På listen over indirekte skader som følge av arbeidsledighet, fremstår destabilisering av arbeidsforhold som en slags selvfølge. Denne destabiliseringen har vært kjent og erkjent i lang tid, og kan anta ulike former som vikararbeid, tidsbegrensede arbeidskontrakter og alle slags praktikantstillinger. Derimot regnes underbeskjeftigelsen vanligvis ikke med blant arbeidsledighetens ugjerninger. Det skyldes at den delvis blandes sammen med det deltidsarbeidet kulturklisjeer systematisk kaller «passende for kvinner».
Det er svært påfallende hvordan deltidsarbeidet vanligvis holdes utenfor all behandling av sysselsetting og arbeidsledighet. Temaet henvises til kategorien «spredning av arbeidet», eller enda sørgeligere: til «forening av yrkesaktivt liv og familieliv». Bare sjelden blir deltidsarbeidet belyst i forbindelse med mangel på arbeidsplasser.
Deltidsarbeidet forsvinner i alt snakket om arbeidstidsreduksjon, mens det i virkeligheten utgjør selve hoveddelen av underbeskjeftigelsen. Underbeskjeftigelsen blir på sin side ofte skjult bak uttrykket «atypiske ansettelsesformer» – en generell vending som omfatter alle de ansettelsesformene som på én eller annen måte avviker fra normen, som er kontraktfestet arbeid i full stilling og på ubestemt tid. Blant de atypiske ansettelsesformene finner vi tidsbegrensede arbeidskontrakter, vikariater, subsidierte kontrakter og forskjellige former for praktikantstillinger. Alt dette kalles beskjedent for «spesielle ansettelsesformer», i likhet med deltidsarbeidet. Ofte dreier det seg om en situasjon hvor man arbeider mindre enn man ønsker (se boks). De atypiske ansettelsesformene har vært i sterk vekst de siste 20 årene og utgjør i dag hver fjerde stilling.
Atypiske ansettelsesformer omfatter naturligvis svært forskjellige situasjoner. Vikariater, som er kjent for sin utrygghet, kan til tider fylles med høyt kvalifiserte lønnstakere. Visse tidsbegrensede kontrakter som blir jevnlig fornyet, kan vise seg å være mer stabile enn kontrakter på ubestemt tid som ender med oppsigelse. Derfor kan vi ikke sette noe fullstendig likhetstegn mellom midlertidige ansettelser og utrygghet, selv om likheten som oftest viser seg å være der. Alle disse ansettelsesformene er nemlig ikke bare «utenfor normen» på en eller annen måte, de kjennetegnes også av en mangel på stabilitet som gjør dem utrygge, i en grad som nærmer seg arbeidsledighet. For det er ofte de samme personene som veksler mellom tidsbegrensede kontrakter, vikararbeid, småjobber og arbeidsledighet. De er ofte unge og ufaglærte , og de manøvrerer seg frem fra jobb til jobb i en permanent mangel på stabilitet.
Men disse menneskene er ikke de eneste som arbeider i en atmosfære av manglende stabilitet. De deltidsansatte inngår også i det deregulerte arbeidsmarkedets landskap. Deltidsarbeidet er problemets kjerne, men det omtales sjelden i forbindelse med den manglende stabiliteten på arbeidsmarkedet. Det er blant de lønnstakerne som arbeider 12, 15 eller 25 timer i uken at vi finner de aller fleste underbeskjeftigede, det vil si de som arbeider mindre enn de ønsker. Diskusjonene om 35-timersuken i Frankrike har feid hele dette problemet fullstendig unna. Man konsentrerer all oppmerksomhet om dem som higer etter å arbeide mindre - de er faktisk mange, og dermed glemmer man alle dem som ønsker å arbeide mer, men ikke finner nok arbeid. De som trenger fulltidslønn, men som bare får deltidsarbeid.
Diskusjonene omkring dette spørsmålet er en oppvisning i kunsten å snakke mot bedre vitende. Man setter likhetstegn mellom deltid og «valgt arbeidstid», og man fremstiller deltidsarbeidet som en form for livskunst som gjør det mulig å «forene familieliv og yrkesaktivt liv». På denne måten utraderer man hele problemet med underbeskjeftigelse, man fjerner lavlønnsspørsmålet – og man skyver det over på kvinnene.
