Kaos fra Afghanistan til Irak

«Vi kan med sikkerhet slå fast at verden er blitt et bedre etter at USA ledet en koalisjon av styrker i Irak.» Dette sier Donald Rumsfeld, USAs forsvarsminister og en av de viktigste arkitektene bak den amerikanske utenrikspolitikken. Overfor en av Senatets kommisjoner gjentok han den 9. juli 2003 det etter hvert så velkjente refrenget fra de nykonservative i Washington: «Krigen mot terrorisme går fra seier til seier: talibanregimet er falt sammen, Afghanistan er i ferd med å gjenoppbygges, Saddam Husseins regime er kun et marerittaktig minne, og Irak beveger seg nå, riktignok med noen vanskeligheter, i retning demokrati. Vår offensiv mot Al-Qaida føres med suksess.»

Kunne det være annerledes? Er ikke makt det eneste språket muslimer og arabere forstår? Tom DeLay, leder for det republikanske flertallet i Representantenes hus og medlem av de kristne sionistenes bevegelse, legger ingenting i mellom: «Før 11. september så den arabiske verden på USA som en papirtiger. Vi hadde en president [Bill Clinton] som skulle slå ned på terrorisme ved hjelp av noen bomber i ørkenen. De lo av oss. Men nå ser de at USA mener alvor og er en virkelig makt. Og de respekterer makt.»

Til dem som fryktet at et militært eventyr i Irak ville nøre opp under terrorisme, kvitterte Daniel Pipes, selverklært spesialist på den muslimske sjel og uforbeholden støttespiller for Ariel Sharons politikk, 8. april at «det er det motsatte som er mest sannsynlig: krigen i Irak vil føre til en nedgang i terrorismen. Jeg regner med at raseriet blant muslimene vil dempes etter en seier for de allierte i Irak.» Pipes står dagens administrasjon nært, og i 1990 uttrykte han bekymring overfor «massiv innvandring av mennesker med mørk hudfarge, som lager merkelig mat og har andre standarder for hygiene.» Han utviste klarsyn i 1987 da han forutså den amerikanske militære støtten til Saddam Hussein i hans krig mot Irak.

Disse amerikanske ideologene lever i sin egen drømmeverden. Virkeligheten har ingen innvirkning på dem, og de har ingen betenkeligheter med å komme med skamløse løgner for å rettferdiggjøre tankespinnet sitt. Det som slår enhver observatør som bryr seg om fakta, er at to år etter 11. september har USAs storslagne militære triumfer hengt seg fast i en politisk hengemyr, både i Afghanistan og i Irak. Bush-administrasjonen har vunnet alle sine slag, men den har ikke vunnet sin krig mot terrorisme.

Al-Qaida-nettverket fortsetter sin dødelige aktivitet på tross av forsøkene på å utslette det. I løpet av noen måneder har organisasjonen (eller grupper som påberoper seg tilknytning til den) slått til 12. mai 2003 i Riyadh (35 døde), 16. mai 2003 i Casablanca (mer enn 40 døde), 5. august 2003 i Jakarta (et titalls døde). I august var det to attentat i Bagdad, et mot Jordans ambassade og et mot FNs hovedkvarter, og Washington har slått alarm om tilstrømming av islamistiske krigere til Irak. På tross av spådommene til Daniel Pipes, er det ingen tvil om at de amerikanske angrepene på Afghanistan og Irak, i likhet med amerikanernes maktesløshet i Palestina, har gitt næring til Al-Qaida.

