Forbrytelsens kunst

Vi har hørt til det kjedsommelige at det er forskjell på å forsvare retten til en ytring og å gi sin tilslutning til ytringen. Vi vet det, men det er ikke så ofte vi blir særlig mye klokere av å vite det. Grunnene kan være mange. For det første er det bare unntaksvis at ytringene det står strid om har krav på interesse uavhengig av jussen; det er jussen som gjør dem interessante. For det andre hører det også med til sjeldenhetene at kritikken av grensesprengende ytringer evner å tolke en slik ytring på dens egne historiske og estetiske premisser, kritikken blir et talerør for eller mot ytringens berettigelse, men den makter sjelden å fortolke den på en måte som gjør oss klokere på oss selv og vår egen tid. Billedkunsten – som gir provokasjonsestetikken en særlig høy status – blir gjerne enten ledsaget av en kritikk som ikke forholder seg til verket som estetisk objekt eller av en kritikk som bare gjør det, og som helt ser bort fra at verket gjerne intervenerer kulturkritisk på ganske andre premisser enn de rent formalistiske. Skulle det i tillegg gå juss i problematikken, er saken helt og holdent prisgitt juristene. Det er imidlertid ikke alltid det verste som kan skje. Mye tyder på at juridisk ekspertise kan bidra til å skjerpe blikket for de finere nyanser som er enhver kulturdebatts første offer. Nyansene forsvinner, bare sofisteriet består.

I fjor utkom en bok på det velrenommerte engelske kunstbokforlaget Thames & Hudson forfattet av juristen, litteraturhistorikeren og kunstkritikeren Anthony Julius. (…)