Fattige kvinner i franske fengsler

1. Hva skjer når en kvinne ankommer fengselet for å sone en dom: a) Hun blir lagt i badekaret, dynket med et desinfiserende middel, og må ligge i bløt i et kvarter… b) Man tar henne til en lege, hvor hun vaksineres mot rabies, kolera, malaria… c) Man sperrer henne inne i på cella med oppakningen hennes, og hun venter. 2. Hvorfor er pepper forbudt i fengselet? a) Fordi det er et afrodisiakum. b) For å unngå at de innsatte kaster det i øynene på personalet c) For at kvinnene ikke skal svelge det og forvandles til troll… 3. Hvor mye tjener en kvinne som arbeider i fengselet under soningen? a) To euro i timen. b) Tre. c) Elleve.

I dag er det den franske skuespilleren Fanny Ardant som spørres ut. Det er ti spørsmål. De som spør er programlederne i Radio-Meuf, et program som sendes en gang i uken og lages av innsatte i kvinnefengselet Fleury-Mérogis. Både spørsmålsstillerne og de omtrent femti kvinnene som utgjør radioprogrammets lytterskare, sjarmeres av ukens inviterte gjest. Programmet, som har eksistert i 16 år takket være Organisasjonen for kulturelle aktiviteter,1 ledes av «proffe» radiofolk, med opplæring i diksjon, pusteteknikk og skriving. Et unikt prosjekt i europeisk sammenheng.

Superstjernen ønskes velkommen med et beundrende «hun er kanonbra!», men hun får likevel noen ubehagelige spørsmål: «Hvorfor har du fått et rykte som lystløgner?», «Hva mener du om krigen mot Irak?» Men de mørke skyene forsvinner fort, og stunden preges fremfor alt av glede. For en kort stund glemmer man hvor man er…

I kulissene, når sendingen er over, innhentes man imidlertid fort av virkeligheten. «Hele dagen sitter jeg og lager perlekjeder. Når jeg har laget tusen stykker, har jeg så vidt tjent ti euro», utbryter Laure, akkurat fylt 20 år. Elodie, som ikke er så mye eldre enn Laure, har klart og tydelig sagt fra om at hun ikke akter å arbeide for så dårlig lønn. Hun kan unnslippe denne økonomiske tvangen, noe som gir henne muligheten til å gjenoppta studier i stedet.

Man kunne nesten karakterisere Fleury-Mérogis som et «trestjerners» fengsel. Det finnes en rekke aktiviteter, kurs og utdanningstilbud der, og de pedagogiske oppleggene vitner om en reell opptatthet av tilbakeføring til samfunnet. Men alle disse ordningene kan ikke få Carole til å glemme hvor brutal innesperringen likevel er, noe som jevnlig fører til at innsatte tar selvmord. «Av og til skjer det flere selvmord i løpet av kort tid», sier hun. Og fengselet handler ikke bare om soningsforhold, men også om straffen i seg selv. «Etter at Nicolas Sakozy ble innenriksminister, har vi sett at kvinner kommer ut av rettssystemet med to eller tre ganger så strenge dommer som tidligere, for mindre alvorlige lovbrudd. De betaler prisen for Sarkozys sikkerhetskampanje, og det er skremmende,» sier Carole. I april 2003 satte det franske fengselsvesenet en historisk rekord i antall innsatte (59 155). På toppen av dette vil lovforslaget om kriminalitet som justisminister Dominique Perben fremsatte tidligere i år, medføre enda sterkere undertrykking av de som allerede er svært dårlig stilt. Dette ifølge dommernes fagforening, som i likhet med mange andre har kritisert lovforslaget.2

