Sharons sosiale krigføring

Utenfor kontorene til de viktigste israelske departementene, regjeringsmedlemmene og embetsmennene i Jerusalem, har det siden begynnelsen av sommeren stått en lang rad av telt. Kvinner, menn og barn lever her dag og natt, de er alenemødre, boligløse og arbeidsledige – de fremste ofrene for de antisosiale tiltakene til Ariel Sharon og hans regjering.

Vicky Knafo er initiativtaker til denne bevegelsen. Hun er 40 år, fraskilt, og eneforsørger for tre barn. Hun tjener 1200 shekel (240 euro) i måneden som deltidskokk i en barnehage. Fram til juli fikk hun en månedlig sosialstøtte på 2700 shekel (540 euro) for å nå opp til det offisielle minstelønnsnivået. Men regjeringen fører en stadig strengere politikk – nå får hun 1200 shekel mindre.

Det var derfor hun forlot hjemmet sitt i Mitspeh Ramon i begynnelsen av juli, og gikk de 200 kilometerne til Jerusalem til fots, på en uke. Andre har gjort det samme, noen har også tatt med barna sine. Men når demonstrantene vil gå inn og snakke med ministrene, blir de brutalt stoppet av ordensmakten.

Ikke langt unna har beduinene fra Negev satt opp sitt telt. De protesterer mot den systematiske ødeleggelsen av deres boområder, som har som mål å jage dem fra jorda forfedrene deres bodde på, og tvinge dem til å bo i slumbyer. Noen snakker om «reservater». Også i Tel Aviv har de arbeidsledige og de hjemløse slått leir. Den 18. august kunne denne leiren feire sin ettårsdag. Den befinner seg i et av de rikeste strøkene i storbyen, på Kikar Medina (Statsplassen) – nå omdømt til Kikar Halehem (Brødplassen). Her bor flere titalls personer, med barn, i gamle busser og telt. Hittil har byadministrasjonen og grunneierne ikke klart å fjerne dem, på tross av mange forsøk. «Valget av dette stedet er absolutt ikke tilfeldig. Kontrasten mellom vår stakkarslige camping og de luksuriøse butikkene og overdådige leilighetene i dette strøket er et symbol på den sosiale avgrunnen som bare blir dypere mellom rike og fattige,» forklarer 38 år gamle Israel Twito, som er fraskilt og eneforsørger for sine tre døtre.

Disse protestene er talende for situasjonen i Israel, som er inne i en akutt økonomisk krise. Mellom 1992 og 1995 vokste økonomien med sju prosent per år, takket være Osloavtalene og innvandring av jøder fra det gamle Sovjetunionen. Men siden har økonomien bare gått nedover, og den andre intifadaen har bidratt til en «alvorlig tilbakegang», for å sitere Moti Bassok.[1 ]I løpet av første halvår i 2003 er brutto nasjonalprodukt per hode blitt redusert med 0,7 prosent, etter en tilbakegang på 1,3 prosent siste halvår i 2002, 2,1 prosent første halvår i 2002 og 6,7 prosent siste halvår i 2001.[2

]De første seks månedene i år har industriproduksjonen gått ned med 1,1 prosent. Den høyteknologiske industrien har opplevd en nedgang på 8 prosent i mai og juni. Det private forbruket per hode falt med 2,1 prosent første halvår i 2003 (etter å ha rast med 2,8 prosent siste halvår i 2002, og 2,1 prosent første halvår).

I slutten av august innledet finansdepartementet, som ledes av Benjamin Netanyahu, budsjettforhandlingene for 2004. De anslo da en kommende vekst på 2,5 prosent, en nedgang på 2,9 prosent i offentlig forbruk, og en rekordhøy arbeidsledighet på 11,2 prosent. Videre en reallønnsnedgang på 4 prosent i offentlig sektor og 2,3 prosent i privat, samt en inflasjon på 1,1 til 1,2 prosent. Avraham Shohat, parlamentsmedlem fra Arbeiderpartiet, kommenterte dette på følgende måte: «Å snakke om å snu økonomien er meningsløst. Uten en politisk snuoperasjon i Midtøsten, vil det ikke komme nye investeringer – verken israelske eller utenlandske. Bare en politikk som kan dempe sammenstøtene med palestinerne kan sikre en vekst på 2,5 prosent i 2004.»[3]

I juli oversteg antall registrerte arbeidsledige 220 000, det vil si 14 000 flere enn i juni. I 34 byområder (29 arabiske og 5 jødiske) ligger arbeidsledigheten imidlertid høyere enn tiprosentsgrensen. Og det ser ikke ut til at situasjonen vil bedre seg med det første: i forkant av høstens skolestart har tusener av lærere mistet jobben, og i månedene som kommer vil tusener av statsansatte bli sagt opp eller tvunget til å førtidspensjonere seg.

