Etter Silvio Berlusconis seier ved parlamentsvalget i mai 2001, var det umulig for enhver som interesserer seg for det politiske landskapet å overse at venstresiden gikk fullstendig i oppløsning. Ikke nok med at dens politiske representasjon ble kraftig redusert, den hadde mistet folkets tillit også. Sosialdemokratiets vekst var kommet til veis ende, og det tidligere så store og ærerike italienske kommunistpartiets omvendelse til reformkommunismen endte med et historisk nederlag. Sentrum-venstre-koalisjonens forskjellige aktører kranglet altså i seierherrens ironiske og nådeløse påsyn.
Så kom Genova og julidagene i 2001. Væpnet med pappskjold og plastsverd gikk antiglobaliseringsbevegelsen til angrep på G8s toppmøte. Man var vitne til en ny samling av politiske og sosiale krefter. Politisk omfattet bevegelsen både «autonome» grupper på ytterste venstre fløy (de såkalte tute bianche, eller «hvite overaller») og katolikker med erfaring fra frivillig arbeid. De var tallmessig sterke og hadde ektefølt engasjement, og i kjølvannet av disse gruppene kom en spredt flokk. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
