Fra Den himmelske freds til markedsøkonomi

Kina er blitt en ivrig aktør i den globale økonomien, og landet har gjennomført kjærkomne og radikale markedsreformer i løpet av de siste 20 årene, spesielt i løpet av det siste tiåret. Men samhandlingen mellom staten og markedet har ikke fått like stor oppmerksomhet. Reformene, og da særlig storbyreformene etter 1984, førte til en omfordeling av rikdom, samt overføring og privatisering av ressurser som tidligere tilhørte staten. De nye interessegruppene som kontrollerte denne prosessen nøt godt av dette. Markante nye ulikheter utviklet seg i form av sviktende sosial sikkerhet, større forskjeller mellom rike og fattige, økt arbeidsløshet og utvandring fra landsbygda til byene.

Ikke noe av dette kunne ha skjedd uten medvirkning fra staten, som opprettholdt det politiske systemet, mens de andre samfunnsfunksjonene staten hadde ble endret. Denne blandingen av politisk kontinuitet og økonomiske og sosiale endringer ga den kinesiske nyliberalismen en særegen form og bidro til dens vekst. Etter 1989 ble nyliberalismen den enerådende diskursen i Kina. Den influerte politikken og mediene og skjøv til side debatten rundt alternative perspektiver og mål. Kinas inntreden i Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det seneste skrittet i denne retningen.

For å forstå opprinnelsen til nyliberalismen i Kina, må vi se på de økonomiske omveltningene som fant sted fra 1978 til 1989 og analysere den rollen staten hadde i dannelsen av markedsøkonomien. Vi må undersøke hva som gikk galt for folkebevegelsen i 1989, som fikk sine sosiale og demokratiske drømmer knust på Den himmelske freds plass.

I de fleste undersøkelsene er det blitt lagt vekt på studentenes rolle og på de reformistiske elementene i staten, men den sosiale bevegelsen som endte med demonstrasjonene på Den himmelske freds plass, mobiliserte også andre mennesker. Studentene spilte en viktig rolle (1980-tallets opplysning hadde undergravd de gamle ideologiene), men spontaniteten og rekkevidden av bevegelsen i 1989 hadde imidlertid et langt bredere grunnlag. De intellektuelle så ingen realistiske sosiale mål, og de fattet ikke dybden i bevegelsen.

Kritikerne gjorde staten til hovedfienden, uten å forstå det nye Kinas interne sosiale uoverensstemmelser. Mens den maoistiske staten med makt og nøye planlegging hadde beskyttet ulikhet under dekke av likhet, gjorde den nye reformistiske staten ulikhetene om til inntektsforskjeller mellom klassene, og den skapte en skarp sosial polarisering. Kritikerne innså ikke at det hadde vært sosialistiske motiver for mobiliseringen på 1980-tallet – ikke den gamle statssosialismen med de statlige monopolene, men en ny sosialisme som kjempet for sosial sikkerhet, likhet, rettferdighet og demokrati innenfor en kontekst av statlige monopol og rask utvidelse av markedene.

På tross av visse indre uenigheter og ulike mål blant interessegruppene, rettet bevegelsen seg mot monopoler og privilegier, og den sto for demokrati og sosial sikkerhet. Bortsett fra bøndene, som ikke var direkte involvert, var mennesker fra alle samfunnslag og fra store og mellomstore byområder med i bevegelsen. Den mobiliserte bredt i folket og avdekket voksende indre uoverensstemmelser i staten.

Reformene hadde to faser. Den første, som fant sted på landsbygda fra 1978 til 1984, gikk ut på å heve prisen på jordbruksproduktene og utvikle lokal industri. Disse reformene reduserte inntektsforskjellene mellom folk i byene og folk på landet. Selv om en delvis innføring av markedsmekanismer spilte en rolle, var disse reformene rotfestet i den tradisjonelle kinesiske fordelingen av land, som baserte seg på prinsipper om likhet. Landsbygda gikk fra å være en folkekommune, en statlig monopolmodell, til å bli en sosialistisk, anti-monopolistisk modell basert på småbønder. Dette førte til økt produktivitet i jordbruket, og for en stund demmet denne utviklingen opp for polariseringen mellom by og land.

