Keynes’ verdensorden

Ved slutten av andre verdenskrig ble Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken opprettet under Bretton Woods-konferansen i 1944. John Maynard Keynes var blitt kjent etter sin mye omtalte kritikk av Versailles-traktaten fra 1919 og på grunn av de nyskapende teoriene han fremsatte som en mulighet til å bekjempe den store depresjonen. Han ble derfor utnevnt til leder for den britiske delegasjonen. Som Robert Skidelsky forteller i sin trilogi , møtte Keynes motstand i det amerikanske finansdepartementet som ville sette det fallittruede Storbritannia i stram økonomisk avhengighet. President Franklin D. Roosevelt løste til slutt problemet ved å opprette en lånekontrakt som skulle gjelde under krigen. Rådgiveren for den britiske Kronen måtte imidlertid forholde seg til langt større problemer for periodens verdensorden. Hans motstand mot gryende amerikansk økonomisk dominans kan fremdeles være en kilde til inspirasjon.

For etterkrigstiden hadde Keynes tenkt seg et system der de store nasjonene ikke skulle tvinges til å sette handelsavtaler foran sosiale fremskritt, som full sysselsetting. Han så for seg fri handelsutveksling i sameksistens med et omfattende system for sosial beskyttelse gjennom internasjonale økonomiske institusjoner. Et system først og fremst beskrevet gjennom en plan for «kredittilpassing» som la sanksjoner på land med handelsoverskudd fremfor -underskudd. Dette ville tvinge de førstnevnte til enten å akseptere diskriminert varesalg, eller utvidelse av indre markeder for økt import. Samtidig skulle hver betaler eller debitor ha rett til en kredittkonto i et internasjonalt betalingssystem, med en kompensasjonsmekanisme og en verdensomspennende pengereserve. (…)