I Fleury-Mérogis skjer dette allerede. 23 år gamle Mayra er fra Guatemala. Datteren hennes er tre måneder gammel, og kom til verden i fengselet. Mayra hadde bare vært gravid i noen få uker da «himmelen kom ramlende ned i hodet» hennes. Hun smuglet et halvt kilo kokain sammen med ektemannen sin, som selv hadde svelget det dobbelte. «Det gikk hull på en kapsel. Han døde momentant. Jeg visste ikke engang at noe sånt var mulig!» Mayra kommer ikke til å se noe annet av Frankrike enn Roissy (hvor Charles de Gaulle-flyplassen ligger) og Fleury-Mérogis. «I hjemlandet mitt er den økonomiske situasjonen håpløs. Jeg var utdannet sekretær, men hadde ingen jobb. Ikke mannen min heller. Vi bodde hos foreldrene mine sammen med den lille sønnen min som er seks år gammel nå. Vi tok sjansen og satset alt.»

Liliane har bodd femten år i Frankrike. I fransk Guyana. Etter å ha flyktet fra det krigsherjede Surinam. «I 1987 mistet jeg alt. Hele familien min ble utslettet, bortsett fra moren min, som ble såret og måtte amputere, og søsteren min som flyktet til Nederland. Hun og jeg har fortsatt kontakt. Jeg bodde tre år i en flyktningeleir i Saint Laurent du Maroni i Guyana.» Liliane er 35 år gammel og mor til to jenter på 14 og 15 år. Den ene datteren er overlatt til en venninne, og den andre bor sammen med faren sin, som Liliane ikke har hørt noe fra. Hun er dømt til fire års fengsel for narkotikasmugling, og føler seg fortapt og utslått. «Da jeg kom hit kunne jeg ikke noe fransk. I Guyana forstår alle språket vårt, taki-taki. Men her er det ingen som gjør det. Denne ensomheten, det er for tungt. Jeg er alltid syk, for mange påkjenninger.»

For amerikanske Maria er ikke 20 år akkurat livets vår. Hun er født i Bronx, hvor hun vokste opp sammen med moren, som hadde store helseproblemer og måtte tas hånd om av datteren. Maria ble selv alenemor og måtte forsørge «denne trioen som var dårlig utstyrt av skjebnen» gjennom å jobbe på barer. «Etter 11. september ble det mye vanskeligere økonomisk.» Frankfurt-Paris-New York: Seks kilo extacy i bagasjen. «Jeg forestilte meg at det skulle gi oss noe å leve av i noen måneder, men jeg ante ikke hva som ventet meg.»

De er fra Algerie, Polen, Angola, Nigeria, Sør-Afrika, Bolivia, Brasil, Filippinene. 68 prosent av de innsatte kvinnene i Fleury-Mérogis er utenlandske, og fengselet ser nærmest ut som et anneks til den tredje verden. Det gir det en spesiell posisjon i det franske fengselslandskapet. «Alle kvinner som blir arrestert på flyplassen i Roissy lander i Fleury,» forteller fengselsdirektøren. Hun antyder at de mange nasjonalitetene fører til spesielle problemer med hensyn til «kommunikasjon, men også i forhold til kulturelle holdepunkter og matvaner.»

De vanligste forbrytelsene er narkotikasmugling, hallikvirksomhet og brudd på utlendingslovgivningen. I forbindelse med narkotikasmugling blir kvinnene ilagt bøter som går langt utover rimelighetens grenser, og som de ikke har noen mulighet til å betale. Mange blir nødt til å betale gjeld gjennom ytterligere fengsling, og må sone ett eller to år ekstra når de egentlig skulle blitt løslatt.

Langt inn i fengselsadministrasjonen er det åpenbart for de fleste at disse lovbruddene henger sammen med fattigdom: «De fleste av kvinnene arbeider og sender penger til familiene sine. Ikke bare får de ingen støtte, men det er de som må støtte omverdenen.» Fengselsbetjenten som sier dette har tidligere arbeidet i institusjoner med mannlige innsatte. Det som for henne karakteriserer den kvinnelige fengselsbefolkningen, er sårbarheten. «Det er få kvinner som utøver vold selv, men de har som regel alltid vært ofre for det.»