Den andre fasen, fra 1984, utspant seg i storbyområdene og regnes som det avgjørende øyeblikket for utvidelsen av markedene. I kjernen av denne fasens egentlige, sosiale, formål lå desentraliseringen av makt og interesser (fangquan rangli), omfordelingen av sosiale fordeler og interesser gjennom oppstykking og flytting av ressurser som tidligere var kontrollert av staten. Dette ga seg utslag i nedgang i offentlige utgifter: mellom 1953 og 1978 lå disse utgiftene gjennomsnittlig på 34,2 prosent av BNP (37,2 prosent i 1978), men i 1988 sank de til 19,3 prosent. De lokale myndighetene ble mer uavhengige og fikk større makt.

Ifølge sosiologen Zhang Wali førte ikke reformpolitikken med sin desentralisering av makten til en reduksjon av makten til de offentlige organene i forbindelse med fordeling av statens inntekter. Den reduserte bare de sentrale myndighetenes makt. Myndighetenes innblanding i økonomien ble ikke svekket, men styrket, og denne innblandingen var mer direkte enn de sentrale myndighetenes. Desentraliseringen av makten førte ikke til at den statskontrollerte økonomien forsvant, men til en forminskning av den tradisjonelle strukturen.

Hovedvekten ble lagt på å reformere de statseide selskapene, gjøre dem mer uavhengige og omorganisere deres aktiviteter og drift. Senere ble selskapenes relasjoner endret gjennom fusjoner, overføringer av midler og nedleggelser. Med økende arbeidsløshet valgte staten fusjoner fremfor nedleggelser, men den opprettholdt sin hovedretning. Takket være det industrielle systemets struktur ble det gamle systemets ujevne ressursfordeling gjort om til en ujevn fordeling av privilegier: Staten begynte å gi avkall på privilegier innenfor industri og handel som et ledd i sin makroøkonomiske tilpasning.

I mangel av både et demokratisk styresett og et passende økonomisk system var dette nærmest uunngåelig. Arbeidernes og til og med embetsmennenes interesser og ønsker ble oversett. Det fantes ikke noe sosialt sikkerhetsnett for de eldre, de svake, de syke, de uføre eller de gravide. Reformene hadde imidlertid en illusorisk legitimitet på grunn av de frigjørende effektene de hadde, debatten de igangsatte og folkets deltakelse. Den statlige stabiliteten på 1980-tallet baserte seg på statens evne til å opprettholde denne drivkraften – i tillegg til maktbruk.

Inflasjonen midt på 1980-tallet og frykten for økonomisk kaos og sosial ustabilitet startet en debatt om hvordan utviklingen skulle fortsette. Debatten dreide seg om to temaer: valget mellom en radikal eiendomsreform og strukturelle tilpasninger i statens regi og valget mellom markedsstyrte priser og en storstilt privatisering av de statseide selskapene. Man vedtok å la prisreformene styre markedsbetingelsene mens man fortsatte å reformere, snarere enn å privatisere, de statseide selskapene. Dette var vellykket først og fremst fordi prisreformene la hindringer i veien for de gamle monopolene og vitaliserte markedet. Suksessen blir tydelig når vi sammenligner disse endringene med Russlands spontanprivatisering.

Disse beslutningene førte imidlertid også med seg problemer. Kina hadde et todelt prissystem: produksjonsmidlenes priser var fastsatt av en statlig plan, mens vareprisene ble styrt av markedet. Dette medførte korrupte aktiviteter da statsansatte og offisielle organer brukte dette systemet til egen vinning. Og på tross av den offisielle retorikken om å skille politikk fra forretningsdrift, gjorde ikke reformen av de statseide selskapene stort mer enn å skille eierskap fra ledelse. Brorparten av statens ressurser ble, legalt eller illegalt, overført for å tjene de økonomiske interessene til noen få – og inntektene havnet i lommene på dem som tok renter. Revideringen av kontraktregelverket i 1988, som lot statseide selskaper, lokale myndigheter og departementer (bumen) undertegne handelsavtaler med utlandet, førte til inflasjon og ujevn fordeling i overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi.

For å takle disse problemene sa myndighetene i 1988 at de ville stanse det todelte prissystemet og bevege seg i retning av markedsstyrte priser. Dette førte til panisk handel og sosial ustabilitet, og staten ble tvunget til igjen å stramme inn kontrollen med økonomien. Dermed ble det skapt en kløft mellom staten og dens nye organer – de spesielle lokale og departementstilknyttede interessegruppene.

