For ni år siden skrev jeg et etterord til Orientalismen der jeg i et forsøk på å klargjøre hva jeg mente jeg hadde sagt og ikke sagt, trakk frem ikke bare de mange diskusjonene som hadde kommet til etter at boken kom ut i 1978, men også de måtene en undersøkelse av begrepet «Orienten» åpnet opp for tiltagende feiltolkninger på. Det at jeg reagerer mer med ironi enn med irritasjon på det samme fenomenet i dag, viser hvordan alderen har satt sine spor i meg. Mine to viktigste intellektuelle, politiske og personlige mentorer, Eqbal Ahmad og Ibrahim Abu-Lughod1Eqbal Ahmad (1933–1999) var professor i internasjonal politikk og viet sitt liv til å studere frigjøringsbegevelser, i Algerie, Palestina og Vietnam. Ibrahim Abu-Lughod (1929–2001) ble svært tidlig aktiv i den palestinske frigjøringsbevegelsen. Forfatter av en rekke bøker om den palestinsk-israelske konflikten, blant annet The Transformation of Palestine; Palestinian Rights: Affirmation and Denial; Profile of the Palestinian People et The Arab-Israeli Confrontation of June 1967: An Arab Perspective. døde nylig, noe som førte til sorg og savn, men også til resignasjon og til en viss sta vilje til å fortsette.
I min selvbiografi På feil sted (1999) beskrev jeg de merkelige og motsetningsfylte verdenene jeg vokste opp i, og redegjorde detaljert for de miljøene som jeg tror formet meg som person i Palestina, Egypt og Libanon. Men det var en svært personlig redegjørelse, og den utelot alle de årene med politisk engasjement som begynte etter den arabisk-israelske krigen i 1967.
Orientalismen er i stor grad en bok som er knyttet til den moderne historiens omveltende dynamikk. Første side begynner med en beskrivelse fra 1975 av den libanesiske borgerkrigen. Den tok slutt i 1990, men volden og den grusomme blodsutgytelsen fortsetter. Vi har sett Oslo-prosessen kollapse, den andre intifadaen bryte ut og de forferdelige lidelsene til palestinerne på den gjenerobrede Vestbredden og Gazastripen. Fenomenet selvmordsbomber har trått frem med alle sine skrekkelige virkninger, ingen av dem mer uhyggelige og apokalyptiske, naturligvis, enn hendelsene den 11. september 2001 og deres etterspill i krigene mot Afghanistan og Irak. I skrivende stund fortsetter Storbritannias og USAs illegale, imperiale okkupasjon av Irak. Etterspillet til denne okkupasjonen åpner for virkelig dystre perspektiver. Alt dette er en del av det som visstnok skal være sivilisasjonenes sammenstøt; uendelig, uforsonlig, ubotelig. Likevel, jeg tror ikke det.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at den generelle forståelsen i USA av Midtøsten, araberne og islam var blitt litt bedre, men dessverre, det har den ikke. Av mange ulike årsaker synes situasjonen i Europa å være betraktelig bedre. Den hardere ideologiske tonen, den økte bruken av nedvurderende generaliseringer og seierherreklisjeer, den rå maktens dominans kombinert med forakt for dissidenter og «andre» i USA fant sitt passende motstykke i plyndringen og ødeleggelsen av Iraks museer og biblioteker. Det våre ledere og deres intellektuelle lakeier synes å være ute av stand til å forstå, er at historien ikke kan viskes ut som skriften på en tavle, gjøres ren slik at «vi» kan skrive inn vår fremtid der og tvinge igjennom våre måter å leve på overfor disse mindreverdige folkene. Det er ganske vanlig å høre høytstående representanter i Washington og andre steder snakke om å endre kartet i Midtøsten, som om eldgamle samfunn og et utall folkeslag skulle kunne ristes og omplasseres som peanøtter i en boks. Men dette har ofte skjedd med «Orienten», denne halvmytiske konstruksjonen som er blitt formulert og omformulert utallige ganger siden Napoleons invasjon i Egypt på slutten av 1700-tallet. I denne prosessen er et stort antall historiske lag – som omfatter talløse historier og en svimlende mengde folkeslag, språk, erfaringer og kulturer – alle blitt feid til side eller ignorert, henvist til sandhaugen sammen med skattene som ble malt ned til meningsløse fragmenter og tatt ut av Bagdad.