Gråt, mitt elskede Zimbabwe

«Du holder Afrikas juvel i hendene», sa presidentene Samora Machel, fra Mosambik, og Julius Nyerere, fra Tanzania, til Robert Mugabe 18. april 1980, dagen da Zimbabwe vant sin selvstendighet. «Og nå må du ta godt vare på den…»

23 år senere er juvelen temmelig ødelagt.

Det tidligere Sør-Rhodesia hadde et flott jernbanenettverk og gode veier. Byene var siviliserte og rene. Landet dyrket alt mulig, både tropiske frukter – ananas, mango, bananer, papaya – og frukter som vokser i temperert klima – epler, ferskener og plommer. Landets hovednæring besto av mais. Den vokste i overflod, og ga til og med føde til nabolandene. I Sør-Rhodesia fantes en rekke mineraler: gull, krom, asbest, platina, og store forekomster av kull. Zambesi-demningen hadde gjort det mulig å lage Kariba-innsjøen, og via den tilføre landet elektrisitet fra nord til sør. Et sant paradis, for de hvite. Ikke for afrikanerne. Enkelte klarte seg materielt sett, men slett ikke politisk. Sør-Rhodesia var en høyst repressiv politistat. Da de svarte gjorde opprør og vant krigen, var de i besittelse av rikdommer og kunnskap som ikke fantes noe annet sted i Afrika. Ikke engang i Sør-Afrika, som var svekket av stammerivaliseringer og enorme blikkbyer. Nå går alt dette i stykker…

Én mann står bak denne katastrofen. Eller rettere sagt tragedien. Hans navn er Robert Mugabe. I motsetning til det ryktet han hadde i begynnelsen, har Zimbabwes president aldri vært annet enn en liten mann av smått kaliber. Han brakte tragedie over landet sitt. Nå blir han sterkt kritisert. Det er i seneste laget.

Det er bare nå i ettertid at man kan danne seg et helhetlig bilde av Mugabes ødeleggelser. I begynnelsen var alt bare løgn og forvirring. Men likevel: Man visste om Femtebrigaden, som allerede hadde drept og voldtatt. Mugabe viste hvem han var helt fra regimets første tid, helt fra han tok denne skremmende Femtebrigaden som livvakt. En bande av råtamper fra Nord-Korea, avskydd av alle zimbabwere, svarte som hvite. Brigaden gjorde en «grusom jobb», især da den deltok i massakrene i Matabeleland.

Til å begynne med gjorde Mugabe et godt inntrykk. Han snakket med forstand, og hevdet for eksempel av hvite og svarte måtte utfolde seg sammen. Han vedtok en lov mot korrupsjon som forbød regimets høyerestilte embetsmenn å kjøpe opp eiendommer. Men de høye herrer respekterte ikke loven, og kjøpte opp gårder, hoteller, bedrifter, alt de kom over. Og Mugabe lot dem gjøre det. Da burde vi ha forstått det: han var svak.

Aldri hadde en statsleder fått så mye godvilje. Alle zimbabwere, om de hadde stemt på ham eller ei, var innstilt på å glemme uenighetene, og forventet at han skulle oppfylle alle drømmene deres, holde sine løfter. De første årene kunne han ha lykkes med alt. Alle trodde på ham. Gikk man rundt i landsbyene på begynnelsen av 1980-tallet, kunne man høre: «Mugabe skal gjøre dette…», «Kamerat Mugabe skal ordne dette…», «Han forstår hvor viktig det og det prosjektet er, han vil bygge butikker, skoler, veier, snakke den og den tyranniske funksjonæren til fornuft».

Hvis Mugabe hadde hatt vett til å lytte til disse stemmene, hadde han kunnet forandre landet. Men han hadde ingen anelse om hvor stor tillit han hadde i befolkningen. Han var altfor redd for å gå ut av fengslet han hadde stengt seg inne i. Hans omga seg kun med kamerater og kjeltringer, og regjerte etter «marxistiske» regler som han hadde hentet fra manualer. Han oppdaget marxismen ganske sent under innflytelse fra Samora Machel, en sindig og storsinnet mann (myrdet av det hemmelige politiet i Sør-Afrika). Så ga han asyl til den brutale etiopiske diktatoren Haile Mariam Mengistu. Noen beskylder Sally, Mugabes ghanesiske kone, for å være skyldig i presidentens tilsynelatende personlighetsforandring. Denne «nasjonens mor» skal etter sigende være en fordervet og skamløs kvinne.