Bevegelsen i 1989 var motivert av de nye og graverende ulikhetene. I storbyområder så man en polarisering av inntektsnivået, og arbeidernes lønninger sank. Antallet oppsigelser økte i de statseide selskapene, inflasjonen førte til prisstigning, og de sosiale tjenestene stanset opp. Vanlige embetsmenn så også at gapet mellom deres inntekt og andre arbeideres inntekt ble større, i likhet med gapet mellom statsansatte arbeidere som hadde gått ut i det private og de som var blitt værende i offentlig sektor. På landsbygda stagnerte jordbruksreformene etter 1985, og misnøyen var stigende. Med økende interessekonflikter innad i staten lå alt til rette for en legitimitetskrise. Folk var misfornøyde med planøkonomien, og den transformerte økonomien ble suspekt da ulikhetene dukket opp i kjølvannet av reformene.

Folk begynte å stille spørsmål ved sin rettslige og politiske sikkerhet. Studenter krevde konstitusjonelle rettigheter, en velfungerende demokratisk politikk, ytrings- og møtefrihet, rettsstat, pressefrihet og en anerkjennelse av bevegelsen. Andre grupper støttet disse kravene, men de ønsket seg i tillegg flere sosiale endringer. De motsatte seg korrupsjonen og den privilegerte klassen, de ville ha stabile priser, begrensninger av Yangpu på Hainan-øya (en økonomisk utviklingssone for utenlandske investeringer), sosiale garantier og rettferdighet. Kravene om demokrati gikk hånd i hånd med kravene om en rettferdig omfordeling av sosiale goder.

Bevegelsen kritiserte det tradisjonelle systemet og den gamle staten, og den rettet sine krav mot den nye, reformvennlige staten. Distinksjonen mellom det gamle og det nye betydde ikke et brudd mellom de to, men den viste tydelig forandringene i de statlige funksjonene. Den nye staten, som sto for markedsøkonomi og sosiale endringer, støttet seg til den gamle statens politiske arv.

Bevegelsen var en spontan protest mot ulikhetene under det autoritære styresettet. Den hadde imidlertid sine egne problemer. Særgruppene som hadde trukket det lengste strået under desentraliseringen av makten og godene, var misfornøyde med de forestående politiske endringene, og de forsøkte å få myndighetene til å iverksette enda mer radikale privatiseringstiltak. De brukte bevegelsen til å danne indre maktforordninger til sin egen fordel. De intellektuelle som hadde nære bånd til myndighetene, gjorde det samme. For resten av verden virket det som de kinesiske nyliberalerne opponerte mot staten og bekjempet tyranniet. De skjulte sitt komplekse forhold til staten godt, men brukte det for å tvinge gjennom sin egen politikk, som gikk ut på utvidelse av det hjemlige markedet, desentralisering og privatisering. I fravær av demokratisk kontroll ble konfiskeringen av ressursene legalisert gjennom nyinnførte lover. På grunn av båndene mellom de kinesiske nyliberalerne og verdensordenen, kunne de radikale reformistene fremlegge sin egen versjon av den sosiale bevegelsen i 1989, og de presenterte den som et progressivt uttrykk for globale markeder og demokrati.

Det var i virkeligheten aldri et spørsmål om å være for eller mot reformer. Kampen sto om en annen type reformer. Studentene og de intellektuelle støttet politiske og økonomiske reformer og demokratisering. Men hva de forsto med «reformer», hva de forventet av dem og hva de så av fordeler med dem, varierte sterkt. De fleste andre mennesker forventet langt mer enn politiske prosesser og juridiske forordninger. De håpet å omorganisere politikken og rettsapparatet for dermed å kunne garantere sosial rettferdighet og demokratisering av økonomien. Disse kravene sto i konflikt med kravene fra særgruppene, som jobbet for en radikal privatisering.

Kampen for demokrati, sosial likhet og rettferdighet ble slått tilbake av det statlige maktapparatet på Den himmelske freds plass den 4. juni 1989, og dermed ble portene som den sosiale bevegelsen hadde åpnet, stengt igjen. Indirekte skyldtes fiaskoen bevegelsens manglende evne til å bygge broer mellom de demokratiske og de sosiale kravene og dermed bli en stabil sosial kraft. Bevegelsen bør også sees på som en del av de strømningene som førte til protestene mot Verdens handelsorganisasjon i 1999 i Seattle og Det internasjonale pengefondet (IMF) i Washington i 2000 – et uttrykk for utopiske håp om egalitære demokratiske reformer og frihet. Men istedenfor å anerkjenne hvor viktig bevegelsen fra 1989 var, har man stort sett hevdet at den bare viste det vestlige systemets overlegenhet. Dermed har man oversett bevegelsens egentlige betydning og kritiske brodd og fratatt den dens status som en viktig protest mot de nye relasjonene, det nye hegemoniet og det nye tyranniet.