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Min påstand er at historien skapes av menn og kvinner, men den kan bli ødelagt og skrevet på nytt, slik at «vårt» Østen, «vår» Orient blir «vår» til å eie og styre. Og jeg har svært høye tanker om evnene og begavelsene til folkene i regionen, som streber etter sin visjon av hva de er og hva de vil være. Dagens arabiske og muslimske samfunn er blitt angrepet så massivt og velkalkulert for deres tilbakeliggenhet, mangel på demokrati og brudd på kvinners rettigheter at vi rett og slett glemmer at ideer som modernitet, opplysning og demokrati på ingen måte er enkle og uproblematiske begreper som man enten finner eller ikke finner, som mandelen i grøten. Den overveldende likegyldigheten hos tanketomme skribenter som taler om utenrikspolitikk og som ikke en gang har kjennskap til det språket virkelige mennesker faktisk snakker, har skapt et ufruktbart landskap der amerikansk makt kan konstruere en kunstig modell av markedsliberalistisk «demokrati». Du trenger verken kunne arabisk eller persisk eller en gang fransk for å dosere om hvordan den demokratiske dominoeffekten er akkurat hva den arabiske verden trenger.
Men det er forskjell på kunnskap om andre folk og andre tider som er et resultat av forståelse, medfølelse, nitide studier og analyser for disse folkenes og tidenes egen skyld, og kunnskap som er del av en overgripende metode for selvbekreftelse. Det er, når alt kommer til alt, en dyptgripende forskjell mellom viljen til å forstå ut i fra en målsetning om sameksistens og utvidelse av egen horisont på den ene siden, og viljen til å dominere for å kontrollere på den andre. Det må være en av historiens intellektuelle katastrofer at en imperialistisk krig som ble forberedt av en liten gruppe amerikanske embetsmenn og ført mot et ruinert diktatur i Den tredje verden på et tvers igjennom ideologisk grunnlag som hadde med verdensdominans, sikkerhetskontroll og knappe naturressurser å gjøre, ble forkledd, fremskyndet og argumentert for av orientalister som svek sitt kall som akademikere. Størst påvirkning på George W. Bushs Pentagon og Nasjonale sikkerhetsråd hadde menn som Bernard Lewis2Bernard Lewis har i lang tid engasjert seg mot «den islamistiske faren». Han ble dømt i 1995 for å ha fornektet det armenske folkemordet. og Fouad Ajami, eksperter på den arabiske og islamske verden som hjalp de amerikanske haukene å komme på slike latterlige fenomener som den arabiske tenkemåte og islams århundrelange forfall som bare amerikansk makt kunne snu. I dag er bokhandlene i USA fylt av tvilsomme utgytelser med skrikende overskrifter om islam og terrorisme, avsløringer av islam, den arabiske trussel og den muslimske fare, alle skrevet av politiske polemikere som påstår at de besitter kunnskap formidlet til dem og andre av eksperter som visstnok har trengt inn til kjernen av disse merkelige, orientalske folkene. Følgesvenner til denne krigshissende ekspertisen har vært CNN og Fox, pluss et utall kristne og høyreorienterte radiopratere, utallige tabloidaviser og selv respektable tidsskrifter. Alle resirkulerer de samme uverifiserbare historiene og omfattende generaliseringene i den hensikt å vekke «Amerika» til kamp mot den fremmede djevelen.
Uten en velorganisert oppfatning om at disse folkene ikke er som «oss» og ikke setter pris på «våre» verdier, kjernen i den tradisjonelle orientalistiske dogmatikken, ville krigen ikke blitt noe av. Fra den samme rekken av betalte, profesjonelle akademikere som ble hyrt inn av de nederlandske erobrerne av Malaysia og Indonesia, av de britiske armeene i India, Mesopotamia, Egypt og Vest-Afrika, av den franske hæren i Indokina og Nord-Afrika, kom de amerikanske rådgiverne til Pentagon og Det hvite hus, og slo om seg med de samme klisjeene, de samme nedvurderende stereotypiene, den samme legitimeringen av makt og vold som før (for makt er jo det eneste språket de forstår, lyder refrenget). Disse folkene har nå fått selskap i Irak av en hel hær av private kontraktører og ivrige forretningsfolk som skal få i oppdrag å gjøre alt fra å skrive lærebøker og grunnlov til å omforme Iraks politiske liv og oljeindustri.
