Dagen derpå

Det gikk som man forventet. Verdens fremste stormakt, USA, vant høsten 2001 over Taliban i Afghanistan – et av verdens fattigste land – etter noen uker med massive bombeangrep og et begrenset antall bakkestyrker. Et år etter ga denne intervensjonen opphav til en viss uro – selv før de menneskelige kostnadene ble tatt i betraktning. Afghanistan er på nytt senket ned i kaos. Den Washington-innsatte presidenten Hamid Karzai har liten innflytelse utenfor Kabul, og må beskyttes av utenlandske tropper. Tilintetgjøringen av Al-Qaida, det fremste målet for «krigen mot terrorismen», har slått feil. De hovedansvarlige bak organisasjonen er som sunket i jorden. De er spredd over hele verden eller holder seg skjult i stammeområder i Afghanistan og Pakistan. Herfra angriper de amerikanske tropper og utfører attentater i flere land.

På den andre siden blir USAs intervensjon i Afghanistan fordømt av opinionen i den muslimske verden. Intervensjonen har gitt næring til de mest ytterliggående holdninger, spesielt i Pakistan. Under det pakistanske valget i oktober 2002 opplevde islamistiske grupper med samme ideologi som Taliban stor fremgang, spesielt i grenseområdene mot Afghanistan. Dette på tross av manipuleringen til general Pervez Musharraf.

Slike «seire» bør få imperiet til å spørre seg om hvordan det skal holde fast ved makten.

Det vil neppe komme som noen overraskelse om USA vinner krigen mot Irak. Med eller uten formelt samtykke fra FN kommer de amerikanske soldatene til å innta Bagdad og styret Saddam Hussein, med mindre en iraksk general kommer dem i forkjøpet. Saddam-regimet utgjør ingen militær trussel mot USAs hær. I 1990 ble deler av den internasjonale opinionen lurt til å tro på myten om «den fjerde verdenshær», men tror i dag at Bagdad kan stå imot presset? Tolv års embargo – det har ikke vært mulig å innføre et eneste moderne våpen – har forvitret landets infrastruktur, oppløst samfunnet og gitt en stadig mer utarmet befolkning. Dette har svekket den irakske hæren, selv om enkelte avdelinger fremdeles kanskje kan slå fra seg.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Hva med masseødeleggelsesvåpen? Saddam Hussein har neppe gitt fullstendig avkall på programmet han startet på 1970- og 80-tallet. Men dette har bare vært mulig ved hjelp av flere amerikanske, franske, britiske og tyske selskaper, spesielt Union Carbide og Honeywell. Den amerikanske regjeringen oppmuntret i sin tid regimet i Bagdad, av frykt for den «islamske revolusjonen» i Iran. Senere avsløringer har kastet lys over rollen USAs nåværende forsvarsminister Donald Rumsfeld – hauken over alle hauker – spilte i denne alliansen. I desember 1983 var han Ronald Reagans utsending i Bagdad og åpnet diplomatiske forbindelser mellom de to landene samtidig som irakske tropper brukte kjemiske våpen mot Iran, stikk i strid med Genève-konvensjonen. På den tiden tilhørte Irak «godhetens akse».

Uten internasjonal støtte er det lite trolig at Saddam-regimet vil ha klart å gjenreise et militært program som FNs våpeninspektører i stor grad avvæpnet fra 1991 til 1998. Dersom målsetningen hadde vært å forhindre utbredelse av masseødeleggelsesvåpen, ville USA ved begynnelsen av inneværende år konsentrert seg om Nord-Korea, som har mellomdistanseraketter og sannsynligvis også atomstridshoder. Men Washington hevder at det ikke finnes noen militær løsning på Korea-problemet. En militæroperasjon er nemlig for farlig. Det er det ikke i Irak.

Hva er prisen for å invadere Irak? Den blir i første rekke betalt av landets innbyggere, som er utarmet etter ti år med krig mot Iran, tolv års embargo og et endeløst diktatur. Landets skjøre infrastruktur tåler ikke nye bombeangrep, og befolkningens tilgang på livsnødvendigheter og drikkevann vil bli alvorlig svekket. FN anslår at en krig vil føre til flere hundretusen ofre og flyktninger, men de amerikanske strategene stanser ikke opp ved slike detaljer.

