Avkolonisere romanen

Som romanforfatter vil jeg gjerne komme med noen bemerkninger om hvilket forhold romaner og det å skrive romaner har til det stedet og den tiden vi lever i. Hva er det jeg og andre forfattere gjør når vi skriver de lange prosaverkene som kalles romaner, har jeg lyst til å spørre. Som forfattere er vi mennesker som skaper vår egen historie, gjennomlever vår tids historie eller gjennomgår historiens mareritt, alt etter hvordan man ser det. Forsøker vi å unnslippe den historiske virkeligheten, eller engasjerer vi oss tvert imot i den på en spesiell måte – en måte som kanskje krever visse forklaringer og et visst forsvar?


Jeg skulle gjerne snevre inn feltet en hel del og snakke om romanen og historien i dagens Sør-Afrika. Særlig skulle jeg gjerne ta opp det jeg betrakter som en tendens, en sterk og kanskje til og med en dominerende tendens. Man innordner nemlig romanen under historien, man leser romaner som noe jeg litt omtrentlig vil kalle fantasifulle granskninger av virkelige, historiske krefter og av virkelige, historiske omstendigheter. Omvendt mener man at romanene mangler seriøsitet hvis de ikke utfører denne granskningen av det man anser som reelle, historiske krefter og omstendigheter.


Nå gjelder den diskusjonen jeg ønsker å ta opp, bare i perifer utstrekning sannheten, den store eller lille sannheten. Det er en diskusjon om supplementaritet, og jeg vil fremstille det slik: I tider med sterkt ideologisk press, slik som nå, blir det rommet hvor romanen og historien normalt sameksisterer som to kuer på det samme beitet som passer sine egne saker, klemt sammen til nesten ingen ting. Dermed får romanen bare to valgmuligheter, så vidt jeg forstår: supplementaritet eller rivalisering. Romanen kan ikke være både selvstendig og supplementær. Romanen kan ta sikte på å gi leseren en vikarierende første hånds opplevelse av å leve i en viss historisk tid, den kan levendegjøre motstridende krefter i form av motstridende romanpersoner og fylle opplevelsene våre med en viss betraktningstetthet. Hvis romanen ser dette som sitt mål, mens resten – det jeg vil kalle dens hovedstrukturering – avhenger av historiemodellen, kommer forholdet til historien selvfølgelig i annen rekke.



Hva ville vi derimot mene med en roman som inntar en selvstendig plass, det vil si det jeg kaller en rivalisering med historien? Jeg mener (for å si det så sterkt som mulig) en roman som opererer med sine egne fremgangsmåter og spørsmål for å komme frem til sine egne konklusjoner, og ikke en roman som opererer med historiens fremgangsmåter og munner ut i konklusjoner som kan kontrolleres av historien – slik barnets skolearbeid kontrolleres av en lærer. Jeg tenker spesielt på en roman som utvikler sine egne paradigmer og myter. Underveis – og det er her den virkelige rivaliseringen, eller til og med fiendskapet, kanskje kommer inn i bildet – går den muligens så langt at den demonstrerer historiens mytiske status, det vil med andre ord si at den avmytologiserer historien. Kan jeg spesifisere nærmere? Ja: En roman som er villig til å la seg utarbeide utenfor rammen av klassiske konflikter, rasekonflikter, kjønnskonflikter eller noen andre av de motsetningene som historien og historiefagene stiger opp fra.

Hvorfor skal en romanforfatter, nemlig jeg selv, snakke her om det fiendtlige forholdet til historiens diskurs? Fordi historiediskursens kolonisering av romanen i Sør-Afrika som tidligere antydet foregår med skremmende fart. Derfor snakker jeg, for å bruke et bilde, som medlem av en stamme som er truet av kolonisering. En stamme hvor enkelte av medlemmene bare har vært så altfor lykkelige (og de er i sin fulle rett) over å kunne omfavne det moderne, over å gi avkall på piler, buer og hytter ute i villmarken, for i stedet å flytte inn under de store, historiske mytenes romslige tak.




Denne teksten ble publisert av det sørafrikanske tidsskriftet Upstream i 1988.