Hvert eneste imperium har som del av sine offisielle talemåter hevdet at det ikke er som alle de andre, at omstendighetene er spesielle, at det har en plikt til å opplyse, sivilisere, bringe orden og demokrati, og at det bruker makt bare som en siste utvei. Og, enda tristere, finnes det alltid et kor av villige intellektuelle som sier beroligende ord om vennligsinnede eller altruistiske imperier.
25 år etter at boken min ble utgitt, reiser orientalismen nok en gang spørsmålet om hvorvidt den moderne imperialismen noen gang har tatt slutt eller om den har levd videre i Orienten siden Napoleon gikk inn i Egypt for drøye 200 år siden. Araberne og muslimene er blitt fortalt at offertenkning og dveling ved imperienes ugjerninger bare er en måte å flykte fra ansvaret i nåtiden på. Du har mislykkes, du har feilet, sier den moderne orientalisten. Det er selvfølgelig også V.S. Naipauls bidrag til litteraturen, at ofrene for imperiet hyler i vei mens landet deres går til hundene. Men for en grunn analyse av den imperiale inntrengningen det er, og hvor lite villig den er til å stille seg ansikt til ansikt med det faktum at imperiet år etter år fortsetter å bane seg vei inn i livene til for eksempel palestinere, kongolesere, algeriere eller irakere. Tenk på den linjen som begynner med Napoleon, fortsetter med fremveksten av de orientalske studiene og overtakelsen av Nord-Afrika, og fortsetter med lignende bedrifter i Vietnam, i Egypt, i Palestina og, gjennom hele det 20. århundre, med kampen om olje og den strategiske kontrollen i Den persiske golfen, i Irak, i Syria, i Palestina og i Afghanistan. Tenk så på fremveksten av antikolonialistisk nasjonalisme, den korte perioden med liberal uavhengighet, epoken med militærkupp, opprør, borgerkriger, religiøs fanatisme, irrasjonell kamp og kompromissløs brutalitet mot den siste flokken av «innfødte». Hver av disse fasene og epokene produserer sin egen forvrengte kunnskap om den andre, sine egne reduktive bilder, sin egen kranglete polemikk.
Ideen min i Orientalismen er å bruke humanistisk kritikk til å åpne opp områdene det kjempes på, å innføre en lengre tankerekke og analyse som erstatning for de korte utbruddene av polemisk, tankestoppende raseri som sperrer oss inne. Jeg har kalt det jeg prøver å gjøre «humanisme», et ord jeg hardnakket fortsetter å bruke på tross av den hånlige avvisningen av begrepet fra sofistikerte, postmoderne kritikere. Med humanisme mener jeg først og fremst et forsøk på å oppløse det Blake3Den engelske forfatteren William Blake (1757–1827) som lenge ble ansett som gal, har etterlatt seg et omfattende litterært og filosofisk forfatterskap, med hovedvekt på gjenerobringen av menneskelig enhet. Kritisk til kristen moral, som etter hans mening medførte moralsk, økonomisk og politisk fangenskap for mennesket. kalte de tankeskapte lenker, i den hensikt å bruke ens tankekraft historisk og rasjonelt for å oppnå en reflektert forståelse. Videre holdes humanismen oppe av en følelse av fellesskap med andre fortolkere og andre samfunn og epoker: Derfor finnes det strengt tatt ikke noe slikt som en isolert humanist.