Som vanlig unnskyldte man Mugabe. Han hadde opplevd fengslenes brutale verden under Ian Smith, som til og med hadde nektet ham å være tilstede under sønnens begravelse. Han hadde aldri møtt noen form for velvilje hos de hvite: Hvorfor skulle han være sjenerøs nå?

Allerede fra midten av 1980-tallet betraktet FN Mugabe-regjeringen som Afrikas grådigste røverbande. Under den store tørkeperioden på begynnelsen av 1990-tallet solgte regjeringen kornbeholdningene som var lagret i siloene, og stakk pengene i egen lomme. Ministrenes forakt for befolkningen var så enorm at denne kriminelle handlingen bare utgjør en liten paragraf nederst på en svært lang liste med tiltalepunkter.

Javel, sier Mugabes tilhengere, men korrupsjon finnes også i Europa! Er presidentens hemmelige politi arbitrært og brutalt? «En kan ikke forvente at Afrika skal bli et demokrati etter europeisk modell!», svarer de som tar regimet i forsvar.

Når man drar til Zimbabwe og møter innbyggerne i store byer som Harare eller Bulawayo, hører man at det ustanselig klages over korrupsjon, manglende kompetanse, tjenester som bryter sammen overalt. Og hvis man drar inn i landsbyene, føler man styrken i folket. Shonafolket, for eksempel, har det godt med seg selv, er fulle av humor og initiativ. De har bare en skavank: De er for tålmodige. Jeg hørte en dag en kjent zimbabwisk forfatter beklage seg over det: «Hva er vårt problem? Vi tolererte dere hvite altfor lenge, og nå tolererer vi denne røverbanden.» Landsbybeboerne slår vitser om undertrykkerne, og fortsetter å drømme om bedre tider. De første årene, ettersom de ble lovet gratis undervisning på skole og universitet, hjalp de til med å sette opp bygninger. Men snart var gratis undervisning – og enkelte steder undervisning i det hele tatt – en saga blott.

Ikke desto mindre lengtet landsbybeboerne etter lesestoff. En undersøkelse viste at de ønsket seg bøker, romaner – spesielt klassikere, og også science fiction, poesi, historiske romaner, eventyr… I starten skaffet myndighetene bøker, men den galopperende inflasjonen forbød innkjøp av annet enn praktiske veiledningsbøker, som kostet lite og ble laget lokalt: hvordan drive en butikk, avle høns, reparere biler, slike ting. En kasse med selv helt ordinære bøker kan forandre livet i en landsby. Den vil bli tatt imot med gledestårer. En mann beklaget seg til meg: «De har lært oss å lese, og nå finnes det ikke bøker». For tre år siden kostet en pocketbok mer enn en gjennomsnittlig månedslønn…

Men selv med en håndfull bøker som ikke svarer til de opprinnelige drømmene, har skolegangen med lese- og skriveopplæring, matematikk og sivile oppdragelse fortsatt. En kasse med bøker kan frigjøre mye energi. En apatisk landsby kan gjenopplives øyeblikkelig. Dette folket ber ikke om almisser. Litt oppmuntring, litt støtte, er alt som trengs for at en rekke prosjekter skal bli iverksatt.

Folk sier: «La oss bli kvitt Mugabe slik at vi kan komme på rett kjøl igjen». Men presidenten har skapt en kaste bestående av mennesker som ligner ham selv. Etter ham vil det sannsynligvis komme andre, like skadelige alle som én. Og dersom man ikke klarer å rense landet helt for disse bandittene, vil ødeleggelsene fortsette.