Ifølge finansministeren selv, vil det bli 300 000 registrerte arbeidsledige i Israel i løpet av neste år. I tillegg kommer de som regjeringen ikke anser som arbeidsledige. Den vil nemlig iverksette tiltak for å redusere antall arbeidsledige som har rett til arbeidsledighetstrygd. For eksempel skal personer under 25 år tvinges til å møte opp på arbeidskontorene daglig. Målet med dette er at de skal erstatte de 200 til 250 000 arbeidsinnvandrerne i Israel. Mer enn 50 000 av disse er allerede kastet ut av landet av politiet. De utbyttes til siste dråpe, med arbeidsdager på opptil 14 timer per dag sju dager i uka, og en månedslønn på 500 til 600 dollar – et moderne slaveri som har vært uaktuelt for israelerne.

Planen som trådte i kraft i år ble presentert som en plan for å «stabilisere den israelske økonomien». Den innebærer klare kutt i bevilgningene til sosiale ytelser, både nasjonalt og lokalt. Disse nye angrepene på «velferdsstaten» kommer på toppen av de siste årenes anti-sosiale tiltak, og rammer spesielt de delene av befolkningen som er dårligst stilt i utgangspunktet. Men middelklassen blir heller ikke spart.

Arbeidsledighetstrygden reduseres, i tillegg til at betingelsene for å få den snevres inn. Det samme gjelder svangerskapsbidrag og barnetrygd, sosialstøtte til de som tjener under minstelønnssatsene, og utbetalingene til uføre etter arbeidsulykker. Nylige reduksjoner i barnetrygden har ført til at 11 000 flere familier lever under fattigdomsgrensen. En av fem israelere, det vil si 1,17 millioner personer, lever under fattigdomsgrensen.

Finansministerens talsperson hevder kynisk at de reduserte trygdesatsene skal tvinge de som lever på statens bekostning til endelig å komme seg i arbeid. Regjeringen nekter på denne måten å forholde seg til det faktum at arbeidsledigheten stadig øker. En rekke fabrikker legger ned virksomheten, og regjeringen klarer ikke å skape nye arbeidsplasser (de snarere fjerner dem).

Pensjonene er frosset på det nivået de lå på i januar 2001, og uføretrygden er lagt på is fram til 2006. Staten har redusert utdannings- og helsebudsjettene og skjøvet byrden over på brukerne som må betale større egenandeler. Det samme gjelder offentlige boliglån, slik at unge par, de nye olim (innvandrere) og de boligløse skal bli nødt til å henvende seg til private banker. Den nye pensjonsreformen innebærer økt kontingent for lønnstakerne og lavere pensjonsutbetalinger for pensjonistene fra oktober 2003. Fra og med januar 2004 økes pensjonsalderen fra 65 til 67 år for menn, og fra 60 til 67 år for kvinner.

Lederen for Rådet for barnas beste, legen Yitzhak Kadman, sammenligner «stabiliseringsplanen» med de ti landeplagene som ifølge det Gamle testamentet skulle ramme Egypt hvis man ikke lot Moses og hebreerne reise: «Denne planen fører til minst 20 smertefulle plager for barn og familier med barn.»[4]

«En million israelere sulter»: Det var forsideoppslaget til avisen Yediot Aharonot den 28. august. Allerede i begynnelsen av 2003 avdekket forskere fra Brookdale-instituttet, i samarbeid med helsedepartementet, at 400 000 israelske familier, det vil si 22 prosent, opplever «ernæringsmessig usikkerhet». Det dreier seg selvfølgelig ikke om noen sultkatastrofe, men disse familiene er ikke i stand til å sørge for permanent innkjøp av den maten barna trenger for å utvikle seg slik de skal. Noen spiser mindre porsjoner, andre hopper over måltider, og i ekstreme tilfeller spiser de ikke i løpet av en hel dag. Måltidene er ensidige og de får i seg lite kjøtt, melkeprodukter, frukt og grønnsaker…

Fire av fem av disse familiene bekrefter at deres situasjon har forverret seg de to siste årene, og at de befinner seg i en prekær økonomisk situasjon. Det er til og med fem prosent som oppgir at de må ty til hjelp, enten fra suppekjøkken eller veldedige organisasjoner. Ifølge en annen undersøkelse, som ble offentliggjort av organisasjonen Latet (Gi), har antall israelere som trenger hjelp for å skaffe mat, økt med 46 prosent på ett år. De som ber om hjelp er først og fremst aleneforeldre og familier med mange barn.