Med dette mener jeg at hvert område er knyttet til alle de andre, og at ingenting som hender i vår verden noen gang har skjedd isolert og renset for innflytelse utenfra. Vi er nødt til å snakke om emner som urettferdighet og lidelse i en sammenheng som er forankret i historie, kultur og sosioøkonomisk realitet. Vår rolle er å utvide diskusjonsfeltet. Jeg har brukt en stor del av livet mitt de siste 35 årene på å argumentere for det palestinske folkets rett til selvbestemmelse, men jeg har alltid prøvd å gjøre det med full oppmerksomhet på det jødiske folkets virkelighet og hva det har opplevd av forfølgelse og folkemord. Det overordnede poenget er at kampen for likhet i Palestina/Israel bør rette seg mot en human målsetning, det vil si sameksistens, og ikke ytterligere undertrykkelse og fornektelse. Det er ikke tilfeldig at jeg peker på at orientalismen og den moderne antisemittismen har felles røtter. Derfor synes det å være av største viktighet for uavhengige intellektuelle alltid å fremme alternativer til de forenklende og hemmende modellene bygd på gjensidig fiendskap som så lenge har dominert i Midtøsten og andre steder.
Som humanist med litteraturen som felt er jeg gammel nok til å ha fått min opplæring for førti år siden innen komparativ litteraturvitenskap. Denne disiplinens grunnideer kan føres tilbake til det sene 1700- og det tidlige 1800-tallets Tyskland. Før det må jeg nevne det suverent kreative bidraget til Giambattista Vico, den napolitanske filosofen og filologen som foregrep ideene til tyske tenkere som Herder og Wolf, og siden Goethe, Humboldt, Dilthey, Nietzsche, Gadamer og til sist de store romanske filologene på 1900-tallet, Erich Auerbach, Leo Spitzer og Ernst Robert Curtius.
For unge mennesker i dag uttrykker bare ordet filologi noe forferdelig antikvarisk og støvete, men filologien er faktisk den mest grunnleggende og kreative av fortolkningskunstene. For meg er det mest beundringsverdige eksemplet på dette Goethes interesse for islam generelt og for poeten Hafiz spesielt. En lidenskap som førte til at han skrev sin West-Östlicher Diwan, og som ga sitt preg til Goethes senere ideer om Weltliteratur, studiet av hele verdens litteratur som et symfonisk hele, som kunne erkjennes teoretisk i hvert verks individuelle fylde uten å miste helheten av syne. Det er da svært ironisk å tenke på at i den globaliserte verden som bindes sammen på noen av de måtene jeg har snakket om her, kan vi være i ferd med å nærme oss den standardiseringen som Goethes ideer nettopp ble formulert for å forhindre. I et essay med tittelen «Philologie der Weltliteratur» som ble utgitt i 1951, formulerte Erich Auerbach akkurat det samme poenget ved begynnelsen av etterkrigstiden, som også var begynnelsen på Den kalde krigen. Hans storslagne bok Mimesis, utgitt i Bern i 1946, ble skrevet mens Auerbach var i eksil og underviste i romanske språk ved universitetet i Istanbul, og var ment som et testament over de mangfoldige og konkrete fremstillingene av virkeligheten som vi finner i Vestens litteratur fra Homer til Virginia Woolf. Men når man leser essayet fra 1951, føler man at Auerbachs store bok for ham var et sørgeskrift over en periode da folk kunne tolke tekster filologisk, konkret, følsomt og intuitivt, ta i bruk lærdom og dyp kjennskap til flere språk for å støtte opp under den typen forståelse som Goethe stod for i sin tilnærming til islamsk litteratur.
Positiv kjennskap til språk og historie var nødvendig, men det var aldri nok. Like lite som det ville være nok med en mekanisk innsamling av fakta for å forstå en forfatter som Dante. Den viktigste forutsetningen for den typen filologisk forståelse Auerbach og hans forgjengere talte om og prøvde å anvende, var det å stige ned i den skrevne tekstens liv, subjektivt og med sympati, for å se den fra forfatterens og fra tekstens egen tids perspektiv (Einfühlung). I stedet for et fremmedgjørende fiendskap mot en annen tid og en annen kultur innebar filologien anvendt på Weltliteratur en dyp humanistisk ånd anvendt med generøsitet og, hvis jeg kan bruke ordet, gjestfrihet. Fortolkerens sinn gjør altså aktivt rom for en fremmed Annen. Og denne kreative åpningen for verker som ellers er fremmede og fjerne, er den viktigste siden ved fortolkerens oppgave.