Av og til kan et gammelt ordspråk på ny bli aktuelt: «Det er med menneskenes affærer som med tidevannet: det kommer og går» («There is tide in the affairs of men»). Dersom Mugabe hadde latt seg rive med av selvstendighetens stigende vann, hadde Zimbabwe kunnet være en modell for Afrika. Det gjorde han ikke, og ebben munner nå ut i fattigdom. De av oss som allerede har levd en stund, har gått glipp av mange anledninger. For det finnes tidevann som aldri kommer tilbake.

I årene som fulgte etter selvstendigheten, ble en anti-hvit retorikk ledsaget av primitive marxistiske slagord. Den rettet seg mot alle hvite generelt, men først og fremst mot farmerne som produserte størsteparten av maten og fikk inn valuta. Disse farmerne var klar over det unormale ved situasjonen. The Commercial Farmers Union, organisasjonen som representerer hvite farmere og enkelte svarte, fremmet da forslag om jordbruksreformer som ikke ville ha skapt ubalanse i økonomien. Mugabe ønske ikke disse reformene. De farmene regjeringen hadde anskaffet seg, ble imidlertid ikke fordelt blant fattige svarte. I begynnelsen ble de det, men ganske raskt stakk presidentens grådige kamerater dem til seg.

Hvorfor gikk Mugabe til angrep på farmerne, når en konfrontasjon på ingen måte var nødvendig? Inntil da hadde han nytt rollen som nestor blant lederne i det sørlige Afrika, til tross for at han allerede ble oppfattet som en hemsko. Da Nelson Mandela dukket opp på den internasjonale scene og ble medienes kjæledegge, ble Mugabe sjalu og rasende.

Mugabe er likevel ingen dum mann. Snedigheten han utviste for å grunnfeste sin makt, vitner om at han er en god intrigemaker: Krigen med Kongo-Zaire, for eksempel, som gjorde et utarmet Zimbabwe enda fattigere, gav Mugabe personlig et pent utbytte takket være de kongolesiske gruvene, som ble gitt i bytte mot soldattropper. Noe som gjorde ham økonomisk sterk nok til å bestikke offisersstaben i hæren – den eneste kraften som er i stand til å drive ham fra makten – slik at de lovet ham evig troskap.

Nå i ettertid er det lett å få øye på hendelsene som innvarslet tragedien. Først massearbeidsløsheten. Overalt, på veiene, i de fjerntliggende landsbyene, foran skolene og kirkene fant man de yngste generasjonene, uten noe å gjøre. Av og til forsøkte disse menneskene å selge noen skarve treskulpturer som forestilte villdyr: elefanter, sjiraffer og lignende.

Her avtegnet fremtiden seg: unge mennesker uten utsikter på grunn av løfter som makthaverne ikke hadde holdt. Utsultet, uvirksomme, ørkesløse skulle de komme til å streife rundt i tusentall. Det er disse unge menneskene Mugabe betalte for å plage hvite farmere og rike svarte farmere. De streifer fortsatt rundt, uten fremtid, for selv om de kanskje har kunnet skaffe seg et stykke jord, har de ikke noe utstyr, ikke såkorn, ingen kreditt og først og fremst ingen kunnskaper om jordbruk. Mange av dem har endt opp med å dra tilbake til byen. De beklager seg: «Vi har gjort alle disse sjofle tingene for kamerat Mugabe, og nå lar han oss i stikken».

I århundrene med hvit okkupasjon har den svarte befolkningen, størsteparten av den brutalt revet bort fra landsbygda, observert de rike hvite med deres biler og svarte tjenere – lysår fra dem selv. Blant disse «rike hvite» fantes det også fattige mennesker, men afrikanerne befant seg så langt under dem at de oppfattet alle hvite utelukkende som rike. En ung engelskmann som hadde reist fra hjemlandet på grunn av arbeidsløshet, og vært gårdsgutt hos en farmer før han ba om lån for å starte for seg selv – en mann uten penger – så ut som en rik mann for den svarte tjeneren som serverte ham øl på den lokale sportsfesten. De mest forlokkende, uoppnåelige drømmer knyttet seg til de hvite farmernes livsstil, verandalivet. Da afrikanerne tenkte på løftene Mugabe ga under uavhengighetskrigen – jord til alle – var det dette, dette verandalivet, de så for seg.

Det må sies noen ord om de hvite farmerne, som var utmerkede jordbrukere, oppfinnsomme og i stand til å reparere alt, selv etter at Mugabe ikke lenger tillot import av reservedeler, redskaper eller tilstrekkelige mengder bensin. Å avlegge et besøk på en hvit farm, det var å bli tatt imot av mennesker som visste å klare seg. «Jeg har funnet opp dette…», en teknikk for å tørke tobakksblader, en liten maskin. «Se her…», kona hadde begynt å selge deilige sylteprodukter av agurkene man gir som fôr til kuene. Mange hadde bygd farmene sine på udyrket jord, helt fra bunnen av. Når det gjelder holdningen de hadde til sine svarte ansatte, begynte den å forandre seg på 1990-tallet. Jeg vokste opp blant de første, uforbederlige farmerne. De var i beste fall paternalistiske, ledet førstehjelpsklinikker, eller skoler for de små. I verste fall var de brutale.

På grunn av at de hvite farmerne nå er blitt tvunget på flukt, prøver man å forskjønne kolonistenes historie. Det er umulig. Det er blitt skrevet og fortalt for mye. Når man besøkte dem mot slutten av 1980-tallet og etterpå, så man tydelig at de forsøkte å forandre seg. Men etter hvert som landet ruineres stadig mer, er det ikke mange som klarer å motstå fristelsen: «Det var det vi sa, de menneskene der er ute av stand til å drive en sykkelbutikk, og enda mindre et land!» Disse kolonistene hadde alltid vært overbevist om at det ville finnes et tak – ikke bare av glass men av stål – for å hindre de svarte i å stige i gradene og skaffe seg erfaring.

Når det i det tidligere Sør-Rhodesia etter de hvites mening sto for mange svarte på velgerlistene, forandret man på utvelgelseskriteriene for å ekskludere dem. Den dagen Zambia (tidligere Nord-Rhodesia) vant sin uavhengighet, så jeg en hvit distriktskommissær smile skadefro fordi de nye svarte embetsmennene ikke helt hadde lykkes med en liten detalj i festarrangementene. Blant disse hvite finnes det enkelte som overhodet ikke er sympatiske. De forandrer seg utvilsomt. Men har ikke Alan Paton i Gråt, mitt elskede land skrevet: «før vi klarer å like dem, vil de ha begynt å hate oss».

Fremstillingen av jordoverføringene har ikke vært objektiv. Man har først og fremst snakket om de hvite farmerne. Men hundretusener av svarte jordbruksarbeidere har mistet arbeid og hjem; de er blitt slått (og blir det fremdeles), konene deres voldtatt og døtrene deres også. Det har man ikke snakket om. Velstående svarte farmere – enkelte av dem lever nå på sine hvite naboers gavmildhet – og andre som drev mer beskjedent, har fått sin jord konfiskert. En viktig opplysning, som allikevel sjelden nevnes: siden selvstendigheten har 80 % av gårdene skiftet eiere. Ifølge loven har regjeringen forkjøpsrett, men den har nektet å benytte seg av den. Dette motsier Mugabes retorikk om hvite farmere som beslaglegger de svartes jord. Desinformasjonskampanjen han har ført, er så bedragersk at man møter folk som sier: «De hvite jaget besteforeldrene mine fra jorden og tok huset deres».

Da de hvite kom til det nåværende Zimbabwe, var regionen befolket av omtrent 250 000 sjeler som bodde i hytter med halmtak. Kvinnene dyrket gresskar og mais importert fra Sør-Amerika, og høstet planter i villmarken. Mennene jaktet. Da jeg var liten, så man ofte menn kledd i dyreskinn med spyd i hånden. De var jegere og sankere slik de har eksistert siden menneskehetens opprinnelse.

En utvilsomt oppriktig kvinne hevdet på BBC for en stund siden at musikkinstrumentet mbira, også kalt «fingerpiano», var forbudt under koloniregimet. Men i hele barndommen hørte jeg klangen fra fingerpianoet overalt. Det vil gå mange år før Mugabes versjon av historien blir korrigert, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre.