Etter Den himmelske freds plass ble nyliberalismen det rådende tankesettet. På grunn av trusselen om statlig voldsbruk, ble den sosiale misnøyen holdt nede. I september 1989, tre måneder etter opptøyene, implementerte myndighetene de prisreformene som de ikke hadde vært i stand til å innføre tidligere. Etter Deng Xiaopings tur sørover i 1992 skjøt markedsreformene fart. Valutapolitikk ble et viktig kontrollinstrument. Store justeringer måtte til, og kursene ble samkjørt for å fremme eksporten. Konkurransen i utenlandshandelen dyrket frem blomstrende forvaltningsselskaper, og ulikhetene mellom de to prissystemene ble redusert. Pudong-distriktet i Shanghai ble åpnet for utvikling, og lignende områder dukket opp overalt.

Deretter ble inntektsforskjellene større i alle samfunnslag, grupper og regioner, og de nye fattige dukket opp. Dette vendepunktet satte den gamle ideologien (sosialisme basert på likhet) i direkte konflikt med rådende praksis, og ideologiens gamle funksjoner var borte. Etter 1989 implementerte myndighetene en strategi (liangshou ying) som var både ideologisk og økonomisk sterk og som sammen med de økonomiske reformene ble et nytt tyranni. Nyliberalismen erstattet statens tidligere ideologi, og den ga myndighetenes politikk, internasjonale relasjoner og medienes gryende verdier en ny retning og fornuft.

Dannelsen av et markedsstyrt samfunn fikk ikke slutt på de tilstandene som hadde forårsaket bevegelsen i 1989. Den legaliserte dem. De grunnleggende problemene ble aldri løst. Problemene på 1990-tallet – korrupsjon, privatisering, sviktende velferdssystem, økologiske kriser, arbeidsløshet, omgjøringen av landsbygdas arbeidskraft til en vare, masseforflytning – er nært knyttet til forholdene før 1989. Problemene er forverret og rekkevidden deres er økt på grunn av globaliseringen. Utvidelsen av markedene har spilt en nøkkelrolle i den sosiale polariseringen og den ujevne utviklingen så vel som i den grunnleggende destabiliseringen av samfunnet. Dessuten bidro ekspansjonen til å skape grobunn for autoritær politikk og monopol. I den forstand er privatiseringen knyttet til slike politiske fenomener.

Ikke alle de økonomiske reformene var negative. De gjorde Kina friere og løsrev landet fra kulturrevolusjonens problemer. De satte i gang en sunn økonomisk utvikling. De har hatt frigjørende effekter og de er i det store og hele godt mottatt av de kinesiske intellektuelle. Men de har også etterlatt dype arr. Den generasjonen som vokste opp etter kulturrevolusjonen henter sine impulser fra Vesten, og særlig USA. Asia, Afrika, Latin-Amerika, Europa – verdensdeler med betydelig kunnskap og kultur – er utenfor dette bildet. Å ikke vedkjenne seg kulturrevolusjonen er i dag en måte å forsvare den rådende ideologien og den statlige politikken på. Enhver kritikk av den rådende ideologien blir avvist som en irrasjonell tilbakevending til kulturrevolusjonen, mens kritikk av sosialismen og de kinesiske tradisjonene etter den kalde krigen er en rettferdiggjøring av overgangen til Vestens utviklingsmodeller.

Vestlig kapitalisme og dens globale ekspansjon kan imidlertid ikke bli standarden i Kina. Den må kritiseres, ikke bare for kritikkens egen skyld, men for at historien og dens nye muligheter skal kunne utforskes. Poenget er ikke å avvise de moderne erfaringene, men å omskape Kinas historiske erfaringer til ressurser som kan brukes i endringen av teori så vel som praksis. Den kinesiske sosialistiske bevegelsen var både en motstands- og en moderniseringsbevegelse. For å forstå hvordan jakten på likhet og frihet førte til ulikhet og nye hierarkier, må vi stille spørsmål ved moderniseringsprosessen og finne veier som fører til demokratiske prosesser som unngår sosial polarisering og oppløsning.