Feriens historie

Foreløpig er historieskrivingen rundt Vestens feriekultur av begrenset omfang, og noen feriens filosofi finnes ikke. Emnet behandles vanligvis som en del av underholdningslivet – i samfunnets historie plasseres vannhullets arkitektur i samme kapittel som trender innen hagehold. Fra slutten av 1800-tallet kom retten til ferie i kjølvannet av arbeidernes kamp for kortere arbeidstid. Det er blitt laget nostalgiske bøker og utstillinger om menneskers fritid. Et eksempel er utstillingen av postkort fra Butlins ferieleire i Storbritannia på 1960- og 1970-tallet. Kortene er forførende og melankolske der de viser de ferierende sine sobre miner i gleden over fritid og ferie. Hvordan Vesten kom frem til sin nåværende forestilling om ferie, er ikke blitt utforsket i særlig stor grad, ei heller hvilke behov ferien er ment å oppfylle bortsett fra det rene fraværet av arbeid. Hele samfunn er basert på turisme, men selv ikke bransjens egne folk analyserer offentlig hva folk egentlig søker, bare hva som kan selges til dem.

De eldste vestlige feriene var, som det engelske ordet holiday – «helligdag» – antyder, de religiøse festene i den kristne kalenderen, som la en from glorie rundt de gamle, hedenske årstidsfestene. Man hadde julen, den kristeliggjorte feiringen av vintersolverv med sine forløpere både i nordisk og romersk hedensk kultur, og påsken, der gjenfødelsen av en guddom gjenspeiler et eldre, hedensk karneval som feiret at våren kom. Begge tillot fråtsing, fyll og at den sosiale ordenen ble snudd på hodet. Slaven, tjeneren eller barnet kunne for en stakket stund kommandere sin overordnede, mens de høytstående i samfunnet, noen ganger i forkledning, fritt kunne ta del i allmuens grove fornøyelser. Det å midlertidig skifte sosial rolle er fortsatt en sentral del av ferien. Det er nå sjelden at «herrer tjener sine tjenere», men ferierende folk later faktisk som om de lever mer primitivt – en hytte ved stranden, grilling, enkle og til og med fillete klær – og dette har i hvert fall franskmennene gjort helt siden adelen i Versailles begynte å arrangere sin fête champêtre for å etterape landsens moro. (…)