekreftet at sekretærene til de to tidligere presidentene, samt broren til presidenten, var med i disse nettverkene. Anklagene ble også bekreftet av et militært etterretningsdokument fra 1995.
Som motytelse for den lønnsomme beskyttelsen krevde myndighetene at mafiaen ikke angrep sine rivaler og respekterte de ulike territoriene. På den tiden hadde PRI stor nok kontroll over administrasjonen, militæret og politiet til å få i stand en slik avtale og innføre den i kommunene, regionalt og nasjonalt.
Alt endret seg da Fox ble president i 2000. Etter PRIs nederlag erstattet man flesteparten av statstjenestemennene som var delaktige i organisert kriminalitet. De regionale og lokale valgene i 2000 brakte også guvernører og ordførere fra andre partier enn PRI til makten. For første gang på 20 år måtte narcoene forholde seg til politikere som av ulike grunner ikke følte seg forpliktet av tidligere avtaler. Mens de ventet på å skape nye korrupsjonsnettverk måtte de kjapt finne andre smuglerruter, såkalte «maurstier». Den eneste måten å å sikre disse rutene på var å bestikke ordførerne og de kommunale politifolkene på strategiske steder langs de nye rutene, særlig grensen til Guatemala og grenseområdene i nord. Spillereglene forandret seg. Kartellene begynte å kjempe mot hverandre for å skaffe seg nye bastioner. «Krig om stedene», guerra por las plazas, begynte.

Stilltiende medskyldig
Det første store slaget i den nye konflikten utspilte seg i Nuevo Laredo i 2003, på grensen mellom Tamaulipas og Texas. I løpet av noen uker støtte pistoleros fra Golfe sammen med leiemordere fra Sinaloa, begge støttet av deler av militæret og politiet. Ifølge FN-eksperten Edgardo Buscaglia var 60 prosent av Mexicos kommuner «fanget og føydalisert» av narkotikahandelen i 2008.⁴
Da et nytt kartell dukket opp ble situasjonen enda verre. Etter at den siste ubestridelige sjefen for Golfe-kartellet ble arrestert, brøt Zetas, den væpnede delen av kartellet, ut. Med tidligere soldater fra hærens spesialstyrker i ledelsen utviklet de seg i retning av «mafiavirksomhet snarere enn narkohandel», forklarer den ledende eksperten Luis Astorga. De hadde problemer med å etablere seg i narkohandelen og begynte derfor med pengeutpressing, kidnapping, menneskehandel, smugling og forfalskning. Målet var enkelt: Å få jerngrep om hele landet for å maksimere inntektene. De nølte dermed ikke med å angripe de tradisjonelle kartellenes bastioner, av og til i allianse med lokale gjenger som de lærte opp og bisto, som Familia Michoacana vest i landet, i utkanten av Sinaloa-kartellets territorium. Krigen om stedene ble avløst av krigen om territoriene.
Spredningen av volden skyldes altså ikke bare Caldérons avgjørelse i 2006 om å sette hæren, marinen og det føderale politiet inn mot den organiserte kriminaliteten. Den var en konsekvens av en uunngåelig omstrukturering etter det politiske maktskiftet og framveksten av en ny form for kriminalitet. Men den sittende presidenten bærer åpenbart deler av ansvaret.
Caldérons regjering valgte en uheldig strategi. Til tross for tilbakeslag for enkelte mafialedere har ikke «krigen» redusert narkohandelen. De 22 (av 37) narkobaronene myndighetene identifiserte og arrestere under Caldérons regjeringstid har bare blitt erstattet av andre. Den mest berømte narkobaronen, «El Chapo» Guzman, unnslapp såvidt hæren tidligere i år. Ingenting har virkelig endret seg: Ifølge det amerikanske utenriksdepartementet kommer fremdeles 95 prosent av all kokainen i USA via Mexico.
Hovedproblemet er at regjeringen ikke har gått etter korrupsjonen. I et intervju med ukeavisen Proceso 3. april 2010 ble den eldste lederen for Sinaloa, Ismaël «El Mayo» Zambada, spurt hvorfor regjeringen taper krigen mot narkohandelen. Han svarte sarkastisk: «Narkoen er like innvevd i samfunnet som korrupsjonen.» Regjeringen forsvarte seg svært lite overbevisende med å minne om at 1500 funksjonærer og 500 bedriftseiere ble straffet for korrupsjon i 2010. Riksadvokaten forteller at 28 prosent av hennes ansatte har blitt suspendert de siste to årene. Men det er ikke nok til å overbevise folket, politikerne eller næringslivet om at regjeringen har vilje til å gå etter roten til problemene.
Det finnes en rekke eksempler på hvor passiv eller stilltiende medskyldig regjeringen er. I flere år har tre tidligere guvernører i delstaten Tamaulipas, de tidligere ordførerne i Culiacan (Sinaloa) og Tijuana (Baja California) og en tidligere guvernør i delstaten Sonora, forøvrig en av landets rikeste bedriftseiere, vært i riksadvokatens søkelys, mistenkt for å stå i ledtog med narcos. De har likevel aldri blitt etterforsket. Et annet eksempel er at den store formuen til sikkerhetsministeren ikke samsvarer med inntekten. Flere journalister har gravd i saken, men den har likevel ikke blitt etterforsket.

Oppslutning om PRI
Kampen mot hvitvasking av penger har ikke gitt flere resultater, selv om nye finansregler har blitt innført. Banco de Mexico gikk nylig ut med foruroligende tall: Mer enn 31 milliarder dollar fra ulovlig virksomhet har blitt identifisert av det nasjonale banksystemet i løpet av den siste presidentperioden, 106 prosent mer enn under Fox.⁵
«Skitne penger investeres særlig i delstatene i nord, der det har dukket opp rike bedrifter innen bygg, eiendom og hotell. Det er en enkel sak å undersøke inntektene deres,» forklarer økonomen Rogelio Ramirez de la O. Leder for finansdepartementets etterretningsorgan forteller at anslagene for hvitvaskede penger i Mexico svinger mellom 15 og 50 milliarder dollar i året, 3 til 8 prosent av BNP.
Men det er særlig innen menneskerettigheter at regjeringen har oppnådd lite. Hæren og det føderale politiet har gjort seg skyldige i flere overgrep. Sivile har blitt banket av soldater fordi de ikke stoppet i tide før hærens sperringer. General Moreno Avina i den militære regionen Ojinaga i delstaten Chihuahua kan bli kalt inn til Høyesterett for å forklare seg om henrettelser av sivile, tortur, likbrenning, fengsling og illegal ransaking. Den militære domstolen har så langt nektet å forfølge saken.
En høytstående offiser i politidirektoratet i Torreón, skrøt i fjor til pressen: «Fanger jeg en Zeta, dreper jeg ham. Hvorfor ta ham inn til avhør? Hæren har en egen etterretningstjeneste og trenger ikke mer informasjon.»⁶ På vegne av 28 000 meksikanere har advokaten Netzai Sandoval sendt en klage til menneskerettsdomstolen i Haag med bevis for mer enn 200 tilfeller av tortur utført av hæren. De fleste fangene blir ikke stilt for retten etter at de har blitt fengslet, slik loven krever, og avhøres flere dager i strekk.
Forsvarsdepartementet har gjort lite for å ta immuniteten fra soldatene. Mellom 2006 og 2011 ble bare 29 soldater dømt, selv om de militære påtalemyndighetene etterforsket 3671 alvorlige tilfeller av brudd på menneskerettighetene. Det kan virke som om myndighetene ikke lenger har kontroll på hæren og politiet – eller enda verre, som om de vil militarisere hele samfunnet.
Mange meksikanere gjør opprør mot en oppførsel verdig en bananrepublikk på 70-tallet. Inntil nå har hæren vært en av de få institusjonene befolkningen respekterer. I 2011 klarte poeten Javier Sicilia, selv far til et offer for leiemordere fra Cuernavaca, å samle deler av venstresiden rundt slagordet «Ikke ha mer blod!». Han kritiserer krast det dysfunksjonelle og repressive rettssystemet og får støtte fra de fleste nasjonale NGO-ene. Selv om kampanjen ikke har mobilisert de store massene har den økt bevisstheten hos en skeptisk og kynisk opinion. For tolv år siden ble presidentembetet framhevet som den eneste institusjonen som kunne konsolidere den sårbare demokratiseringen av Mexico etter 70 år som ettpartistat. Nå har det mistet all troverdighet.
Caldérons offensiv har dermed slått tilbake på det institusjonelle systemet han hevdet å forsvare. Narcoen har de siste årene vist at den med eller uten aktiv medvirkning fra myndighetene er i stand til å snu statsapparatet på hodet og kontrollere en stor del av landet. Dette vil uten tvil få politiske konsekvenser. Presidentkampanjen handlet derfor om sikkerhet og vold. Det kan se ut som om befolkningen ville ha PRI tilbake til makten, i den tro at de er i stand til å forhandle med narcoen og skape fred. I presidentvalget kan det godt tenkes at kartellene har hentet hjem sin første seier over det meksikanske demokratiet.
Oversatt av I.G.Å.