I et innlegg med tittelen «Amerikas feilgrep», kritiserer Olivier Roy Bush-administrasjonens «ideologisering» av kampen mot terrorisme. Roy hevder at den «fører til at man tar feil av målet, og bruker viktige midler til å oppnå målsetninger som ikke har noe med terrorisme å gjøre.» Han trekker i tvil en «strategisk visjon som er uttenkt på forhånd: målsetningene ble fastlagt før 11. september, med begrepet rogue states [røverstater, med Irak i spissen]. Definisjonen av kampen mot terror som en krig, stammer fra dette. Men alle ansvarlige medlemmer i Al-Qaida som er blitt arrestert, sitter fengslet takket være klassiske politimetoder (skygging, infiltrering). De som er blitt utsatt for militære angrep er enten døde (og ute av stand til å komme med opplysninger) eller lever i beste velgående (Bin Laden, Mullah Omar).»

Afghanistan var det første målet for den verdensomspennende offensiven mot terrorisme. Nesten to år etter Talibanregimets fall, kan nyhetsmeldinger som sjelden gjengis i media, gi et innblikk i kaoset som råder i landet. Bare i løpet av en uke, fra 13. til 20. august 2003, ble et hundretalls personer drept: i Helmand-provinsen i det sørlige Afghanistan, eksploderte en bombe i en buss. Naboprovinsen Oruzgan var åsted for et slag mellom to kommandanter som var tilknyttet de sentrale myndighetene. Flere sammenstøt i provinsene Khost og Paktika mellom soldater og hundrevis av taliban-krigere.

Bare krampetrekninger? I en rapport publisert 5. august med tittelen «The Problem of Pashtun Alienation» skriver International Crisis Group: «Risikoen forbundet med den økende fremmedgjøringen blant pasjtunerne [den største folkegruppen] i Afghanistan er åpenbar. Taliban kom til makten ikke bare ved hjelp av militær assistanse fra Pakistan, men også fordi de lokale kommandantene var blitt beryktet for sine overgrep mot sivile og for sine økonomiske misligheter. Taliban lyktes tidlig med avvæpning i sør og etablering av et minimum av sikkerhet, noe som ble hilst velkommen av store deler av lokalbefolkningen. Afghanistan i dag: mangel på sikkerhet både i sør og i øst, handelshindringer, nabostatene fortsetter å kjempe om innflytelse – alt dette er forhold som er farlig like forholdene på den tiden Taliban vokste frem. Risikoen for destabilisering forsterkes ytterligere av at sentrale Taliban-kommandanter dukker frem igjen, forberedt på å slå mynt på misnøyen i befolkningen. Deres mangeårige allierte sitter nå med makten i de pakistanske provinsene på grensen til Afghanistan.»

Rapporten «Killing you is a very easy thing for us», publisert i juli 2003 av den amerikanske organisasjonen Human Rights Watch, bekrefter disse konklusjonene og understreker at «regjeringen er innblandet og medskyldig i utpressingen i praktisk talt alle distriktene i sør». Dagens situasjon med generell utrygghet og brudd på menneskerettigheter er «i stor grad et resultat av avgjørelser, handlinger eller unnlatelser fra den amerikanske regjeringens side, andre regjeringer i koalisjonen og enkelte elementer i den afghanske overgangsregjeringen». Lenger ned kritiserer rapporten de alliertes samarbeid med krigsherrer som er ansvarlig for overgrep av verste sort.

I løpet av budsjettåret 2003 (som varer frem til september), har USA brukt nær 10 milliarder dollar på sine 9000 soldater, men bare 600 millioner på økonomisk hjelp. Bekymret over dagens hengemyr, forbereder administrasjonen seg på å øke dette tallet til en milliard for neste år og å sende 200 til 250 rådgivere. Men vil disse tiltakene kunne oppfattes som noe annet enn en form for kolonialisme?

Strømbrudd er i alle fall noe Kabul og Bagdad har til felles. I den irakiske hovedstaden er grunnleggende behov fortsatt, fem måneder etter at regimet falt, ikke dekket. Innbyggerne betrakter de amerikanske soldatene med forbløffelse; den futuristiske påkledningen, de ekstraordinære teknologiske redskapene, logistikken som sikrer dem mineralvann og mat i overflod. Hvorfor greier de ikke å sørge for drikkevann og elektrisitet, hvorfor kan de ikke få telefonen til å fungere? Den internasjonale flyplassen en fortsatt stengt, noe som forlenger isolasjonen av landet, og veien mellom Amman og Bagdad, landets lunge under sanksjonene, er nå hjemsøkt av røverbander.

