Krisen i samtidskunsten

Var vi på 1900-tallet vitner til at kunsten, i likhet med den tause majoritet, mistet stemmen og ble stum? Mediekulturens ståk har tvunget frem en taushet som stadig blir dypere. Derfor skriker samtidskunsten, i et forsøk på å bli hørt.

juli 2003

«Å kommandere er å snakke til øynene», erklærte Napoleon. «Kinematografen er en uniformering av blikket», fastslo Kafka. I tiden mellom disse to påstandene ble den muntlige kulturen langsomt visket ut. Talekunsten vek plassen for lydfilmen, og talerstolens oratoriske kraft overlot plassen til mediekulturen.

Fra nå av er det bildet som snakker. Alle bildene. Reklameplakatenes og de private tv-skjermenes bilder. Der hvor tv-nærværet har avløst (det fysiske, det grafiske) nærværet, brer tausheten seg og blir stadig dypere. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal