Økonomien og mennesket

Det er kostnadene som uttrykker det velsignende Ja og Amen, nået, som vitner om smak, gavmildhet, utfoldelse, lyst og kjærlighet – som åpner opp for at vi kan veie verden på vår egen vekt. Det er med kostnadene mennesket vinner styrke, både gjennom vilje og sensibilitet. Kostnadene er jord. Den fulle lommeboken er feig. Pøbelen er den maksimalt økonomisk forstandige, som aldri forstår at han derfor taper alt. Økonomen – kanskje med unntak av den typiske økonomikritikeren – er den som mest burde kjenne på tanken om en omvurdering av alle verdier.
Økonomien starter alltid med at vi gjør som vi vil, med velordnede preferanser, og fortsetter med hva som da skjer. Eksistensialiteten dreier seg om alt forut, er dypt pre-økonomisk: Gjør som du vil, men lær først å ville! Økonomien slutter alltid med likevekt. Mennesket slutter med døden.
Man trenger ikke feberaktig fantasere om endelig løsrivelse for å etterspørre eksistensialiteten i livet i vår økonomiske virkeligheten. Tomheten i hverdagsmenneskets velordnede, moderne blikk, den tyngende eksistensielle nummenheten som gjør dum underholdning av alt, den allmennvoldelige sykeliggjøringen av alt sterkt, de solide liksom-bekymringer – er synlig fra langt mindre dramatiske ståsteder. Selv for den bare halvt bevisste er det ikke lenger noen grunn til å føle skam over det egne, men all grunn til å være massivt flau over det kollektive. Som i teatret, når stykket virkelig nesten fungerer, men når det lille glipper, glipper alt. Den villende og sensible er den som gjennomskuer, og med det stiller seg brutalt utenfor.
Neo-nietzschianeren Georges Bataille har lenge talt til oss om at det å elske sin ensomme frihetsskjebne ikke fører mer effektivt til sammenbruddet eller senker «nytten» mer – riktig fortolket – enn det umenneskelige moderne systemkrav om rytme, hverdag og produksjon. Den lille forstandige økonomien ser det ikke selv, men er rått plassert i «den generelle økonomi», virvelstrømmen av individuelle, eksistensielle energier: Menneskets hodeløse væren, sløsende, ikke nyttig for noe – men brennende. Ett hakk for mye struktur, og det glipper – intet er gratis, overskuddet ikke overjordisk. Følelsene som ble borte pipler opp igjen: Slik religiøsiteten er formalt underlagt det sterke, er økonomien evig underlagt behovet for det levde. Likevekt avslører seg brått som en komfortabel eksistensiell sløvhet. Den lille økonomi er fornuftens teater.
Den kloke husholdning – oekonomia – hvor nok er nok, er i all sin aristoteliske sjarm et ideal vel egnet for å stagge den blodfattige tilkarringen, dumheten som regjerer i de platte nytelser og hastige forsøk på å rekke over «mest mulig». Det som bringer mennesket lenger bort fra livet, ikke nærmere innpå det; alltid å måtte handle, gjøre noe. I konsumentperspektiv, i det å ville ha, er friheten alltid-allerede grenseløs. Men grådighet i opplevelser er ikke dypere enn grådighet i penger. Å ha kan definitivt tære på å være. For også friheten kan være blendende, en kollektiv forestilling man kan forsvinne inn og opp i uten egentlighet. Forbruk – kostnader – kan være fortrengning, noe vi ikke vil gjennomskue. Den typiske individualisten er velkjent, og komisk nok. Måtehold derfor.
Men den teleologiske klokskapen vil også være de skikkeliges tvilsomme våpen: det er så lett å svare (for) «det litt viltre» mennesket med å ty til renselsesmotivet: Den utagerende virksomheten trengs, noen må få anledning til å «rase det av seg». Det er et simpelt middel – som alt annet. Økonomias favn kan være umåtelig klam. For den eksistensialitet som ligger til grunn for det sterkt levde har skylt gjennom hele kroppen, har ikke latt noe forbli upåvirket.
Den eksistensielle romantikken er uunngåelig, men i vår tid kan den sies å være konstruert for å gi kjærkommen næring til ironikerens drepende kulde. Det er lett å komme opp med voldelige klisjeer her. Voldelige, for klisjeer kan være språklige fengsler, subjektive erkjennelser i kulturelle skjul, de rydder av veien ikke bare plattheter, men også viktigfølte innsikter. Ironikerens grunnhet er nådeløs. Men kommer det ikke frem en minst like emmen fornuftsromantikk om vi pirker i den nøkterne overflaten på det rasjonelle, økonomiske mennesket? Enda mindre realistisk, enda mindre tro mot jorden? Et forførende vrengebilde, en sann romantikk!
Det ivrige, handlende mennesket er lett å fordømme. For lett. Vi må ikke glemme at et stykke inn i eksistensundringen volder språket en veldig motstand, ikke ved at det synes vanskelig å «trenge inn i ordene», men ved at ordene er oppbrukte, tynt. De er blitt for lette, bruken uproblematisk, sammenhengene de inngår i er fullstendig tette: De rommer ikke lenger de dype hvorfor. Begrepene fanger ikke ekte subjektive sannheter, men er merkelapper på fenomener «alle kjenner godt». De inngår i snakket. Dette oppbrukte språket bidrar til å legge press i retning av handlingen. Det sterke blir ikke stillstand, slik det ofte fremstilles i skildringer av oppvåkningen, hvor mennesket brått er blitt så klar over innholdet i sitt problem at det finner det umulig å handle. Driftigheten trenger ikke slik stå i motsetning til erkjennelsen. Denne ekspressive rasjonaliteten er ofte like oversett i økonomikritikken som i økonomien.
For hitenfor Aristoteles er den moderne økonomien – og økonomikritikken – hevet ett nivå: Klokskapen gjelder først og fremst den livsviktige differensieringen mellom ulike handlings- og gyldighetssfærer, ikke den individuelle fronesis. Midt i dette er det det gnager oss at økonomien, som system av de mange uttrykk for den instrumentelle fornuft, tærer på kulturen, eller om vi vil: på det sivile samfunn, livsverdenen. Denne evige kolonialiseringsuro er vårt mest velkjente bekymringsstoff.
Men den kulturelle bevisstheten; verden av verdier som skal utgjøre bakteppet for våre valg, er selv den beste kilde til gode eksistensunnvikende bekymringer. Også i akademisk økonomikritikk. Bekymringer om samfunnets kritiske soneinndeling kan lett tolkes som uttrykk for kollektiv angst. Som ofte ikke er annet enn seriøsitet, alvor på tomgang. En skikkelighetens eksistensunnvikende kile, drevet inn mellom den altetende økonomien og mennesket i form av nyklassisk økonomikritikk. Både den blinde markedsfundamentalisten og den seende, habermasianske markedskritikeren kan unngå å føle, og velger ofte å gjøre det. Metakritikken er eksistensielt bestemt, fordi den eksistensielle motivasjonen, uavhengig av modernitetens grensetenkning, er nettopp grenseløs, søkende.
Økonomien gjør ikke annet med mennesket enn det menneskets åndelighet tillater. Så lenge vår åndelighet like mye problematiserer begrepet mennesket som begrepet økonomi er det ingen fare. Værensfortrolighet. Har vår tids grundige og viktige økonomikritikk kontakt med en tilsvarende, like grundig, menneskekritikk? Om vi, med den kulturelle flauhet i ryggen, tillater oss en nietzscheansk avslutning: Økonomene er svake fordi de bygger systemer, ettersom ethvert system hviler på sine stivnede forutsetninger. Mot dette står den sterkes aldri hvilende problematisering av egne forutsetninger. Er økonomikritikken slik sterk, eller er den like blind for kostnadssidens mangfold?