På vei mellom steder og tider

Et vidunderbarn var han ganske visst – men et elskelig barn (tysk: «liebes Kind»)? For det første kan man innvende at Daniel heter Libeskind uten «e» i «liebe», for det andre at mannen er voksen, og for det tredje har arkitekten, som i Berlin på tirsdag ble utmerket med Tysklands mest prestisjefylte arkitekturpris (og 50 000 mark) for sitt prosjekt Det jødiske museet i Berlin, ingen elskverdighet til overs for berlinerne. Han kaller det som bygges i Berlin for tiden som middelmådig, uinspirert og uttrykksløst – og hele gjenoppbyggingen, med unntak av noen få eksperimenter, en eneste stor «ikke-hendelse». Byen har skuslet bort en stor mulighet, «jeg håper at den neste fasen blir arkitektonisk mer fantasifull».

Det lyder litt bittert, og Libeskind har også grunn til å være det. Museet hans, som nå hylles av et nesten enestående kritikerkorps som et «epokegjørende byggverk», fremstod til tider for byen Berlin i den lange planlegnings- og oppføringstiden som et farlig angrep på den offentlige ro og orden. I flere år ble det kranglet om det underlig formede blikkhuset mellom Springer-bygget og Alexanderplatz, altså mellom øst og vest. Mesteparten av striden ble ført i apokalypsens retorikk. Prosjektet ble i det ene øyeblikket kalt «skrekkens bygg», i det neste et «lynnedslag», en «detonasjon», «konvulsjon» og «eksplosjon». Dette har imidlertid ikke hindret mer enn 80 000 mennesker i å besøke museet (som vil bli stående tomt frem til oktober 2000) siden åpningen i januar til nå, de fleste med et utpreget forbløffet uttrykk i ansiktet.
Det er jo fint at kritikerne og publikum endelig for en gangs skyld er enige. I hvilken grad huset fremfor alt er en gjenstand for forbløffelse, et komplekst bygg med mange betydningsskikt, et hus som stiller flere spørsmål enn det besvarer – det kan egentlig bare forklares med Libeskind selv som person, det vil si med et vidunderbarns forbløffende curriculum vitae.
Den 53 år gamle arkitekten, hvis familie først utvandret til Israel i 1957, deretter til USA, ville etter alt å dømme bli alt annet enn en «stjernearkitekt». Alt som trettenåring ble han regnet som et musikalsk geni, og opptrådte som solist i Carnegie Hall i New York. To år tidligere hadde han vunnet en talentkonkurranse, der han forøvrig klatret på pallen foran selveste Daniel Barenboim. Etter hvert gikk han imidlertid over til malerkunsten, deretter oppdaget han matematikken, og til slutt viet han seg arkitekturen, først og fremst arkitekturteorien. Etappene i hans akademiske karriere er: Harvard, Chicago, Napoli, London, Yale.
Libeskind er på en eller annen måte alltid på vei, fra arkitekturen til filosofien og tilbake til maleriet, fra Berlin- til London-kontoret – og derfra til hvor det skulle være. De vanvittige skissene som han innimellom kaster inn i debatten om fremtiden, virker som hemmelighetsfulle reiseruter. Det er det arkitektur handler om for ham: å være på vei mellom steder og tider. Og også for Berlin er det kanskje håp om å komme frem til seg selv. (…)