Den fengslende tenkemåten

I løpet av 90 minutter drepes fem hundre mennesker – langt over halvparten er landsbyens barn, spedbarn og gamle. Ingen slapp unna blodtørsten til angriperne. Den ansvarlige amerikanske offiseren for massakren «henrettet» egenhendig hundre av dem.

My Lai-massakren i 1969 under Vietnamkrigen ble kjent ved en tilfeldighet. Amerikanske løytnant Calley ble dømt som ansvarlig for drapet på vietnameserne, men slapp allerede ut etter tre og et halvt år i fengsel. Massemorderen ble så regnskapsfører hos en juvelhandler i Georgia
.
Urettferdig? Skulle mannen hatt amerikansk livstidsdom? Hyttende never mot Calleys tilfelle i Vietnamdemonstrasjonene, både i Oslo og San Francisco den gang, viste at man nok ønsket mannen innesperret for livet.

Men hvor legitim er enhver tids gjeldende moralske rettferdighetsfølelse? Var det eksempelvis rettferdig av det norske Storting å innføre dødsstraff tidlig i mai 1945?

Krenkes rettferdighetsfølelsen i samfunnet, så kan det føre til opptøyer – som med Rodney King-saken i Los Angeles i 1992, der fire hvite politimenn ble frikjent. Først når to av dem likevel fikk fengselsdom, roet gemyttene seg.



Ser man på den generelle økningen i antall fanger i verdens fengsler, så er troen på fengselsstraff som løsning stor. I USAs fengselsindustri fordoblet antall fengslede seg til to millioner fanger i Clintons åtteårsperiode.

Men er Norge noe bedre? Norge fengsler flest i Norden – de andre nordiske landene sender langt flere på alternative soningsformer utenfor fengsel. I mars 2002 ble det også åpnet for samfunnsstraff i Norge med Straffegjennomføringsloven. Men det er i dag ennå ikke registrert økt bruk av dette fra Norges justisminister Dørum og nedover i straffesystemet – justisministeren uttalte nå i mai at han bare er positiv til samfunnsstraff når Kriminalomsorgen kan bevise at den fungerer. Til forskjell fra hans kollega i Danmark som vurderer bruk av ekstraordinær benådning for mindre alvorlig økonomisk kriminalitet, for å dempe presset på de overfylte fengslene.

Man glemmer lett at denne fengslende tenkemåten ofte har urealistiske forestillinger om nytten av straff – og politi. Norsk rettshistorie viser nok av eksempler på lovgivere som ville løse sosiale problemer med straffelovens hjelp.
Eksempelvis ble alkoholproblemet forsøkt løst med Løsgjengerloven fra 1900, men straff og tvangsarbeid og senere alkoholforbud ble til slutt opphevet – det stred mot folks rettsoppfatning.

I moderne tid er narkotikalovgivningen like mislykket. Dessverre ble fjorårets mer liberale straffegjennomføringslov avvist av justisminister Dørum. Den tidligere liberaleren er i dag opportunt fengslet av det politisk-høyrekristelige samarbeidet. Hyklersk nulltoleranse og hyppig varetekt der politimakt autoritært tilfredstiller en ullen redsel for de farlige «andre». Et forsøk på å «straffe» seg ut av et sosialt helseproblem. Ikke bare innesperres de narkomane, de gis også en inhuman «kroppsstraff» med stadige vagina- og anus-undersøkelser på spesialtoaletter, anvendelse av klyster, brekkmidler og røntgen. Gjaldt ikke fengsel opprinnelig de som skadet andre?

I fengsel blir innsatte i tillegg «påført» ytterligere skade: I USA er det nå kjent at fengslede utsettes for farlige sykdommer som HIV og Hepatitt C. Når homoseksualitet, narkotika og tatovering er forbudt – har fangene heller ikke kondomer, rene sprøyte- eller tatoveringsspisser. Tatovering er en også en stor kilde til HIV-smitte. Og i russiske fengsler smittes 10% av tuberkulose. I utviklet form koster den 5 millioner kroner å kurere – millionen Norge nylig ga til legehjelp hjelper derfor ikke mye. Det er heller fengselet som er problemet.



