Bidrag til et kritisk blikk på kolonitiden

Erobringer av landområder, utrydding eller deportasjon av folkegrupper, slavehandel og tvangsarbeid, for ikke å snakke om summariske henrettelser, hungersnød, sykdommer som har drept nesten 15 millioner afrikanere, oppløsning av tradisjonelle samfunn, plyndring av undertrykte land – listen som settes opp i Marco Ferros bok Le Livre noir du colonialisme [Kolonialismens svartebok] er forferdelig. Selv om også andre enn europeerne (japanerne i Øst-Asia, amerikanerne på Haiti, russerne i Kaukasus, araberne på Zanzibar) har massakrert og utbyttet med lett hjerte, er det europeerne som suverent tar førsteplassen med sine herjinger i afrikanske land (i nord, sør for Sahara og lengst sør på kontinentet), i Asia og i Latin-Amerika.
Menneskerettighetenes hjemland står ikke tilbake for de øvrige. Frankrike var for eksempel det eneste landet som våget å legalisere slaveriet og lovregulere det (idet man i Le Code noir [«Den sorte lov»], utstedt i 1685 og opphevet i 1848, presiserte hvilke former for lemlestelser – avskjæring av ører, brekking av ben – man kunne bruke som avstraffelse på oppsetsige svarte). Og vi vet hvilke utplyndringer som ledsaget både erobringen av Algerie og «pasifiseringen» av landet et århundre senere. Le Livre noir du colonialisme tegner et uutholdelig bilde av denne historien.
I boken Le Choix des larmes presenterer Jean-Pierre Vittori og André Gazut nye vitnesbyrd fra militære som omhandler forbrytelsene som ble begått og lidelsene som ble påført befolkningen – samt traumene som i etterkant har rammet både dem som fremprovoserte det hele og dem som sto som maktesløse øyenvitner.

Er det snakk om en uunngåelig brutalitet? «Feilgrep» i kampens hete? Gilles Manceron viser tvert imot i boken Marianne et les colonies at kolonitroppenes oppførsel er et resultat av både en politisk vilje til total underkastelse av de erobrede landene, og en ideologi som rettferdiggjør dette. Til tross for den kritikk som koloniseringen fremprovoserte – 1700-tallets filosofer og de revolusjonære, som Robespierre og Marat, fordømte den – bygde man opp et sett av begreper og praksis som snart ble dominerende, og som skulle gjøre koloniseringen akseptabel. Raseteorier og rasisme utarbeidet av «vitenskapsmenn» og støttet av blant andre Jules Ferry, som sørget for at de ble spredt gjennom skolevesenet, utstillinger av «villmenn» på markeder og i dyrehager, sanger, karikaturtegninger – alt dette bidro til å skjønnmale en kolonialisering som angivelig skulle bringe sivilisasjonens goder til «laverestående» folk. Et vellykket bedrageri. Lovprisningen av koloniseringsarbeidet ble videreformildet til flere generasjoner av franskmenn, og – som Gilles Manceron understreker – dette gjorde dem uimottagelige for en forståelse av uavhengighetskampen hos de koloniserte folkene, som de fleste betraktet som «utakknemlige» eller «fanatiske». (…)