Alt dette ble åpenbart underminert og ødelagt i Tyskland av nazismen. Etter krigen, bemerker Auerbach trist, ble muligheten for det undersøkende og nysgjerrige filologiske arbeidet han hadde representert, gradvis innsnevret av en idémessig ensretting og en stadig større spesialisering av kunnskap. Enda mer deprimerende er det at den humanistiske forskningen etter Auerbachs død i 1957 både har krympet i omfang og blitt marginalisert, både som idé og praksis. I stedet for å lese i ordets rette forstand blir studentene våre i dag ofte distrahert av den fragmenterte kunnskapen som finnes på internett og i massemediene.
Enda verre er det at utdanningsinstitusjonene trues av nasjonalistiske og religiøse ortodoksier som massemediene ofte er med på å spre når de ahistorisk og sensasjonshungrig fokuserer på de fjerne, elektroniske krigene som gir tilskuerne følelsen av kirurgisk presisjon, men som faktisk tildekker de grusomme lidelsene og ødeleggelsene som moderne krigføring innebærer. I sin demonisering av en ukjent fiende, der merkelappen «terrorist» tjener til å holde folk opprørte og sinte, får medienes bilder for stor oppmerksomhet og er åpne for utnyttelse i tider med krise og usikkerhet, slik som perioden etter 11. september.
Jeg snakker både som amerikaner og araber når jeg ber leseren om ikke å undervurdere den typen forenklede syn på verden som en håndfull sivile elitefunksjonærer i Pentagon har formulert for USAs politikk i hele den arabiske og islamske verden. Dette er et perspektiv hvor terror, forebyggende krig og unilaterale regimeskifter, støttet opp av det mest oppblåste militærbudsjettet i historien, utgjør hovedideene som debatteres endeløst og reduksjonistisk av en medieverden som har gitt seg selv i oppgave å trylle frem såkalte eksperter som rettferdiggjør regjeringens linje. Refleksjon, debatt, rasjonelle argumenter, moralske prinsipper basert på den sekulære tanken at mennesker må skape sin egen historie, er byttet ut med abstrakte ideer som feirer amerikansk eller vestlig fabelaktighet, avskriver konteksten enhver relevans og betrakter andre kulturer med forakt.
Du synes kanskje jeg tillater meg for mange brå overganger mellom humanistisk fortolkning på den ene siden og utenrikspolitikk på den andre, og at et moderne, teknologisk samfunn som i tillegg til en historisk sett enestående makt, råder over internett og F16-jagerfly, når alt kommer til alt må regjeres av formidable politisk-taktiske eksperter som Donald Rumsfeld og Richard Perle. Men det som virkelig har gått tapt, er sansen for det tette og sammenvevde menneskelivet, som verken kan reduseres til en formel eller avfeies som irrelevant.
Dette er én side av den globale debatten. I de arabiske og muslimske landene er situasjonen knapt bedre. Som Roula Khalaf har sagt,4The Financial Times, London, 4. september 2002. har regionen henfalt til en enkel antiamerikanisme som viser liten forståelse for hvordan USA egentlig er som samfunn. Siden styresmaktene er relativt maktesløse når det gjelder å påvirke USAs politikk overfor dem, vender de kreftene innover og undertrykker sine egne innbyggere. Dette fører til bitterhet, sinne og hjelpeløse forbannelser som ikke bidrar noe til å åpne opp samfunn der sekulære ideer om menneskenes historie og utvikling er blitt erstattet av mislykkethet og frustrasjon, samt av en islamisme bygd på utenatlæring og utryddelse av det som oppfattes som andre, konkurrerende former for sekulær kunnskap. Det at den særpregede islamske ijtihad-tradisjonen for personlig fortolkning gradvis har forsvunnet, er en av vår tids store kulturelle katastrofer. Resultatet er at kritisk, individuell tenkning omkring den moderne verdens problemer har forduftet.