Denne fengslende tenkemåten viser seg også der enkelte nykonservativt krever kriminalisering av doping i idretten. Men dette er bare en sak for idretten selv, i likhet med fusk på skolen. – Ja, det er usunt å dope seg, røyke, spise mye søtsaker eller drikke sukker, men det er i samme kategori som å ilegge straff for overdreven soling eller slanking.

Og hvorfor har man igjen begynt å bruke psykiatriens merkelapp «psykopat» for å beholde enkelte innesperret? Begrepet ble lagt dødt på 60-tallet etter at det ble påvist at tilbakefall overhodet ikke kan forutsies av psykiatere. Nå benyttes «diagnosen» for fengsel i påvente av gjentagne lovbrudd – du settes inn på «tidsubestemt forvaring». Vi har igjen fått «kampen om den forbryterske sjel», slik tittelen lyder på fjorårets norske bok fra idéhistorikeren Espen Schaaning.



En ting er fengsel som samfunnsløsning – men hvem får gleden av denne innsperringen? Den fengslede er vel «den uautoriserte kriminelle, som har manglet dyktighet, hell eller mulighet til å utrykke sin kriminalitet innenfor maktstrukturen». Dette er ikke nødvendigvis dagens globalt organiserte storkjeltringer med sine nettverk av allianser. Slike «forbryterkonger» er gjerne nyttige når man trenger dem – om det er en Hussein eller en bin Laden. Og er man amerikansk løytnant på krigsoppdrag, skal man også slippe lett fra det.

Når man fanger internasjonale forbrytere fra siciliansk, russisk eller albansk mafia, tyrkiske heroinligaer, kinesiske triader eller columbianske kokainnettverk i nettet, tyr ikke akkurat disse kristent-freudiansk til bibelen og dens moralske oppdragelse på cella – de benytter heller fengselets forbryterskole til å danne nye allianser.

Ja, hvem er egentlig fengselet til for? Nestor i norsk strafferett Johs. Andenes erkjenner etter et langt liv at «de fleste og groveste misgjerninger er øvet av offentlige myndigheter i rettens navn.» Men det virker som om de som vedtar lovene er hevet over dem – som med tilfellet Kissinger eller Berlusconi.

Lovgiverne kan bli for ivrige – enten utstedes for mange straffelover, eller så holdes man selv for god for straffen. Den fengslende tenkemåten er vel politisk sett heller en vekst av disiplinerende eller normaliserende virkemidler – som gjør myndighetenes makt mer omfattende. I krigen mot enhver som kan erklæres som terrorist, er det den fengslende tanke som regjerer. Man fengsles også av medias kriminalfokus.

En ond konfliktsirkel som igjen legitimerer både økt statsapparat og medias overvåkning.



Hva med rettferdighetsfølelsen? En rettsstat forholder seg noenlunde til hva et folk godtar eller etterspør av fengselsstraff som reaksjon.

Men fengsel er ikke rettferdig og nyttig i mange av de nevnte tilfellene. Langt flere kunne i dag ha sonet utenfor murene. Samfunnstjeneste sørger også for at enkelte ikke mister kontakt med positive nettverk blant familie, venner og arbeidet. Og tar ikke minst vare på den straffedes rettferdighetsfølelse.

Den berømte 47 år gamle spanske dommeren Emilio Calatayud dømmer helst til oppdragende samfunnstjeneste. Eksempelvis da den femtenårige faderløse dagdriveren stjal mel i et supermarked. Han viste seg å være analfabet, og ble dømt til å lære å lese og skrive. Gutten kom igjen etter fem måneder, leste nervøst opp et dikt, og utførte noen regnestykker.

Dommen som fulgte var «bestått!»






© LMD Norden
1 Paul Leer-Salvesen: Menneske og straff. Universitetsforlaget 1991.
2 Johs. Andenes: Straffen som problem. Exil Forlag 1994.
3 Se Megan Comfort, side 8.
4 Nils Christie: Et humanistisk perpektiv på straffegjennomføringsloven (2002)
5 Anarkistisk lesebok. Pax Forlag 1970.