Bildet av krigen

På hvilken måte skal vi forholde oss til bilder av vold og død? Det er dette spørsmålet Susan Sontag kretser rundt i sin nye bok Regarding the pain of others (2003).

I disse dager, når Saddam Husseins regime i Irak er styrtet og opprydningen står for tur, er dette i utgangspunktet et meget betimelig essay. For bildene fra krigen er alt annet enn nøytrale når de slår ned i våre hjem, skal vi tro Sontag. Både bildet – fotografiet – og den som betrakter det må derfor nyanseres betraktelig.

For det første, sier hun, må vi stille oss spørsmålet om hvem dette «vi», som ser bilder av krig og vold, er. Hun lar Virginia Woolf reise dette spørsmålet i bokens innledende del. Woolf skrev i 1938 Three Guineas – en bok som var et spisst tilsvar på en (mannlig) advokats spørsmål om «hvordan vi skal forhindre krig.» Etter hennes mening bør den konsensus som advokaten forutsetter differensieres betraktelig: man bør skille mellom klasser, mellom menn og kvinner – men også mellom de som deltar i krigen og de som kun betrakter den. «Intet 'vi' bør tas for gitt når det dreier seg om den andre personens lidelse», konkluderer Sontag. [1]

Deretter retter hun oppmerksomheten mot fotografiet. For det rene krigsbildet eksisterer sjelden, om noensinne, forteller Sontag oss. Representasjonen av krigens lidelser er like mye et uttrykk for taktikk som den konvensjonelle krigen selv er det – noe Irak-krigen kanskje er det tydeligste eksemplet på hittil, med sine heltebilder og bortredigering av lidelse og død. «[…]Fotografier av krigens ofre er selv en gren av retorikken. De repeterer. De forenkler. De agiterer. De skaper illusjonen om konsensus.» En uforbeholden empati kan også tilsløre det faktum at krig noen ganger er nødvendig, mener Sontag – det er vel få som mener at krigen mot nazismen ikke burde blitt utkjempet, for eksempel. Uansett hvor mye vold den medførte.

Det er altså all grunn til å holde hodet kaldt – for selv når man er stilt ovenfor de mest detaljerte og sjokkerende grusomheter, må man stille spørsmålet om «hvilke bilder, hvilke grusomheter, hvilke dødsfall som ikke blir vist». Sontag gjennomgår krigsfotografiets historie grundig, for å understreke dette poenget. For krigens bilder er aldri nøytrale – de er konstruksjoner. De er politikk. I forbindelse med Krimkrigen, den amerikanske borgerkrigen, første og andre verdenskrig og den spanske borgerkrigen, viser det seg også – igjen og igjen – at fotografene tar seg friheter for å oppnå en politisk eller estetisk effekt som ikke samsvarer med virkeligheten. Arrangering av lik og andre «tilpasninger» av motivet har ikke vært uvanlig. Et av de mest kjente fotografiene av krig, Robert Capas fallende spanske soldat, er antagelig falskt – noe som sikkert vil sjokkere mange, siden dette har blitt stående som selve bildet på den spanske borgerkrigen. Eddie Adams bilde fra Vietnam-krigen, fra februar 1968, hvor general Nguyen Ngoc Loan skyter en mistenkt i hodet (fra siden), er også (sjokkerende nok) iscenesatt. Fotografiets autentisitet bør derfor betviles – alltid. Likevel har det siden Vietnam-krigen vært lite falskneri fra krigsfotografens side: «å oppfinne dramatiske nyhetsbilder, å iscenesette dem for kameraet, er på vei til å bli en tapt kunstform», skriver Sontag. Hvorvidt dette stemmer, skal jeg ikke si for sikkert, men at Sontag insisterer på dette virker noe underlig. Likevel er det nok et poeng at det illusoriske grepet nå ligger mer i vinklingen enn i selve bildet. Sontag siterer Ernst Jünger som sier at «Krigføring og det å ta bilder er kongruente praksiser: det er snakk om den samme overvåkningsform, hvis dødelige våpen kan lokalisere fienden på sekundet og på meteren […] og som streber etter å fange den store historiske begivenhetens detaljer». Denne (post)moderne krigføringen ser vi nok klarest i USAs tilfelle i dag, hvor representasjonen av krigen i realtime faktisk er en del av selve krigsmaskineriet. Kameraet er en del av bomben, en del av maskingeværet – et perspektiv Paul Virilio utvikler i langt større grad, og konseptuelt mer slagkraftig enn Sontag, i sin bok War and Cinema – the logistics of perception (Verso, 1989).

Flere steder i boken finner imidlertid Sontag andre innfallsvinkler til voldsbilder – blant annet knytter hun an til Batailles ideer om den andres død som offer og som betrakterens erfaring av egen dødelighet, men setter raskt punktum for tankerekken ved å hevde at «det er fjernt fra en moderne sensibilitet.» Etter min mening berører Sontag en viktig nerve her – og det er synd at tråden ikke følges opp videre. Siste halvdelen av boken er preget av dette: det finnes flere begynnelser – som ofte løper ut i sanden.

Hva blir så konklusjonen? Hvordan skal man forholde seg fotografier av den andres død og lidelse? Sontag gir ingen klare svar på dette – det meste blir ansatser. Når det gjelder denne stilistiske og tematiske åpenheten, som preger boken, er den i en viss forstand sympatisk – siden essayets form generelt antyder nettopp en slik uavsluttet og sirkulær refleksjonsbane (rundt sitt objekt). Likevel opplever jeg Regarding the pain of Others som utilfredsstillende når forfatteren heller mot det standpunkt at et bilde kan vekke empati bare det er ubehagelig nok – særlig med tanke på de alternative tilnærmingsmåtene hun har fremsatt flere ganger i boken. Gjentatte ganger kommer hun tilbake til krigsmotstanderen Ernst Friedrichs bok Krieg dem Kriege! fra 1924 – en dokumentasjon av den første verdenskrigs grusomheter i bilder. Særlig opptatt er hun av delen «Krigens ansikter», hvor 24 nærbilder av soldater med forferdelige ansiktsskader fremvises. Dette fotografiske punctum (for å sitere Roland Barthes), den andres maltrakterte ansikt, er det sted Sontag kommer tilbake. Det er dette som berører henne mest og som er bokens sentrum – men det er også, etter min mening, det sted hvor vi må tenke videre, og gjerne ta opp de (ofte inspirerende) trådene Sontag ikke følger opp selv.

Alle sitater fra boken i denne omtalen er oversatt av artikkelforfatteren