I fengselsuniverset utgjør kvinnene langt fra halvparten av befolkningen. I franske fengsler sitter det omtrent 2 000 kvinner og 60 000 menn, kvinnene representerer altså 4 prosent av de innsatte. På verdensbasis er dette et stabilt tall. I Europa er det Spania og Polen som fengsler flest kvinner, henholdsvis 9 og 10 prosent, langt mer enn gjennomsnittsandelen som ligger på Frankrikes 4 prosent. Det virker ikke som om disse tallene vekker særlig nysgjerrighet – forskningsarbeidet om emnet er temmelig begrenset, og det snakkes generelt lite om kvinnenes situasjon i fengsel.

Advokat Benoit Dietschs mener at når det er slik at kvinner er mindre kriminelle enn menn, skal de også straffes mildere, noe som i likestillingens tid virker som en anakronisme: «Men, den delen av befolkningen som havner i fengsel karakteriseres av fattigdom, usikkerhet og utstøtelse – og kvinner rammes hardest av dette, deres nød er alltid mer åpenbar.» Denne sosiale og psykologiske sårbarheten burde tas i betraktning ved domsavsigelser. Kvinnene ville i de fleste tilfeller kun anses som medskyldige, styrt mer av mennene enn av sin egen vilje. En slik juridisk tilnærming tar også i betraktning at kvinner ofte er mødre, noe som burde avstedkomme større mildhet hos dommerne.

Advokaten Jean-Louis Chalanset konstaterer imidlertid at «når kvinnene virkelig holdes ansvarlige for narkotikasmugling, hallikvirksomhet, politiske handlinger eller terrorisme, får de tvert i mot strengere straffer og tøffere behandling.» I Fleury blir «de politiske fangene alltid stigmatiserte,» i følge Fabienne Maestracci,3 som satt fengslet i 13 måneder i forbindelse med etterforskningen av mordet på embetsmannen Erignac på Korsika.4 Hun forteller videre at politiske fanger flyttes rundt omkring etter nøye uttenkte planer, slik at de aldri skal havne på samme sted eller kunne kommunisere med hverandre. De to fengslede kvinnene Joëlle Aubron og Nathalie Ménigon fra organisasjonen Action directe har opplevd dette. De ble klassifisert som «innsatte under særskilt overvåkning», og sonet store deler av tiden i isolat mellom februar 1987 og oktober 1999, dette til tross for at dommene fra 1994 åpnet for soning i en friere institusjon med bedre soningsforhold.

I dag kan 63 av 186 fengselsinstitusjoner i Frankrike ta i mot kvinner. Fire av dem tar i mot siktede og innsatte som har mindre enn ett år igjen å sone (Fleury-Mérogis, Fresnes, Rennes og Versailles) og tre av dem er for kvinner som skal sone aller siste del av straffen, eller dommer på under tre år (Rennes, Bapaume og Joux la Ville). Alle disse institusjonene befinner seg i den nordlige halvdelen av Frankrike, noe som skaper store problemer for mange innsatte når det gjelder å holde kontakt med sine nærmeste. «Utgifter til tog, taxi og hotell gjør det umulig for de fleste familier å komme på besøk, og kvinnene opplever allerede så mange situasjoner hvor de føler seg forlatte,» konstaterer Geneviève, en av regionens frivillige fengselsbesøkende.

De andre fengslene som tar i mot kvinner er tilbygg til fengsler for menn, og det lave antallet kvinnelige innsatte i disse institusjonene betyr få utdanningstilbud, tjenester og aktiviteter. Det eksisterer ingen egne avdelinger for de yngste innsatte, og bare 25 steder er spesielt utstyrt for å ta i mot mødre med barn. Kvinner kan ha barna sine hos seg under soningen frem til de er 18 måneder gamle. Det er omtrent 50 fødsler per år blant innsatte kvinner.

