Den 4. juni 2003 ble palestinernes statsminister Mahmoud Abbas (Abu Mazen) tatt inn i varmen av George W. Bush på toppmøtet i Akaba, med Israels statsminister Ariel Sharon tilstede. Abbas representerer den palestinske nasjonalismens akseptable ansikt, og den politikken som Abbas og hans støttespillere i det palestinske lederskapet har gått inn for i minst et år oppnådde sin foreløpig viktigste seier i Akaba. Forsiktig sagt mener de at det er nødvendig å avslutte den væpnede intifadaen for å redde De palestinske selvstyremyndighetene (PA), tvinge frem en israelsk tilbaketrekning fra de reokkuperte palestinske områdene og få Bush-regjeringen på banen igjen i konflikten mellom palestinerne og israelerne. I mer brutale ordelag var dette en innrømmelse av at en nasjonal oppstand som hadde kostet palestinerne nesten 3000 liv, var nedkjempet, og at betingelsen for kapitulasjon var «veikartet for fred».
Nederlaget var alltid et mulig utfall for en oppstand uten målsetninger og uten strategi, kanskje bortsett fra en vag, nasjonalistisk bevissthet om at vilkårene i Oslo-prosessen – inkludert de palestinske lederne som forhandlet dem frem – på en eller annen måte måtte forandres. Men intifadaens skjebne ble håndgripelig i april 2002, etter en måned hvor 275 palestinere og 105 israelere var blitt drept, blant dem 28 israelere som feiret den jødiske påsken på et hotell i Netanya. Denne ugjerningen ga Sharon endelig den anledningen han trengte for å iverksette sin «krig mot terror» for å skyve til side Yassir Arafat, PA og alt som hadde med Oslo-prosessen å gjøre. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