Etter krigen i 1991 brukte den irakiske regjeringen få måneder på å gjenoppbygge grunnleggende tjenester, på tross av at sanksjonene ble innført og at ødeleggelsene var mye større enn i 2003. Da alle sentrale myndigheter kollapset i Irak i vår, ble amerikanske «planleggere» tatt på senga. I årevis har USA vendt det døve øret til når tallrike NGOer har slått alarm om sanksjonene mot Irak. Et stort antall barn døde og befolkningen var underernært, og hele samfunnet gikk stadig mer i oppløsning fra år til år: undervisningen gikk brutalt ned, deler av middelklassen rømte til utlandet, kriminaliteten eksploderte. Er det da overraskende at «frigjøringen» av landet utløste plyndring? Infrastrukturen som ble lappet sammen etter 1991 var ikke sterk nok til å tåle en ny krig.

Den mislykkede gjenoppbyggingen kan like mye tilskrives ønsket om «hevn» fra amerikanske ansvarspersoners side. Å ruste opp elektrisitetssystemet ville bety å henvende seg til tyske og svenske selskaper (henholdsvis Siemens og ABB) som har stått for installeringen av det moderne elektrisitetsnettet i Irak. Når det gjelder telefonen, måtte de snudd seg til franske Alcatel som har stått for etableringen og kjenner terrenget. Men Washington vil straffe regjeringene i Det gamle Europa. Og også sikre saftige kontrakter til selskaper som finansierer det republikanske partiet.

Den irakiske befolkningen lider. Lykkelige over å være kvitt et uhyggelig diktatur, spør de seg likevel om hva som er amerikanernes hensikter, og mistenker dem for å ville kolonisere landet deres. Ambivalensen kommer godt frem i en anekdote fortalt av Max Rodenbeck i The New York Review of Books. Han spurte en provinsguvernør som i lang tid hadde vært i opposisjon til Saddam Hussein om han visste hvor «Kjemiske Ali» (Ali Hassan al-Majid, sentral i det irakiske regimet, siden arrestert) befant seg. Guvernøren hadde svart at han ikke visste det, men la til: «Jeg vet hvor andre [ansvarspersoner i regimet] gjemmer seg. Hvorfor forteller jeg ingenting til amerikanerne? Fordi jeg er en sønn av Irak og fordi mine barn skal vokse opp her. Kanskje ville jeg bli sett på som en forræder i fremtiden.» Han forklarer videre. « Det virkelige problemet er at amerikanerne ikke sier hva de har tenkt å gjøre med ’kortstokken’ sin. Skal de sende dem til Guantanamo? Vil de slippe dem fri? Hvis vi visste at disse blodige kriminelle ville bli dømt her i Irak, hadde saken stilt seg annerledes.» Når journalisten setter seg i bilen etter intervjuet, forteller sjåføren hans at vitner skal ha sett Izzat Ibrahim, tidligere visepresident og kløveresset i amerikanernes kortstokk, gå inn i guvernørens hus.

Pentagon er ute av stand til å sørge for orden, sikkerhet og nødvendige tjenester, og administrerer Irak som en koloni. De kan ikke forstå motstanden og knytter den utelukkende og feilaktig til tilhengerne av den gamle diktatoren. Amerikanerne kan ikke forstå den irakiske befolkningens mistillit. Hvorfor skulle de klage på noe, USA har jo frigjort dem fra en tyrann? Men irakerne er klar over den rollen Washington har spilt i deres lange lidelseshistorie. De venter fortsatt på en beklagelse for støtten USA ga til Saddam Hussein på 1980-tallet (de har ikke fått noen beklagelse fra Frankrike heller… ). De har ikke sett den minste antydning til anger med hensyn til at de allierte styrkene forholdt seg passive under oppstanden i Irak våren 1991, heller ikke i forhold til de dødelige sanksjonene de har lidd under. Eller de tusener av døde sivile i 2003, som følge av napalm- og klasebomber.