Hilaria smiler hele tiden. Hun har spill levende øyne og stavrer av gårde på beina sine, åpenbart henrykt over å kunne gå, løpe og gjemme seg. Hun har akkurat fylt 12 måneder. Hilaria er resultatet av et stjålent øyeblikk av intimitet mellom foreldrene, som begge sitter i fengsel. «Hun er en samtaleromsbaby, eller en ’baby-bombe’, for fengselsadministrasjonen. Jeg ble øyeblikkelig overført fra Marseille til Joux la Ville i nærheten av Dijon, og deretter til Fleury-Mérogis hvor jeg venter på en prøveløslatelse som jeg ikke kommer til å få,» forteller moren. Hun ble for 10 år siden dømt til 18 års fengsel for drap, og sitter med følelsen av at «hvert år bak murene skaper hat.»

Avdelingen for mødre og barn i Fleury-Mérogis ser likevel ut som en privilegert plett. Cellene er større og bedre utstyrt, og fremfor alt er de åpne hele dagen slik at mødre og barn kan gå fra den ene til den andre og bruke fellesarealene. Det finnes lekeplasser og en hage. «Barnet er fritt», erklærer en av fengselsbetjentene uten å blunke, «og det er først og fremst moren som nyter godt av at forholdene legges til rette for barnet. Barna følges opp hver fjortende dag av psykolog, barnelege og jordmor, og vi har jevnlige møter med dem. Vår oppgave er å slå alarm. Det forekommer tilfeller av barnemishandling, men det er unntaket. Hvor overraskende det enn høres ut, er barna veldig kvikke. Det har sikkert sammenheng med at frem til barnet er 18 måneder gammelt, er det forholdet til moren, og at barnet ikke skilles fra henne, som er det viktigste.» Men hvordan kan man vite hvilke konsekvenser det har for de små å ikke oppleve større horisonter enn fengselet, aldri høre lydene og kjenne rytmen fra byen eller landsbygda? Hva blir resultatet av at barnet kun forholder seg til moren og mangler bredere følelsesmessige holdepunkter, i første omgang et forhold til faren, men også til annen familie – og hvilke konsekvenser får fraværet av menn overhodet? Og hva med den brutale atskillelsen fra moren etter 18 måneder, i de tilfellene hun ikke har sonet ferdig på det tidspunktet? Noen barn forlater fengselet nesten daglig for å være hos familie, fosterfamilie eller barnehage, men det er langt fra tilfellet for alle. «Akkurat nå er det ni barn her, men bare to ledige barnehageplasser. Det er først og fremst de franske kvinnene som får tilbud om dette. Jeg får aldri tid til å jobbe eller gå på kurs. Siden jeg er utenlandsk, får jeg ingen støtte eller trygd. Penger er et stort problem i fengselet, alt styres av penger. Jeg skulle gjerne leid en TV til datteren min, Pamela, men det koster ni euro i uken, og det er umulig for meg å betale.» Pamela og moren hennes venter på å komme tilbake til Colombia. De skulle sluppet ut for to måneder siden, men av en eller annen merkverdig grunn er utkastelsesprosedyrene ekstremt tidkrevende. De har verken penger, familie eller venner, og en overarbeidet pedagog hadde ikke annet å si til dem enn «skriv et brev til myndighetene.» En logikk som i stedet for å angripe fattigdommen angriper de fattige.

«I gjennomsnitt er cellene ni kvadratmeter store. Man har aldri noe plass for seg selv, og må være synlig dag og natt. Man føler seg trakassert langt inn i søvnen. Cellene blir ransaket både regelmessig og vilkårlig, når fengselsadministrasjonen bestemmer seg for det. De tar fra en all intimitet. Jeg har sett kvinner gråte av maktesløshet.» Da hun ankom fengselet, fikk Marietta inntrykk av at «å være i fengsel er det samme som å være død.» Siden 1983 har innsatte, både varetekstfengslede og dømte, rett til å korrespondere med dem de ønsker. Arbeid i fengselet er ikke lenger obligatorisk (siden 1987). Men de som ikke har penger, kommer ikke utenom: matlaging, rengjøring, administrative oppgaver, søm, bretting av pappesker og andre typer emballasje, og så videre. Lønna er forsvinnende lav og ekstremt variabel, mellom 100 og 800 euro per måned, avhengig av sted og arbeidsoppgave. I tillegg trekker fengselsadministrasjonen vedlikeholdsutgifter fra de innsattes lønn. Arbeidsmiljøloven gjelder ikke for de innsatte, som ikke har noen sosial garanti og ingen annen utvei hvis de mister arbeidsoppgavene.