Det som har sjokkert opinionen, er at det samtidig meldes om store overskudd for enkelte banker. Hapoalim, den største banken i landet, har kunngjort et nettooverskudd på 335 millioner shekel (67 millioner euro) for andre kvartal i år – en økning på 59 prosent. Banken Discount oppnådde i samme periode et overskudd på 116 millioner shekel (23 millioner euro), det vil si 36,5 prosent mer enn i 2002. Sammenlagt er overskuddet for de fem største bankene (Hapoalim, Leumi, Discount, Hamizrahi og BenLeoumi) på 1,4 milliarder shekel (350 millioner euro) for første halvår i 2003. Det er 130 prosent høyere enn for første halvår i 2002.

«Den sosiale og økonomiske krisen er et resultat av to sentrale faktorer: på den ene siden krigen, okkupasjonen og bosetningene, og på den andre siden regjeringens nyliberale politikk,» oppsummerer Tamar Gujansky, tidligere parlamentsmedlem fra Kommunistpartiet. «Kombinasjonen av disse to elementene er katastrofal,» fortsetter hun, «mens de militære utgiftene og kostnadene knyttet til bosetningene er enorme og nærmest hellige, blir de sosiale budsjettene stadig kuttet i. Samtidig høster bankene stadig større overskudd. Denne regjeringen forsterker politikken til de foregående regjeringene: den gjør det samme som dem, bare enda mer.»

Sosiologene Barbara og Schlomo Swirsky, ledere for Adva-senteret, understreker at dette særlig gjelder de sosiale ulikhetene: «Angrepene på sosialhjelpsystemet, begrunnet med nødvendigheten av stram budsjettpolitikk, er et uttrykk for en endring i verdisynet. De velstående israelerne som befinner seg i maktens kulisser er inspirert av ’sosialdarwinisme’: de sterke er mest verdige, fordi de er sterke. En person som viser svakhet, uansett hva bakgrunnen for det er, vil ikke greie å holde seg på beina, og er dermed ikke verdt å investere i. Kort sagt, de svake er unyttige.» Derfor, «i perioden med såkalt statlig fattigdom brukte regjeringene våre enorme summer på å gi kapitalistene dispensasjon fra å betale skatt, å dekke de gigantiske utgiftene til militæret og til bosetningene, og å sikre enorme lønninger til høytstående embetsmenn.»

Under et besøk på markedet Ha-Carmel i Tel Aviv, utbryter Vicky Knafo: «Hvis det finnes penger til mitnahlim (jødiske nybyggere i de okkuperte palestinske områdene), er det ingen grunn til at det ikke skal finnes penger til sosialhjelp.» Til tross for at dette resonnementet er svært logisk, har ikke alenemødrene eller andre grupper som protesterer lykkes med å utløse en massebevegelse.

Hvorfor? I følge Tamar Gujansky henger det sammen med at «selv om Knafos bevegelse er ekte, vil det bli vanskelig for den å ta av hvis den ikke får aktiv støtte fra opposisjonspartiene, inkludert Arbeiderpartiet og partiet Shass, samt fagforbundet Histadrut. Sant nok møter bevegelsen en viss solidaritet fra kvinner og noe jødisk-arabisk samarbeid, men det er ikke tilstrekkelig.» Gujansky påpeker at selv om et stort flertall i befolkningen er imot regjeringens anti-sosiale tiltak, støtter de samme folkene regjeringen på grunn av den alvorlige politiske situasjonen. Sosiologen Schlomo Swirsky samtykker: «Så lenge Tsahal[5] fører krig i de okkuperte områdene og de palestinske terrorattentatene fortsetter, vil dette hindre utviklingen av en omfattende sosial bevegelse.»

Parlamentsmedlemmet Abraham Shohat sier i grunnen det samme: «Det israelske folket skal vite at en fortsettelse av konflikten med palestinerne kommer til å forvandle landet deres til en fattigstat som sørger for færre og færre sosiale ytelser til sine innbyggere. (…) Den som tror at dette landet kan holde seg på randen av økonomisk og sosial kollaps samtidig som det synker ned i en konflikt som truer dets sikkerhet, vet ikke hva han snakker om.»[6]

1 Haaretz, Tel Aviv, 28. august 2003.
2 Denne statistikken, og tallene som følger, er alle publisert av Haaretz, Yediot Aharonot eller Maariv i løpet av de siste to ukene i august 2003.
3 Haaretz, engelsk utgave, 28. august 2003.
4 Brosjyre utgitt i Jerusalem, april 2003.
5 Tsahal er betegnelsen på den israelske hæren – en forkortelse for Tsava Haganah Le'Israel (Armé for forsvar av Israel) [O.a.].
6 Haaretz, op.cit.