Organisasjonen Iraq Body Count anslo 17. august 2003 mellom 6113 og 7830 sivile drepte siden kamphandlingene startet, og omtrent 20 000 sårede under selve krigen (som i følge president Bush ble avsluttet 1. mai). Mange er invalidiserte, men amerikanske myndigheter nekter å gi erstatning, selv om såpass betydelige utbetalinger som 10 000 dollar per person bare ville komme opp i 200 millioner, en dråpe i havet i forhold til kostnadene ved okkupasjonen. 17. juli 2003 vedtok FNs erstatningskommisjon (UNCC) å betale 190 millioner dollar, penger som er konfiskert fra Irak, i erstatning for ødeleggelsene under den første Golfkrigen. Mer enn halvparten skulle gå til et så trengende land som Kuwait…

Vi hører ofte om de amerikanske tapene i Irak etter at krigen offisielt tok slutt. Men hvem bekymrer seg over de hundrevis av irakere som er blitt drept under ordensoperasjonene eller etter å ha håndtert udetonert ammunisjon? Eller de mer enn 5000 som holdes fengslet uten dom, de fleste av dem uten noen som helst befatning med det forrige regimets ugjerninger? 23. juli publiserte Amnesty International en rapport som forteller om «tortur og mishandling» av disse fangene. Flere skal ha mistet livet i fengsel, «som følge av skudd fra koalisjonsstyrkene».

Noe av det første de amerikanske okkupasjonsstyrkene gjorde, var å organisere «lokalvalg» i Mosul i mai. De forskjellige etniske eller religiøse gruppene (blant annet kurdere, arabere, assyrere, turkmenere) i denne byen, som har en million innbyggere, valgte sine egne representanter til et bystyre før de utpekte en ordfører som skulle være sunnimuslim. Noen uker senere kom et midlertidig regjeringsråd på plass i Irak, en instans uten særlig stor makt, men som skulle gi okkupasjonen et irakisk ansikt. En arabisk lederskribent påpekte det skremmende ved denne scenen: «Diskusjonene foregikk i atskilte grupper, sjitter sammen med sjiitter, sunnier sammen med sunnier, kurdere sammen med kurdere. De som ikke tilhørte noen av disse gruppene eller mente at deres tilstedeværelse i rådet ikke hadde med deres religiøse eller etniske bakgrunn å gjøre, satt og ventet, og en av dem forlot til og med møtet.» Som i forgårs i Libanon, og i Bosnia i går, tildeles hver og en en fastlåst «identitet». Ved å påberope seg en rettmessig respekt for minoritetenes rettigheter, undergraver okkupanten mulighetene for å gjenoppbygge en enhetlig og demokratisk stat…

Et stadig økende antall irakere mener USA kun er ute etter å sikre seg strategisk kontroll over landet deres og over oljen. Oljeinntektene er likevel for øyeblikket altfor lave til å sikre så mye som en brøkdel av kostnadene ved okkupasjonen. Den amerikanske kongressen vedtok 62,37 milliarder dollar i tilleggsbevilgninger for operasjonene i Irak. Okkupasjonen av landet koster USA 3,9 milliarder dollar per måned. I motsetning til regningen for den første golfkrigen, 60 milliarder dollar, som ble betalt av de allierte, er ingen land i dag beredt til å dele utgiftene med Washington, og det voksende amerikanske budsjettunderskuddet skaper bekymring.

