«Jeg støtter selvsagt fredsbevegelsen, men protestene har ikke nyttet. Krigen startet jo», sa Torbjørn Jagland i en debatt under forrige Irak-krig. Poenget er vanskelig å argumentere mot. Fra fredsbevegelsens side vil det naturligvis hevdes at til tross for at hovedmålet om å stoppe krigen ikke ble oppnådd, gjorde protestene likevel mye nytte. Demonstrasjonene mot krigen 15. februar 2003 samlet for eksempel nærmere tretti millioner mennesker verden over, ifølge The Guardian. Dette var et sterkt signal til myndighetene i alle land om at dersom de støttet krigen mot Irak, ville de få verdensopinionen mot seg. For eksempel er det sannsynlig at opinionen var et viktig insentiv for at flesteparten av medlemmene i FNs sikkerhetsråd stilte seg mot krigen.
Men som Jagland uttrykte, krigen startet likevel. Det er derfor rimelig å hevde at fredsbevegelsen mislyktes i sitt hovedmål. Til tross for at fredsaktivistene kunne tale på vegne av en overveldende majoritet av verdens befolkning, var den ikke i stand til å hindre at krigen kom. Årsakene var mange, men blant de mest fremtredende var fredsbevegelsens gamle hovedproblem: Fredsaktivistene utgjør i sin kjerne en protestbevegelse – de er ikke i stand til å samle seg om annet enn kritikk av myndighetene. Denne egenskapen har hele tiden gjort bevegelsen tannløs overfor politikerne – man er alltid mot krig, men klarer sjelden å peke på alternativene for fred. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