I Frankrike som overalt ellers i Europa faller deltidsarbeidet på kvinnene. Over 80% av alle deltidsarbeidere er kvinner. Men til forskjell fra en rekke andre europeiske land er det i Frankrike først nylig at deltidsarbeidet har grepet om seg. Utviklingen kan dateres helt presist til begynnelsen av 1980-årene. Mens 1,5 millioner yrkesaktive arbeidet deltid i 1980, har tallet økt til snaut 4 millioner i dag. Det vil si at deltidsarbeid ikke er en av faktorene i det økte aktivitetsnivået for franske kvinner. Det er nemlig som heltidsarbeidende at kvinnene har strømmet til arbeidsmarkedet siden begynnelsen av 1960-årene. Dette utgjør faktisk et av de sterkeste trekkene ved det vi kan kalle den «franske» økningen i kvinnenes yrkesaktivitet. Deltidsarbeidet dukket opp for rundt 20 år siden på grunn av sysselsettingskrisen og med god drahjelp fra en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Arbeidsgiverne fikk økonomisk støtte for å opprette deltidsarbeidsplasser, de sosiale avgiftene ble redusert og så videre.
Bak denne utviklingen finner vi selvfølgelig en ekstremt variert sosial virkelighet. For enkelte kvinner er redusert arbeidstid en individuell beslutning. For andre og stadig flere eksisterer helt andre grunner. De siste 20 årene har nemlig deltidsarbeidet utviklet seg sterkt innen visse sektorer som detaljhandelen, hotell- og restaurantbransjen, servicebransjer som betjener enkeltpersoner og bedrifter, og innen én bestemt yrkeskategori: Kassadamer, butikkekspeditører, rengjøringspersonale. Over halvparten av de berørte kvinnene er ansatte i lavlønnsyrker. De fleste av dem har ikke valgt å arbeide deltid, de har foretrukket noen timers jobb fremfor å gå helt arbeidsledige. Mange av dem arbeider for en månedslønn som ligger langt under den lovfestede minstelønnen, og med ekstremt spredt og ukurant arbeidstid.
Det er derfor på høy tid å avlive myten om et «eget valg». Uansett hvordan det overfladisk kan se ut, er ikke spørsmålet om valgfrihet relevant. Hva vil det si å «velge», når presset er så kraftig at det ikke finnes andre løsninger? Når de stillingene man får tilbud om, aldri er heltidsstillinger? Når familielivets tvang blir altfor komplisert? Det er heller ikke bare snakk om økonomisk og hjemlig press. Presset er også i høy grad ideologisk. Deltidsarbeidet er uten noen begrunnelse blitt fremstilt som den ideelle arbeidsformen for kvinner.
Poenget er altså ikke først og fremst om deltidsarbeidet i liten, stor eller lidenskapelig grad – eller ikke i det hele tatt – er et resultat av eget valg. Det sentrale er å se på konsekvensene av deltidsarbeidet. I årenes løp er deltidsarbeidet blitt selve symbolet på kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet, og samtidig er det blitt drivkraften for fattiggjøringen av arbeiderne. For deltidsarbeid er selvfølgelig ensbetydende med deltidslønn. Dette temaet har imidlertid lenge vært et tabuområde i Frankrike. Som om the working poor var noe man utelukkende fant i Amerika.
Først mot slutten av 1990-årene fikk man nøyaktige opplysninger om dette temaet, og først da dukket endelig spørsmålet om lave lønninger og arbeidernes fattigdom opp. Pierre Concialdi og Sophie Ponthieux har forsket på disse spørsmålene og funnet ut at i dagens Frankrike arbeider 3,4 millioner mennesker for mindre enn den lovfestede minstelønnen. 80% av disse er kvinner. Siden begynnelsen av 1980-årene er det blitt stadig flere lavtlønte (arbeidere som tjener mindre enn 838 euro i måneden). I 1983 var 11% av alle lønnstakere lavtlønte, i 2001 var andelen steget til 17%. Antallet ekstremt lave lønninger (under 629 euro i måneden) har økt enda raskere, fra 5% av alle lønninger i 1983 til 9% i 2001.
Denne kraftige veksten i antallet lønninger som ligger under den lovfestede minstelønnen, er nært knyttet til oppblomstringen av deltidsjobber: 80% av de lavtlønte er deltidsansatte. Parallelt med veksten i denne typen stillinger ser vi altså en fattiggjøringsprosess ta form. Det utvikler seg en hel gruppe fattige lønnstakere – det vil si mennesker som verken er arbeidsledige, utestengt eller får sosialhjelp; de er rett og slett mennesker som arbeider uten å klare å tjene til livets opphold.