Nå som fordrivelsen av de hvite nesten er fullført, er det åpenbart at dette ikke hadde noe med rasespørsmål å gjøre: det dreide seg ganske enkelt om overføring av eiendom. Mange fattige svarte som slo seg ned på de hvites farmer, er nå blitt fordrevet av det nye borgerskapet. De som er igjen, kan kun dyrke mais, gresskar eller kolza på sine jordstykker dersom det regner, for tørken er kommet tilbake. De arbeider uten maskiner, av og til også uten redskaper.

De nye jordbrukerne hadde festet lit til Mugabe («Kamerat Mugabe vil hjelpe oss»…). Nå har de ingen muligheter for å skrive barna sine inn på skolen, for den koster altfor mye. Og hvordan skulle de kunne kjøpe skoleklær, hvis de da i det hele tatt klarer å overleve denne fryktelige tiden hvor det nesten ikke finnes mat? Dersom disse familiene klarer å bli på jordstykkene sine, i dette så rike og fruktbare Zimbabwe, vil de fortsatt være like fattige.

1889. Cecil Rhodes, direktør for British South Africa Company (BSAC), tar den administrative kontrollen over regionen. Det nye Sør-Rhodesia er fra nå av en britisk koloni.

1923. BSACs mandat utgår. Den britiske kolonien Sør-Rhodesia får en selvstendig, hvit regjering.

11. november 1965. Ian Smith, statsminister for den hvite regjeringen, erklærer unilateralt Sør-Rhodesias uavhengighet, og bryter med Storbritannia som hadde fremsatt krav om svart deltagelse i regjeringen som en forutsetning for uavhengigheten.

1969. Regjeringen vedtar en ny grunnlov som begrenser de svartes adgang til makten. Fra da av intensiveres geriljakrigen drevet av de nasjonalistiske gruppene Zimbabwe African National Union (ZANU) og Zimbabwe African People’s Union (ZAPU).

10. september 1979. Etter lang tid med væpnet kamp forbereder grunnlovskonferansen i Lancaster House dannelsen av en svart regjering.

18. april 1980. Etter valget i februar blir Zimbabwe uavhengig. Robert Mugabe, sjef for ZANU, blir statsminister, og Joshua Nkomo, sjef for ZAPU, innenriksminister.

31. desember 1987. Takket være grunnlovsreformen i oktober blir Mugabe, som eneste kandidat, den første president i republikken Zimbabwe.

1991. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet vedtar et strukturtilpasningsprogram. ZANU ved makten vedtar innføring av markedsøkonomi.

17. mars 1996. Omstridt gjenvalg av Robert Mugabe.

Februar 2000. Negativt resultat ved folkeavstemningen om en grunnlovsendring hvis hensikt var å øke presidentens makt.

Mars 2002. Robert Mugabe blir på ny gjenvalgt som president.

April 2002. Sterk uro på grunn av katastrofal hungersnød som fører til at stadig flere mennesker sulter i hjel. Mugabe lanserer en omfattende jordbruksreform: 2 900 hvite farmere blir tvunget til å forlate jorden sin, som skal tildeles lokalbefolkningen.

Første uke i juni 2003: Protestuke mot president Mugabe organisert av opposisjonspartiet Mouvement for Democratic Change (MDC). MDCs leder, Morgan Tsvangirai, ble fengslet 6. juni, og senere løslatt mot kausjon.

1 Under uavhengighetskrigen døde ca. 20 000 mennesker, og hundretusener ble såret.
2 Etter selvstendigheten i 1980 herjet det borgerkrig i landet, og medlemmene av Femtebrigaden ble beskyldt for å ha deltatt i massakren av tusener av sivile i Matabeleland, Ndbelelandet.
3 Ian Smith: hvit leder for Sør-Rhodesia (1965-1979)
4 Shonafolket er landets dominerende folkegruppe, og bor hovedsakelig i øst og nord (Harare, øst for Karibainnsjøen, Gweru<#133>).
5 Den norske bokklubben, 1979.