Ariel Sharons veikart

Arbeidet med å bygge muren begynte i april 2002, men palestinernes protester klarte ikke på det tidspunktet å tiltrekke seg den internasjonale oppmerksomheten.1 Det israelske Arbeiderpartiet var forøvrig opprinnelig initiativtaker til denne barrikaden som skulle forhindre angrepene mot den israelske sivilbefolkningen innenfor den grønne linjen (grensen av 4. juni 1967).2 Den nasjonalistiske høyresiden var faktisk på det tidspunket fiendtlig innstilt til prosjektet, som de mente var begynnelsen på en fremtidig grense mellom Israel og Palestina.
Men ingen skilte da mellom en grense som regulerer den fredelige utvekslingen mellom to uavhengige enheter, og en mur som omringer de koloniserte og som gir kolonisatoren total frihet til å intervenere. I fengslene finnes også murer. Stengslene som siden 1990-tallet sperrer Gazastripen fullstendig inne, har forøvrig ikke hindret den israelske hæren i å operere der, og til og med å dele den opp i små enklaver.3
Selve omfanget av murprosjektet på Vestbredden indikerer at det her ikke dreier seg om en enkel sikkerhetsbarrikade. Flere steder er skillet opptil – og gjerne mer enn – 60-70 meter bredt, med vekselvis piggtrådsperringer, en grøft, selve muren som er åtte meter høy og utstyrt med et elektronisk alarmsystem, en sti, en asfaltert vei og på ny piggtrådsperringer. Områdene mellom muren og den grønne linjen er erklært «lukket militærområde», og på palestinsk side er andre forbudte soner kun tilgjengelige ved å passere gjennom check-points.
Kort sagt er det et enormt foretagende. Uten å regne med den østlige delen, vil muren koste 1,2 milliarder euro. Den nordlige delen, som skal stå ferdig i juli 2003, strekker seg over 150 kilometer, men totalt vil den bli på 650 kilometer. Til tross for påstandene om at byggingen tar tid, har arbeidet det siste året gått svært raskt: 500 bulldosere skal være i aktivitet samtidig.4

Dette tempoet kan forklares ut fra den politiske uklarheten som omgir muren. De fleste israelere har inntrykk av at den mer eller mindre bygges på selve den grønne linjen, mens den i realiteten befinner seg 6-7 kilometer lenger øst, inne på selve Vestbredden. I juni 2002 ga regjeringen statsministeren og forsvarsministeren i oppgave å spesifisere murens trasé. Men det var bosetterne og hæren som bestemte denne, Ariel Sharon nøyde seg med å gi uttrykk for sin interesse for prosjektet med jevne mellomrom.
Ifølge israelske og palestinske forskere betaler 210 000 palestinere allerede nå prisen for muren.5 I februar 2003 anslo palestinske kilder at hele 80 000 trær var rykket opp med roten6 – noe som medførte en storstilt handel med oliventrær som omplantes i villaene til nyrike israelere.7 Omlag 30 000 bønder har mistet livsgrunnlaget sitt, fordi jorden deres befant seg på den andre siden av muren. Og ikke én eneste av de 26 portene som den israelske regjeringen hadde lovet å sette opp slik at bøndene kunne komme dit, er kommet på plass.
Og det er en grunn til det: hvis muren er en kjepp, så er retten til å få adgang til sin egen jord en gulrot som skal tvinge palestinerne til å samarbeide med okkupanten. Men fordrivelsen fra egen eiendom kan vise seg å bli endelig. Ifølge ottomansk lov, som stadig gjelder i Israel, tilhører en rekke av disse jordområdene – kalt miri – sultanen. Hvis bøndene ikke klarer å dyrke disse områdene i tre år, tilkommer de ham eller hans etterfølger, som er den israelske staten. Det er på den måten størstedelen av Vestbredden er erklært «statlig jord» og er blitt brukt til bosettinger.
Det er vanskelig å si hvor stort tilleggsareal Israel kommer til å få kontroll over takket være muren. Den første fasen omfattet 3 % av Vestbredden. Men denne prosentdelen – som ganske sikkert vil øke etter hvert – gjør ikke rede for hvor viktig sonen er for palestinsk økonomi: Tulkarem, Kalkilya og Jenin-regionen er den mest fruktbare på hele vestsiden av Jordanelven, og rommer 40 % av jordbruksområdene og to tredjedeler av brønnene (28 av dem befinner seg nå på den andre siden). I tillegg til å ramme palestinske lokalsamfunn, har byggingen av gjerdet alvorlige konsekvenser for hele den palestinske økonomiens infrastruktur. (…)