USA har også problemer når det gjelder de militære styrkene. «Det er vanskelig å forestille seg at man trenger flere tropper for å sikre stabiliteten i Irak etter Saddam enn man trenger for å utkjempe krigen. […] Vanskelig å forestille seg.” Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz hadde hadde like lite fantasi som sine nykonservative venner før konflikten brøt ut. 148 000 amerikanske soldater befinner seg fortsatt i Irak, og det viser seg at de er ute av stand til å sikre orden og stabilitet. Av den amerikanske hærens 33 kampstyrker i aktiv tjeneste er 16 allerede utplassert i Irak, og alle bortsett fra tre av dem er knyttet til den strategiske reserven eller andre oppdrag, fra Afghanistan til Sør-Korea. I denne situasjonen er rotasjon av troppene problematisk, og soldatene vil måtte bli på stedet i minst et år. Dette øker mobiliseringen blant soldatenes familier, som er bekymret over de daglige tapene. De har startet en kampanje som kalles «Bring them home now».

Som siste utvei leter USA etter soldater som kan supplere de amerikanske styrkene. De hevder at flere titalls stater allerede har sendt soldater eller kommer til å gjøre det. Dette er propaganda, tatt i betraktning at bare fire av disse sender mer enn tusen mann, og at kostnadene i de fleste tilfellene bæres av Washington. I prinsippet skal Polen overta kommandoen i en sone som innbefatter de hellige sjiamuslimske byene Nadjaf og Kerbala. Sammen med Spania, små kontingenter fra Honduras eller El Salvador, skal de sørge for orden, forhandle med sjiamuslimske ledere, løse stammekonflikter… For å gjennomføre dette vanskelige oppdraget, har de funnet et effektivt våpen: de har med seg i bagasjen talene til den polske presidenten Aleksander Kwasniewski, på polsk, engelsk og arabisk. Ingen tvil om at de vil vinne irakernes hjerter…

Fra Afghanistan til Irak, har en bølge av kaos skylt inn over Rumsfelds «beste av alle verdener». USA kjører seg fast i disse landene og viser seg samtidig ute av stand til å etablere en rettferdig fred i den palestinsk-israelske konflikten. Hva må gjøres? Etter at amerikanerne vant slaget om Bagdad, talte enkelte franske stemmer for en tilslutning til «seierherren». I forlengelsen av dette stemte Paris for Sikkerhetsrådets resolusjon 1483 av 22. mai, som gir den amerikanske okkupasjonen godkjentstempel. Vi vet hvordan denne okkupasjonen har utviklet seg. Skal man nå «hjelpe» Wahington til å komme seg ut av den hengemyra de har havnet i i Irak og i Midtøsten? Et merkelig spørsmål. Det er det irakiske folket – og befolkningen i Midtøsten – man først og fremst skal «hjelpe». De er de fremste ofrene for dette kaoset, som krigen og Bush-administrasjonens ekstremisme har forverret. Veien til fred kan bare gå gjennom FN. Det haster med å gå denne veien for å redde det irakiske folket.

1 Sitert av International Herald Tribune, Paris, 26.-27. juli 2003.
2 Se Dominique Vidal, «Croisés de père en fils», Le Monde diplomatique, mars 2003.
3 Sitert av The Washington Post, 25 juli 2003.
4 Le Figaro, 7. august 2003.
5 International Crisis Group, Brussel. Internett: www.crisisweb.org
6 14. august 2003.
7 Se Christophe Ayads reportasje om bombingen av Hilla, 1. april 2003, Libération, 14. august 2003
8 Internettadresse: http://www.iraqbodycount.net/
9 Se The Washington Post, 31. mai 2003.
10 Se «L'Irak paiera», Le Monde diplomatique, oktober 2000.
11 Abdulwahab Badrakhan, Al Hayat, London, 2. august 2003.
12 Sitert av Slate, 5. august 2003.
13 Informasjon gitt av Le Figaro, 14. august 2003.
14 Se «Crimes et mensonges d'une ?libération?», Le Monde diplomatique, mai 2003.
15 Se for eksempel lederartikkelen til Jean Daniel, Le Nouvel Observateur, 3. juli 2003.

(…)