Hvordan vil det se ut i Irak dagen derpå, etter at marinesoldatene har inntatt Bagdad? Hvem skal styre landet? Bush-administrasjonen har fremdeles ikke svar på disse spørsmålene. Trengs det en direkte militæradministrasjon under en prokonsul, eller vil de bruke lokale eliter? USA står overfor de samme problemene som de britiske kolonistyrene etter første verdenskrig. Direkte styre skaper misnøye og opposisjon i alle lag av befolkningen, og indirekte styre betyr at man må balansere mellom forskjellige politiske fraksjoner, forholde seg til stamme- og religionskonflikter, og ta kontroll over et statsapparat skapt av Baath-partiet.

Oljen er selvsagt et vesentlig aspekt i disse planene. For inntektene av det svarte gullet skal finansiere både okkupasjonen og gjenoppbyggingen. USA har lagt opp til en rask overtakelse av oljebrønnene for å unngå at de blir ødelagt. Men dersom oljen «fortsetter å være det irakske folkets eiendom,» som en amerikansk myndighetsperson uttrykte det, må man bestemme hvilke utenlandske selskaper som skal få de nye bevilgningene, og en åpning av sektoren kan skape sterk nasjonal motstand.¹ Og hva slags rolle vil Irak spille i OPEC? Dette er kanskje også en god anledning for Washington til å svekke denne organisasjonen.²

Bush-administrasjonen må håndtere alle disse problemene samtidig som regionen er svært ustabil. I motsetning til situasjonen i 1990–1991 er alle medlemmene i Den arabiske liga nå imot en amerikansk intervensjon. Alle frykter reaksjonene i sin egen befolkning, der stemningen allerede er opphetet etter daglige doser med israelsk, USA-støttet undertrykking av palestinerne. Hvem begår flere overtramp mot FNs resolusjoner enn den israelske regjeringen? Hvem er i besittelse av 200 atomstridshoder, kjemiske våpen og et avansert biologisk våpenprogram?

Etter 11. september 2001 har Bush flere ganger gjentatt at krigen mot terror ikke er en krig mot islam. Men hans beskrivelser av den som en krig mellom «det gode» og «det onde», mellom «sivilisasjon» og «barbari», samt de endeløse religiøse henvisningene, høres ut som en «clash of civilizations». Begrepet som Samuel Huntington gjorde kjent, ble skapt av Bernard Lewis nettopp om islam. Lewis er også en velkjent orientalist som gir sin uforbeholdne støtte til Israel, fornekter folkemordet i Armenia og har stor innflytelse på amerikanske medier. Daniel Pipes, en åndsfrende av Donald Rumsfeld og de nykonservative, trakk på 1990-tallet en parallell mellom totalitære organisasjoner og radikal islamisme, «som er mer beslektet med bevegelser som kommunismen og fascismen enn med en tradisjonell religion».³

Denne retorikken, som kolporteres av den kristne, fundamentalistiske høyresiden i amerikansk politikk, virker skremmende på den vestlige opinionen, også i Europa, men sin ukritiske sammenblanding av terrorisme, sikkerhetsspørsmål og islam. Som en lek med speilreflekser nærer den også fanatismen til Osama Bin Laden og hans medhjelpere, og bidrar til at han i islams navn kan mobilisere store folkemengder mot Vesten, korsfarere og jøder.

Etter mange besøk i den arabiske verden, Europa og USA, påpeker den muslimske filosofen og demokraten Tariq Ramadan at «de ingrediensene som kan bidra til å skape [et sivilisasjonssammenstøt] er åpenbart til stede i folks tankegang: På begge sider finnes det en manglende forståelse for andre (og seg selv), forenklende og unyanserte karikaturer, korttenkte fordommer, for ikke å snakke om motstridende politiske og geostrategiske interesser. Alle disse elementene kan føre til et brudd».⁴

Krigen mot Irak kan bare forsterke dette. Den kan komme til å reise befolkningene i Sør mot befolkningene i Nord, og skape tragiske splittelser innad i de vestlige samfunnene.

1
Selv i Kuwait, der kongefamilien hadde lovet å åpne oljesektoren i 1991, har motstand i parlamentet forhindret at det nasjonale selskapet mistet kontroll. Se Daniel Yergin, «If oil is the question, Iraq is not the answer», Washington Post, 8. desember 2002.
2
Se «U.S. finalizing its plan for postwar Iraq», International Herald Tribune, Paris, 6. januar 2003.
3
Sitert i Edward Said, Covering Islam, Vintage, London 1997 (1981), s. XVIII.
4
Tariq Ramadan, Les Musulmans d’Occident et l’avenir de l’islam, Sinbad/Actes Sud, Arles, 2003, s. 374.