Imperialismens høyeste stadium

Empire, boken Michael Hardt og jeg skrev firhendig mellom Golfkrigen og Kosovokrigen, bygger på to grunnleggende ideer. Den første er at det ikke finnes noe verdensmarked (slik man har snakket om det siden Berlinmurens fall, det vil si ikke bare som makroøkonomisk paradigme men som en politisk kategori) uten en tilhørende form for juridisk organisering, og at denne orden ikke kan eksistere uten en makt som kan garantere at den fungerer effektivt. Den andre grunnleggende ideen er at verdensmarkedets juridiske orden (som vi kaller «imperial») ikke bare er en ny betegnelse på overmakten den har som mål å organisere: den registrerer også livskraft, ulydighet, produksjon og klassekamp, som representerer nye krefter.
Siden Berlinmurens fall har den internasjonale politiske erfaringen i stor grad bekreftet denne hypotesen. Tiden er derfor inne for å innlede en virkelig diskusjon og på eksperimentelt vis undersøke de begrepene (eller bedre: fellesbetegnelsene) vi foreslår. Dette for å fornye den politiske og juridiske vitenskapen med utgangspunkt i den nye organiseringen av den globale makten.

Det ville være galskap å benekte at det eksisterer et verdensmarked i dag. En vandring på internett er tilstrekkelig for å forsikre seg om at denne globale dimensjonen ved markedet ikke bare representerer en form som stammer fra bevisstheten, eller for den saks skyld horisonten av en langvarig fantasipraksis (som Fernand Braudel forteller oss à propos slutten på renessansen) – men i høy grad en virkelig organisering. Og mer enn det: en ny orden.
Verdensmarkedet forenes politisk rundt det som til alle tider har fremstått som tegn på suverenitet: militære, monetære, kommunikasjonsmessige, kulturelle og språklige maktformer. Militærmakten bunner i det faktum at én eneste autoritet er i besittelse av alt som finnes av våpen, inkludert kjernefysiske sådanne. Den monetære makten baserer seg på en hegemonisk valuta, som hele finansverdenen fullt og helt må underlegge seg. Den kommunikasjonsmessige makten viser seg ved at én eneste kulturell modell, og på sikt et eneste universelt språk, vinner over de andre. Denne innretningen er overnasjonal, verdensomspennende, total: vi kaller den «Imperiet». (…)