Dette betyr ikke at kulturen bare har gått bakover til på den ene siden en lavpannet nyorientalisme og på den andre en tilstand av total avvisning. Fjorårets FN-toppmøte i Johannesburg viste faktisk, på tross av alle begrensningene, at det finnes et stort, globalt interessefellesskap som kan bære bud om et nytt, kollektivt politisk grunnlag som gir ny mening til det forslitte uttrykket «én verden». Vi må likevel innrømme at ingen fullt ut kan kjenne den globaliserte verdens ekstremt komplekse enhet, på tross av at verden er preget av en reell gjensidig avhengighet som utelukker isolasjon som alternativ.
De grusomme konfliktene som samler folk under illusorisk forenende bannere som «Amerika», «Vesten» eller «Islam» og dikter opp kollektive identiteter for store mengder individer som i virkeligheten er svært forskjellige, kan ikke forbli så mektige som de er. De må motarbeides. Vi har fortsatt til rådighet den rasjonelle fortolkningsevnen som er en arv fra den humanistiske tradisjonen, ikke som en sentimental fromhet som fører oss tilbake til tradisjonelle verdier eller klassikerne, men som aktiv anvendelse av en sekulær, rasjonell diskurs. Den sekulære verden er den historiske verden slik mennesker har skapt den. Den kritiske tenkningen underkaster seg ikke ordrer om å slutte rekkene mot en eller annen fiende. Heller enn et oppkonstruert sivilisasjonssammenstøt trenger vi å konsentrere oss om en langsom tilnærming mellom kulturer som overlapper og låner fra hverandre og lever sammen på mye mer interessante måter enn noen forenklet eller ikke-autentisk forståelsesmåte kan tillate. Men en slik bredere utveksling krever tid, tålmodige og skeptiske undersøkelser, støttet opp av en tro på fortolkende fellesskap som er vanskelige å opprettholde i en verden som roper på øyeblikkelig aksjon og reaksjon.
Humanismen legger hovedvekten på hva menneskets individualitet og subjektive intuisjon kan utrette; ikke på nedarvede ideer og offisielle autoriteter. Tekster må leses som tekster som er blitt produsert og som lever videre i den historiske verden på alle slags verdslige måter, som jeg har kalt det (worldly ways). Men dette utelukker på ingen måte makt, siden jeg tvert imot har forsøkt å vise maktens lagvise, gjennomtrengende tilstedeværelse i selv de mest spesialiserte undersøkelser.
Og sist, men slett ikke minst, er humanismen den eneste, og jeg vil gå så langt som til å si den siste forsvarslinjen vi har mot de inhumane praksisene og den uretten som skjemmer menneskenes historie. Vi er i dag deltakere i det enorme, oppmuntrende, demokratiske feltet som internett åpner opp for alle, på måter tidligere generasjoner under tyranner eller ortodokse styresmakter ikke kunne drømme om. De verdensomspennende protestene før krigen startet i Irak, ville ikke ha vært mulige hvis det ikke hadde eksistert alternative fellesskap over hele verden som hentet informasjon fra alternative kilder og var oppmerksomme på de miljømessige, menneskerettighetsrelaterte og frihetlige impulsene som binder oss sammen på denne lille planeten.
- 1Eqbal Ahmad (1933–1999) var professor i internasjonal politikk og viet sitt liv til å studere frigjøringsbegevelser, i Algerie, Palestina og Vietnam. Ibrahim Abu-Lughod (1929–2001) ble svært tidlig aktiv i den palestinske frigjøringsbevegelsen. Forfatter av en rekke bøker om den palestinsk-israelske konflikten, blant annet The Transformation of Palestine; Palestinian Rights: Affirmation and Denial; Profile of the Palestinian People et The Arab-Israeli Confrontation of June 1967: An Arab Perspective.
- 2Bernard Lewis har i lang tid engasjert seg mot «den islamistiske faren». Han ble dømt i 1995 for å ha fornektet det armenske folkemordet.
- 3Den engelske forfatteren William Blake (1757–1827) som lenge ble ansett som gal, har etterlatt seg et omfattende litterært og filosofisk forfatterskap, med hovedvekt på gjenerobringen av menneskelig enhet. Kritisk til kristen moral, som etter hans mening medførte moralsk, økonomisk og politisk fangenskap for mennesket.
- 4The Financial Times, London, 4. september 2002.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