I tillegg til å miste friheten, føler alle kvinnene at de mister identiteten sin. «Jeg hørte navnet mitt bli ropt opp som om det var noen andres. Kanskje fordi fornavnet var borte. På toppen av selve innesperringen, det at man slutter å leve og å elske, kommer de stadige gnisningene og sammenstøtene med fengselsbetjenten. Hun har hundre forskjellige ansikter, og hjemsøker oss hver time på dagen, som hundre mareritt.» For Betty innebar dette at hun aldri fikk et øyeblikks ro. Evelyne, som aldri har klart å være alene, inntok måltidene sine stående foran speilet, «for å se noen, for å ikke føle meg ensom.» Hun opplevde hva det vil si å «ikke lenger se andre mennesker, og ikke lenger bli sett av noen.» Annie skjønte at «hvem som helst kan havne i fengsel, men spesielt de dårlig stilte. Som om rollene var delt ut på forhånd.» Hun oppdaget også at lovbruddene kvinnene hadde gjort først og fremst satte dem selv i farlige situasjoner. Paradoksalt nok, sier Annie, «for noen representerer fengselet et tilfluktssted. Prøv å forestille deg hvor de kommer fra…»

Marie-Paule, som driver kunstverkstedet i Fleury-Mérogis, treffer rundt 60 kvinnelige innsatte i året, som oftest de best strukturerte, «eliten», som fortsatt har kapasitet til å være sosiale. Hun er likevel også blitt slått av hvor dyp elendighet kvinnene befinner seg i, både sosialt, følelsesmessig og intellektuelt, og også av hvor ulike de er. «Så lenge det finnes vanskelige livsløp, kan hvem som helst havne i fengsel. Likevel er kunnskapsløsheten stor og fordommene sterke. Fengselet handler om å kvitte seg med problemer. Det beskytter samfunnet, og man vil ikke vite hva som skjer bak murene.»

Lovbruddene kvinner blir dømt for sier likevel en god del om deres livssituasjon. De er overrepresenterte i familiesaker og økonomiske overtredelser, og underrepresenterte i voldssaker. Fotografen Jane Evelyne Atwood, som siden 1989 har arbeidet med kvinner i europeiske, russiske og amerikanske fengsler, skriver at «antall kvinner i fengsel har økt, noe som henger sammen med at narkotikalovgivningen er endret, og at straffepolitikken er blitt strengere. 89 prosent av kvinnene er sperret inne på grunn av ikke-voldelige lovbrudd: sjekker uten dekning, tyveri av sjekkhefter, falske kredittkort, salg eller bruk av narkotika. I nesten alle tilfeller er de førstnevnte forbrytelsene knyttet til stoffmisbruk, og flere og flere kvinner blir arrestert og dømt på bakgrunn av slike motiver.» 5

De kvinnelige innsatte er unge: 14 prosent er yngre enn 25 år, de fleste av dem er mellom 20 og 25 år gamle. De er sterkt preget av opprivende situasjoner i oppveksten, som dødsfall, atskillelse, skilsmisse, alkohol og vold. Ifølge det Frankrike-baserte Observatoire international des prisons (OIP), kan 20 prosent av dem ikke lese og skrive, og 50 prosent har et svært lavt utdanningsnivå. En stor andel har vært i gjennom psykiatrisk behandling før de havnet i fengsel. Flere kvinner enn menn tar eller tilbys medisin for sine psykiske lidelser: 45 prosent mot 18 prosent.

