Katastrofene blant oss

Det første stikket i magen der jeg plutselig befinner meg alene blant tusenvis av hodeskaller – det stikket, eller sjokket, går over etter hvert. Å bevege seg mellom oppstablede hodeskaller og beinpiper nede i Paris sine Katakomber, blir fort en vane etter noen kilometer i halvmørket. Jeg våger til slutt å kjenne på de døde, på hodeskallene, på beinpipene. Kjenne på skallenes forskjellige tykkelse, veie et gråmuggent hode i hendene, stikke fingeren inn i nesegrevet til det butter. Nysgjerrig leting etter knuste eller kulehullede hodeskaller. Nummenheten inntrer på vandringen forbi endeløse skjeletthauger – magestikkene er borte, jeg berøres nå bare av Katakombenes takdrypp der de treffer nakkegropen.

Jeg beveger meg så nedenfra opp virveltrappen til dagslyset, rundt noen kvartal, og bort til samtidsmuseet Cartier Foundation. Der står den franske filosofen Paul Virilio bak utstillingen Unknown Quantity eller et Museum of Accidents (1). Vår tids ulykker, katastrofer og massedød er tema. Fascinasjonen for katastrofene blant oss – for Titanic, Hiroshima, Tsjernobyl, Challenger, WTC. De menneskeskapte katastrofene (eksplosjoner, branner, terrorisme) representerer nå sytti prosent, resten er naturkatastrofer som storm, oversvømmelse og jordskjelv.

Denne dagen i Paris ender på kino med Minority Report – science-fiction av Steven Spielberg. Om fremtidssamfunnet som forutser mulige drap, hvor myndighetenes spesialtropper griper inn og fjerner potensielle mordere.



Gravkamre, museum, kino. Det bringer oss til samtiden, til Irak-krisen.

For beskrev ikke Minority Report nettopp hva Bush-administrasjonen nå bedriver? Forebyggende arbeid – Precrime i storskala – der enhver tenkt fiende skal tas på forhånd. En kontrollert og overvåket verden – Optisense i global målestokk. Som i filmen er det mulig at den «kriminelle» ikke vil begå mord – avviksrapport fra minoriteten av sci-fi orakler ser man bort fra i kampen om kontroll. Tvilen faller ikke allerede tiltalte til gode.

«Minoritetsrapporter» fra en Chirac eller Schröder teller ikke lenger for den nye Bush-doktrinen. USAs tretti siders lange «Precrime»-dokument The National Security Strategy fra september i fjor er i korte trekk følgende: USAs militærmakt skal være på et så høyt nivå at den «aldri kommer i nærheten av å utfordres.» Hovedfiendene er definert som irrasjonelle fundamentalister villig til å ofre eget liv eller en hel befolkning, derfor skal USA ha rett til forebyggende angrep. Og denne «sikkerhetsstrategien» tar forbehold om rett til angrep på egenhånd om man ikke får tilstrekkelig internasjonal støtte.

USA legitimerer bruken av en slik overmakt ved hjelp av sin nye «offerrolle». En paranoid logikk som forsvarer seg mot mulige fremtidige trusler. Den globale opprydningen som vi her ser begynnelsen av, krever at man konstant fremmaner utsiktene til fremtidige uhyrlige terrorhandlinger. Slik preges vår offentlighet av den permanent utsatte terrortrusselen.

Det nye verdenspolitiet fjerner således mulige internasjonale «terrorister» – om enn ikke plassert hengende i et laboratorium slik som i Minority Report, men forviser dem til Guantanamo-lignende baser utenfor offentlighetens rekkevidde.



Denne paranoide logikken er helt avhengig av vår redsel for nye fremtidige katastrofer. En angst forlengst etablert – det dreier seg om sikkerhet, om strategier for trygghet i vår «faretruende» verden. Eksempelvis viser Michael Moore i sin siste film Bowling for Columbine, at USAs våpenkultur baseres gjennomgående på frykt.

Vår permanente katastrofebevissthet dreier seg heller om en ond sirkel enn om ondskapens akse. Om tredje verdens permanente katastrofesituasjoner, eller spektakulære enkeltkatastrofer som terror, industritragedier eller truende nye virus. Slik fylles vår forventningshorisont av en ukjent redsel, en felles globalisert angst overfor den store utslettende hendelsen, der alt går galt – om det skulle være følgende av Irak-krigen, eller en hjemlig spredning av den mulige nye svartedauen SARS.



Filosofene Slavoj Zizek og Paul Virilio har et poeng når de påstår at den sanne katastrofen egentlig har inntruffet. Nettopp hendelsen at vi i vår tid lever våre liv i skyggen av den permanente katastrofiske trussel.

Spesielt takket være medieindustrien. Vi masseres av inntrykk fra TV – grusomhetens museum, dødstunnelen som gradvis har forandret seg til menneskeofringens alter. Vi har fått døden i stedet for erotikk, og seriemorderen fremfor vår gamle Latino Lover. Der vi tidligere ble forført opplever vi nå heller avsky.

I vår postindustrielle tid er det ikke lenger standardisering, men, sagt med Virilio synkroniseringen som preger vår tid. Vi beveger oss i Real Time, invaderes av skjermene som synkroniserer våre kollektive følelser. Krigsministeriet blir et fryktministerium som sørger for usikkerhet så lenge som mulig. I likhet med medieindustrien gjelder det at dramaturgien opprettholder kjeden av følelser skapt fra de katastrofale scenene. Vi er blitt tilskuerne i det greske tragiske koret. Vi er koret, selve symbolet på den samlede dionysisk oppspilte massen – et kor som stadig på ny tømmer seg ut i en verden av appolinske bilder.

Denne medietragedien kler en hel verden i sorg, «forurenser» offentlighetens følelser. Slik repetisjonen av grusomhet og galskap nivellerer vår sensibilitet. Slik gjentakelsene tildekker. Men vi fascineres av galskapen, av overdrivelsene. En hel generasjon av dataspillende unge og CNN-nyhetsnarkomane – interaktive eller etter hvert radioaktive – følger i realtime-tyranniet hvert trekk på skjermen. Mediesvampen er alltid på plass ved katastrofen. I ytringsfrihetens navn serveres vi vår tids spektakulære ekspresjonisme.

Men er ikke nok nok? Håpet er at dagens nyradikale bevegelser holder seg våkne – og kraften i demonstrasjonene kan tyde på det.

Alternativt havner vi i tidens narkose – i Katakombenes nummenhet.