En ny type intellektuell: dissidenten

Uansett om vi tar utgangspunkt i Gramscis «organiske intellektuelle» eller den «eksistensialistisk engasjerte intellektuelle» forutsetter vår forestilling om den intellektuelle i vår moderne tid en uoverkommelig motsetning mellom massene og individet, styrt av herre/trell dialektikken, som igjen frambringer medlidenhet og skyldfølelse. At man taler for det store flertallet og er tilhenger av ideen om det beste for alle, kan likevel ikke skjule den slavementaliteten som denne dikotomi avføder hos den intellektuelle. Den intellektuelle er en figur som par exellence representerer resultatet av et koherent system, kristendommen og kapitalismen. Den intellektuelle forvalter det som gjelder som en universell tanke, privateiendom som bør gis tilbake til helheten, og dette er bare noen av de elementene som merker opp stien fra bibliotekene og inn i de politiske partiene.

Det 20. århundrets begivenheter synes kun å medføre en langsom forandring av den intellektuelle. Krisene i de ulike samfunnsgrupper, oppløsningen av familien, nasjonen, religionen og staten, og deres problematiske paternelle funksjon, sublimeringen og de juridiske koder samt fascismen og stalinismens oppkomst har hittil ikke gitt opphav til annet enn bitterhet og anger. Det har ikke vært foretatt noen radikale analyser av de symbolske og politiske årsakene bak disse fenomenene. Og i enda mindre grad har man foretatt noen fundamental utredning av forholdet mellom individ og masse, for ikke å snakke om forholdet mellom samfunnsgruppe og intellektuell. På grunn av disse manglende analyser og undersøkelser står vi nå overfor en situasjon der den intellektuelles rolle i Vesten er redusert til forsoningen av ulike samfunnsgrupper. De intellektuelle (en separat samfunnsgruppe nødvendiggjort av produktivkreftenes nåværende utvikling) har med den historiske og visjonære arven fra det 19. århundret med god samvittighet vært viet en sak der sosial og økonomisk likhet var åpenbare mål, men der det er en avgjørende forskjell mellom den som tar seg av det spesielt intellektuelle arbeid, og den som drukner i myten om et vellykket messiansk samfunn, et samfunn som enten er utopisk eller grenser til totalitarisme. Eurokommunisme eller ei, det vestlige samfunns framtid avhenger i stor grad av en omvurdering av dette forholdet mellom masse og individ samt masse og intellektuell; og at vi kommer bort fra dialektikken dem imellom og foretar en omarbeidelse av dem. (…)