Drømmen om den gode europeer

«Jeg oppfordrer dere til å drømme om Europa,» sa Valéry Gisgard d'Estaing da han sist måned åpnet møtet i Thessaloniki som skulle diskutere det såkalte EU-konventet. Han har ledet Konventet på 105 medlemmer som i et drøyt år, har meislet ut forslaget til en europeisk grunnlov for EUs 145 millioner innbyggere . Drømmen vil sannsynligvis bli mer virkelig med EUs regjeringskonferanse i desember i Roma. Det er mange som siden Romatraktaten i 1957 har delt Giscard d'Estaings drøm om et føderalt Europa med egen president og utenriksminister.
Europa skal bygge seg sterkere med felles politikk, felles forsvar, felles myntenhet, felles innenrikspolitikk og mer frihandel. Spørsmålet er om det er mulig, og også fornuftig, å samle Europas nasjoner under en slik føderalisme.
Skal vi tro utspillet fra en rekke intellektuelle rundt om i Europa den 31. mai, så er et samlet og styrket Europa nå nødvendig. Filosofene Jürgen Habermas og Jacques Derrida etterlyste nylig i sitt manifest for et føderalt Europa, en samling rundt de gamle kjerneeuropeiske kantianske verdiene. Etter det amerikansk-ledede militærtoktet i Irak, etterlyses nå motmakt mot overmakt – slik en begynnende europeisk offentlighet markerte seg med massedemonstrasjoner 15. februar. Også italienske Gianni Vattimo etterlyser en europeisk identitet, han etterspør hvorfor vi «føler oss som europeere og ikke som amerikanere, … en forskjellig oppfatning av tilværelsen, et ulikt begrep om hva som utgjør «det gode liv» og et annerledes eksistensielt prosjekt.» (se side 5) Andre intellektuelle, som italienske Umberto Eco, krever en felles utenrikspolitikk for at Europa ikke skal falle internt sammen, og amerikanske Richard Rorty ber europeerne samle seg om en motreaksjon på den faren amerikansk utenrikspolitikk utsetter verden for.

Men disse intellektuelle møter selv motreaksjoner fra en rekke europeiske aviser. Habermas og Derrida beskyldes for bare å ha fremsatt en drøm om et sterkt samlet Europa basert på våre gamle kjerneverdier – en drøm filosofene håper å realisere gjennom å offentliggjøre sitt manifest eller postulat, skrevet som om realiseringen hadde skjedd eller blitt «bevisført». Men vil europeerne samle seg? Og hva med oss i Norden? Skal vi tro Neue Züricher Zeitungs korrespondent i Skandinavia, så diskuterer ikke danskene Derrida og Habermas, svenskene debatterer bare euroen, og i Norge er den intellektuelle elite motstandere av EU – vi skandinaver skal visstnok ha høyere standarder for demokrati og velferd enn resten av Europa. For oss er ikke «Europa en trylleformel, men et nødvendig onde som man ikke har noe alternativ til.»
I tyske Spiegel kritiseres Habermas & Co for ikke å se at det heller er voldsorden som danner samfunnsgrunnlaget fremfor en rettsorden: «Man arbeider for hele verden i Asia, men ber for hele verden i Arabia, i Afrika lider man, USA ruster opp, og europeerne snakker om det hele. … Men man kan ikke snakke et samfunn frem.» I die Zeit kritiseres Habermas' etterlysning av litt mer stat fremfor marked og hans homogene fortolkning av en felleseuropeisk erfaring – han påminnes at både Tsjekkia og Ungarn hadde dårlige erfaringer med mer statsmakt. I Süddeutsche Zeitung kritiserer amerikanske Harold James Habermasianerne for å ville erstatte tradisjonell utenrikspolitikk med en fredelig og fordragelig innenrikspolitikk: «Europeerne har overdrevne forventninger om hva man kan utrette politisk… som om den politiske vilje er nok til å forbedre samfunn og borgeres liv.» I die Welt avvises Habermas og Co som venstreliberal mainstream, og i der Tagespiegel overbevises man ikke av en definisjon av Europa som ikke mer enn bare det motsatte av USA. (…)