Atomtrussel fra Iran?

Den 18. juni erklærte George Bush at USA «ikke vil tolerere» at Iran utvikler atomvåpen. Dette var den alvorligste og mest presise advarselen så langt rettet mot Teheran siden Bushs berømte State of the Union-tale 29. januar 2002, hvor han plasserte Iran sammen med Irak og Nord-Korea i «ondskapens akse».
I etterkant av dette har det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) gått offentlig ut mot de iranske styresmaktene og anklaget dem for å holde deler av sitt atomprogram skjult. EU-landene har sluttet seg til USA i kravet om at Iran umiddelbart og uten betingelser undertegner tilleggsprotokollen til Avtalen om ikkespredning av kjernevåpen. Denne protokollen åpner for uannonserte våpeninspeksjoner.
Det er ut fra dette ingen tvil om at en konfrontasjon mellom USA og Iran kan komme til å skje i løpet av overskuelig framtid, enten i månedene som kommer eller etter neste års presidentvalg i USA – hvis ikke hensiktene Washington hittil har gitt uttrykk for endrer seg. For å måle sannsynligheten for en konfrontasjon, må vi ta utgangspunkt i hvordan situasjonen er i dag.[1
]
Det var på Shahens tid at regimet i Teheran bestemte seg for å sette i gang et forskningsprogram som skulle lede til utvikling av atomvåpen. I det harde klimaet som preget siste fase av den kalde krigen, var Iran USAs viktigste strategiske alliansepartner ved Sovjetunionens sørlige grense, og det er derfor ikke overraskende at amerikanske myndigheter ikke motsatte seg dette programmet, og sannsynligvis var positive til at det ble igangsatt. Den iranske revolusjonen i 1979 satte en stopper for planene.
Avgjørelsen om å stoppe programmet ble revurdert i 1982. Da ble Iran angrepet av Irak, og våpenembargoen hindret dem i å skaffe seg våpen. Irak på sin side kunne ruste seg opp med hele spekteret av moderne våpen, spesielt ved hjelp av Sovjetunionen og Frankrike. Men tilbakevendingen til atomprogrammet kom også som følge av en mer omfattende strategisk analyse. Iran befant seg i en situasjon hvor alle nabolandene var i besittelse av eller kunne utvikle atomvåpen: Sovjetunionen, Pakistan og Golfen, hvor den amerikanske marinen og luftvåpenet var utplassert, samt Irak og Israel. For iranske ledere var det umulig å ikke reagere på dette, og det er fortsatt denne sentrale strategiske faktoren som er avgjørende for deres valg.
Alt tyder på at et militært atomprogram ble lansert, atskilt fra alle sivile atominstallasjoner. Programmet er blitt holdt strengt hemmelig, men det ser ikke ut til at det førte fram. I mellomtiden undertegnet Iran, i likhet med alle statene i regionen bortsett fra Israel, Avtalen om ikkespredning av kjernevåpen.

Da president Mohamed Khatami og reformbevegelsen kom til makten i 1997, omorganiserte de Irans kjernefysiske programmer som helhet, først og fremst av økonomiske årsaker. De utenlandske oljeselskapene forlot landet etter revolusjonen i 1979 og USA erklærte en oljeembargo som bare det franske oljeselskapet Total trosset. Dermed brukte iransk oljeindustri nesten ti år på å komme over fire millioner fat per dag. Imidlertid har den økonomiske og demografiske veksten i landet bidratt betraktelig til økt forbruk innenlands, og Irans eksport av olje utgjør ikke mer enn to millioner fat per dag. Sannsynligvis vil en massiv økning i gassproduksjonen senere kunne åpne for store eksportmuligheter, men hensynet til Irans handelsbalanse kan gjøre at tilskuddet fra atomenergi virker rasjonelt.
Selv om lederskapet i Teheran hevder at de ikke har utviklet atomvåpen, kan de ha tenkt at Iran burde være i stand til å skaffe seg det. De amerikanske beskyldningene på dette punktet baserer seg på et imponerende knippe opplysninger og hypoteser som er publisert i en IAEA-rapport fra 6. juni.[2] Lederen for atomenergibyrået, Mohamed ElBaradei, har kritisert iranske myndigheter for å skjule deler av sine aktiviteter, men har likevel ikke gått til det skritt å beskylde Iran for brudd på Avtalen om ikkespredning av kjernevåpen, til tross for amerikansk press. Men, ifølge en informasjonsutveksling på aller høyeste nivå angående det iranske atomprogrammet, gis det indikasjoner på at det finnes et militært program. Det skal ha blitt gjort et arbeid for å ta i bruk sentrifuger for å anrike tilstrekkelige mengder uran for å produsere atombrensel til militært bruk, og man skal også ha arbeidet for bruk av plutonium. Produksjonen av tungtvann skal ha vært langt større enn det som er nødvendig for sivile atomprogrammer eller kjemisk industri.[3]
USA hevder uansett at Iran er i stand til å sette i gang produksjon av militært atombrensel innen ett år. Utenriksminister Colin Powell erklærte på CNN i mars at «dette viser at et land som ønsker å utvikle atomvåpen, kan hemmeligholde hele prosessen som er igangsatt, også overfor inspektører og observatører utenfra, hvis man vil.»[4] (…)