Disse lønnstakerne, stort sett kvinner, blir som oftest fjernet fra de offisielle oversiktene over working poor i Frankrike. For det første definerer det franske Nasjonalinstituttet for statistikk og økonomiske studier fattige arbeidere som lønnstakere som tjener under 50% av medianinntekten (det tilsvarte 534 euro pr. måned i 1996), og dermed reduseres antallet til 1,3 millioner. For det andre har de offisielle statistikkene valgt å definere inntektene pr. familie, ikke pr. individ, og dermed klarer de å komme til at 60% av de lavtlønte er menn.
Denne tellemåten utelukker en stor del av de lave lønningene som skyldes underbeskjeftigelse. Den undervurderer fattiggjøringen av en del av lønnstakerne, og særlig av de kvinnelige lønnstakerne. Ikke desto mindre er det et faktum at i Frankrike er det flere fattige lønnstakere enn det er arbeidsledige. Vi har måttet vente svært lenge på at disse forholdene skulle bli offentliggjort, og vi må sikkert vente enda lenger før de dukker opp i samfunnsdebatten.
Ettersom det overhodet ikke er snakk om manglende kjennskap til tallene og de faktiske forholdene, er det forbløffende i hvilken grad kjønnsfordelingen utelates fra de fleste økonomiske analysene. Denne merkelige utelatelsen gir grunn til å stille visse spørsmål: Er kanskje «fattige arbeidere» et så kvinnelig fenomen at det ikke virker sjokkerende? Er kanskje underbeskjeftigelsen mindre alvorlig fordi den hovedsakelig rammer kvinner?
I begynnelsen av det 21. århundre arbeider 3,4 millioner franske menn og kvinner for lønninger som er lavere enn den lovfestede minstelønnen. Men det er ikke noe å snakke høyt om: De er jo ikke fattige arbeidere. De fleste er bare kvinner som arbeider deltid, og på den måten får en slags ekstralønn … Antagelig er det her vi må lete etter bakgrunnen for den mistenkelige diskresjonen rundt dette temaet – en sosial overbærenhet som nekter å tone flagg.
Det er ikke så lett å tallfeste arbeidsledigheten - dette vet vi da i det minste. Underbeskjeftigelsen og de fattige arbeiderne er og blir sysselsettingskrisens skjulte side. Arbeidsledighet er nemlig ikke bare det at et svært høyt antall mennesker mister jobben, det er også et pressmiddel mot arbeids- og ansettelsesforholdene til alle som arbeider. Det er med arbeidsledigheten som påskudd at man gjør ansettelsene utrygge og henviser visse lønnstakerkategorier til tvungen uvirksomhet eller underbeskjeftigelse. Det er med arbeidsledigheten som påskudd at man omdefinerer arbeidsrytmen og tvinger igjennom lønninger som ligger under de lovfestede minstelønningene.
1 Tall fremsatt av Benoît Ferrandon i «Population et emploi», Les Cahiers Français, nr. 304, Paris, september-oktober 2001.
2 Ifølge Olivier Chardon hadde «17% av den ufaglærte arbeidskraften i mars 2001 enten tidsbegrensede kontrakter (7%), vikariater (6%), eller praksisplasser (4%). I 1982 var det tilsvarende tallet 4%». «Les transformations de l'emploi non qualifié depuis vingt ans», INSEE Première, nr. 796, Paris, juli 2001.
3 Definisjonen av deltidsarbeid har utviklet seg mye gjennom tidene. I Frankrike definerte man lenge deltidsarbeid som arbeidstid på mindre enn en femtedel av den lovfestede eller konvensjonelle arbeidstiden. Siden januar 2000 (innføringen av «Aubry 2»-loven) betrakter man som deltidsarbeider alle de som har kortere arbeidstid enn den lovfestede eller konvensjonelle arbeidstiden. Dette gjelder altså alle som ikke arbeider full tid.
4 Pierre Concialdi og Sophie Ponthieux, «Les bas salaires en France: quels changements depuis 15 ans?» Dares, Premières syntheses nr. 48, Paris, 1997; «L'emploi à bas salaire: les femmes d'abord», Travail, Genre et Sociétés nr. 1, Paris, 1999; Pierre Concialdi, «Bas salaries et 'travailleurs pauvres'», Les Cahiers Français nr. 304, Paris, september-oktober 2001.
5 Tall fra 1996 sitert av Christine Lagarenne og Nadine Legendre i «Les travailleurs pauvres en France: facteurs individuels et familiaux», Economie et statistique nr. 335, Paris, 2000. Se også Jean Michel Hourriez, «Avoir un emploi et être pauvre. Bas salaires, sous-emploi et chômage, quels liens avec la pauvreté?», i France, portrait social 2001-2002, Insee, Paris, oktober 2001.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
