Kirkegården uten kors

Ciudad Hidalgo ligger i delstaten Chiapas. Byen er bygd på den meksikanske bredden av Rio Suchiate, som danner den naturlige grensen mot nabolandet Guatemala. Fra Ciudad Hidalgo frakter godstogene daglig hundrevis av mellomamerikanske utvandrere som må krysse Mexico i sine forsøk på å komme ulovlig inn i USA. En gruppe unge honduranere sitter i skyggen av en vogn og følger med når neste tog skal av gårde. Natten før krysset de elven på en av flåtene som går i skytteltrafikk mellom breddene. «Vamos pal' norte (Vi skal nordover),» forklarer Dixie på 25 år. «I Honduras var jeg sveiser. Jeg tilbrakte dagene på gaten med å vente. Sammen med dusinvis av andre håndverkere ventet jeg på at noen velvillig skulle engasjere meg for noen timer eller dager, men jeg tjente ikke nok til å gi familien et anstendig liv.» 70 prosent av den yrkesaktive befolkningen i Honduras arbeider i den uformelle økonomien. «Jeg har en bror som bor i Houston, Texas,» fortsetter Dixie. «Hvis jeg kommer så langt, skaffer han meg jobb.»

Lokomotivene brøler som tegn på at avgangen er nært forestående. Alene eller i små grupper kommer menn, kvinner og barn frem fra skogholt, tilfeldig losji eller nedslitte hotell hvor de har tilbrakt natten. De samler seg rundt toget og begynner å klatre om bord i vognene. Flertallet er honduranere, men også guatemalanere, salvadorianere, noen nicaraguanere og søramerikanere er representert. Det hersker en viss spenning blant utvandrerne. Noen plukker opp steiner og kjepper for å forsvare seg mot forbryterbandene som går løs på blindpassasjerene. For å unnslippe hærens og politiets hyppige kontroller, må utvandrerne av og til hoppe av toget i fart, og det skjer mange ulykker, til tider med dødelig utgang. «Men det er bedre å dø her i forsøket på å klare seg, enn å krepere av sult og skam hjemme,» kan man ofte høre. (…)