For kvinnene er skam- og skyldfølelsen knyttet til det å sitte inne mer intens enn for menn, noe som fremfor alt kommer til uttrykk gjennom kroppen: de somatiserer, blir syke, får spiseforstyrrelser og fordøyelsesbesvær. Mange mister menstruasjonen, av og til gjennom hele soningsperioden. Spørsmålet om sikkerhet er mer akutt for dem selv enn for omverdenen. Svært alvorlige tilfeller av dyp depresjon og kraftløshet florerer, og antall kvinner som tar selvmord eller skader seg selv er svært høyt. Hvert år registrerer Fengselsadministrasjonen et hundretalls selvmord, et tall som stadig øker og er dobbelt så høyt nå som for 15 år siden.6 I noen institusjoner straffes selvmordsforsøk ofte med isolat, noe som fører til ytterligere fortvilelse og økt fare for gjentakelse. Det som allerede oppleves som mental tortur forsterkes enda mer.

Når man forsøker å gi kvinner i fengsel et ansikt og fortelle deres historier, oppdager man fort at det er færre kvinnelige innsatte enn mannlige, men at det likevel er flere av dem enn noensinne. Totalt sett har den gjennomsnittlige varigheten på fengselsopphold økt med 50 prosent i løpet av 15 år, og gjengangerprosenten er rekordhøy, omtrent 70 prosent.7 Fengselet fungerer som et redskap for å forvalte ulikhetene i samfunnet, og fører med seg en stadig dypere kløft i de sosiale båndene. Fengselet innebærer «frihetsberøvelse, men man blir også fratatt menneskelighet», for å sitere en rapport fra det franske Senatet og Nasjonalforsamlingen, publisert 5. juli 2000. I denne rapporten er man bekymret over «det store antallet innsatte som ikke hører hjemme i fengsel: stoffmisbrukere, psykisk syke, ulovlige innvandrere, eldre og dødssyke personer, ungdom, siktede…»

I en situasjon hvor alle forbruksgoder er utilgjengelige og på stadig mer demonstrativt vis holdes unna de innsatte, hvordan kan man forestille seg at kvinner som i måneder og år er blitt sperret inne i en konstant passivitet – kvinner som gjennom lovovertredelser har forsøkt å flykte fra vanskeligheter med å eksistere, følelsesmessige skader og mangel på sosiale fremtidsutsikter – kan føres tilbake til samfunnet med bedre forutsetninger enn tidligere?

1 Association de recherche d'animations culturelles. Programmet sendes internt i fengselet. 30. mai 2003, etter samme prinsipp som Radio-Meuf, åpnet den første tv-kanalen i et fengselsmiljø.
2 Mange fagforeninger og organisasjoner i Frankrike har kjempet mot dette lovforslaget, som de ser på som et angrep på individuelle rettigheter og på rettssikkerheten. Justisministeren vil blant annet gi politiet nærmest ubegrensede fullmakter, og effektivisere rettsvesenet – noe mange mener vil skje på bekostning av grundig etterforskning og rettsbehandling. «Rettsvesenet reduseres til et vedheng til politiet», uttaler dommernes fagforening (Le syndicat de la magistrature). [O.a]
3 Les murs de vos prisons, Albiana, 2002.
4 Erignac, som var Frankrikes fremste representant på Korsika, ble drept i februar 1998. I juli 2003 ble separatisten Yvan Colonna pågrepet og mistenkes for å ha stått bak attentatet. [O.a]
5 Jane Evelyne Atwood, Trop de peines. Femmes en prison, Albin Michel, Paris, 2000.
6 I 2002 ble det registrert 120 selvmord i franske fengsler, kvinner og menn sett under ett. Det tilsvarer 7 ganger så mange selvmord som utenfor murene.
7 François Hulot, leder for CGT-Pénitentiaire (Fagforbundet CGTs fagforening for ansatte innen fengselsvesenet), i «Compte rendu des travaux de la Commission Justice du Parti communiste français» [Omtale av arbeidene til det franske kommunistpartiets rettskomité], Paris, februar 2001.