Foreldrene mine forlot Europa like før Holocaust, der de mistet de fleste av familiemedlemmene sine. De ville reise til den delen av verden som på den tiden het Palestina og som vi i dag kaller Israel, for å gi meg et bedre liv i en sikker stat. Nesten seksti år senere kan jeg fremdeles ikke si at de klarte det, snarere tvert imot. Det virker som om mine foreldre og alle andre som ville bygge staten Israel, ikke forsto at det er umulig å bygge en ny fremtid basert på undertrykkelse. I mer enn tretti år har jeg forsvart palestinere i ulike israelske domstoler, og jeg har ennå ikke klart å få dommerne til å forstå denne innlysende sannheten, på tross av mange iherdige forsøk. Situasjonen forverres, og for hvert skritt jeg tar fremover, går jeg to eller tre tilbake.
Den kjente israelske forfatteren David Grossman snakket om at den israelske okkupasjonsmakten fant opp en form for «ordvask». Et ord som «okkupasjon» ble på hebraisk til «frigivelse» eller «frelse», «kolonisering» ble til «fredelig bosetting», «drap» ble til «trefninger». Prosessen med å gjøre ordene mildere og gjemme virkeligheten bak dem, pågår fremdeles. Samtidig foregår en radikalisering av palestinernes språk. Tidligere pleide palestinerne som oppsøkte meg, å snakke om «soldater» eller om at «bosettere» hadde tatt sauene deres, for eksempel, men i dag bruker verken de palestinske barna eller de eldre generasjonene slike ord lenger. Nå sier de elyahud (jødene): «jødene konfiskerte identitetskortet mitt,» «jødene slo meg,» «jødene ødela …» og så videre. At staten Israel samtidig er en representant for alle verdens jøder skremmer meg, for alle jøder fremstår som soldater, politi og kolonialister.
Ettersom de palestinske barna som i dag sier elyahud for å betegne jøder så vel som mennesker i uniform eller i khaki, vil utvikle en fanatisme, vil det også oppstå en nasjonal fanatisme side om side med den voksende religiøse fanatismen. En liknende og enda verre fanatisme vokser nemlig også frem på den jødiske siden. En religiøs fanatisme. For de jødiske ungdommene i Israel er alle arabere like. På veggene i byene våre kan vi lese på hebraisk: «Araberne ut av landet» eller «Død over araberne». Samtidig diskuterer regjeringen vår åpent hva de skal gjøre med president Arafat, palestinernes valgte leder: Skal vi drepe ham? Deportere ham? Innkalle til nyvalg og innsette en annen palestinsk president som er svak nok til å gi oss det vi vil ha?
De største ofrene for okkupasjonen og undertrykkelsen på begge sider er naturligvis barna. Lovene fra før 1948, som ble innført av britene før staten Israel ble opprettet, gjelder fortsatt, og disse lovene er undertrykkende. De tillater enhver okkupasjonsmakt å praktisere kollektiv avstraffelse.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Jeg tapte nylig en sak. På vegne av en menneskerettighetsorganisasjon forsøkte jeg å forhindre at huset til en ung palestiner ble jevnet med jorden. Palestineren hadde tatt sitt liv med en bombe ved en militærleir ikke langt fra Tel Aviv og drept åtte andre personer. De gjeldende lovene, som ble innført av britene, sier at husene til attentatmenn skal ødelegges. Da jeg ringte familien for å fortelle at saken var tapt og at huset kom til å bli revet, sa den unge mannens mor til meg: «Jeg visste at det ikke var noe håp, vi har allerede forlatt huset.»
Det er sjelden slike saker kommer opp for en domstol. Ofte kommer hæren på døren uten forvarsel. Ødeleggelsen av huset er ikke en straff mot gjerningsmannen, men mot familien hans. «Dere har fem minutter på dere til å forlate huset,» får de beskjed om. Alt blir ødelagt, møbler og personlige eiendeler. Jeg har ofte spurt disse familiene hva de velger å ta med seg når de bare har noen få minutter: «barnas skolepapirer,» svarer de. Og jeg tenker «for en optimisme!»
Barna, de palestinske terroristenes brødre og søstre, om du vil, merkes for livet. Under den militære okkupasjonen har de ikke lov til å forlate landet, flytte fra en by til en annen, reise for å studere andre steder, besøke sine nærmeste i fengsel. De siste årene er familiene til antatte terrorister tvangsflyttet. I de tre årene som er gått siden begynnelsen av den andre intifadaen, har det vært totalt portforbud i de palestinske byene og landsbyene i de okkuperte områdene, og de israelske stridsvognene kjører inn og ut som de selv vil. For de palestinske barna har det gått sport i å klatre over gjerdene og hindringene som Israel setter opp for å hindre ferdsel fra en by til en annen. Hvis denne øvelsen inngikk i det olympiske programmet, er det ingen tvil om at de palestinske barna ville ha vunnet gullmedaljen.
Nå vil Ariel Sharon bygge en «sikkerhetsmur» mellom israelere og palestinere, en mur som ikke utgjør noen nasjonal grense, for den følger ikke grensene som ble trukket opp i 1967. Det er en mur som har som mål å skape en form for apartheid mellom den jødiske og den palestinske befolkningen, å isolere palestinerne og å legge de palestinske områdene som ennå ikke er konfiskert av de jødiske bosetterne, under israelsk kontroll.
Det finnes utallige tragiske historier. Nylig hindret 18 år gamle israelske soldater en ung, gravid palestinsk kvinne å passere kontrollposten, og hun mistet barnet sitt. Undertrykkelsen og ydmykelsen blir verre og verre. For å ta med barnet sitt til en lege ved sykehuset i Ramallah, må en far som bor i en landsby i nærheten, gå flere timer til fots. Og tenk på ydmykelsen når faren, den tidligere patriarken, i påhør av sin sønn må trygle og be om å få slippe gjennom kontrollposten. Hvilket bilde har disse barna av foreldrene sine?
For ikke å snakke om drapene på de unge, som tiåringen som ble drept etter å ha kastet stein på en soldat like ved veisperringen utenfor Jerusalem, eller den ett tonn tunge bomben som ble sluppet av et israelsk fly over Gaza (byen med verdens høyeste befolkningstetthet) og som drepte 16 barn. Den lille Mohammad al-Dura, treåringen som døde i farens armer i september 2000, er ikke bare et symbol – han representerer daglige hendelser.
Slik jeg ser det, består denne enorme tragedien delvis i likheten mellom de to nasjonene. En europeisk venn av meg spurte hvordan soldatene kunne skille jødene fra araberne på veisperringene når alle var så like. Jeg fortalte ham det jeg hadde hørt av andre: «Soldaten ser personen rett i øynene, og hvis personen har jødiske øyne, er hun eller han helt sikkert araber.»
På grensen mellom Øst- og Vest-Jerusalem, så jeg forleden 150 palestinere, eldre menn, som var samlet i en park, omgitt av politi og soldater. Alle kom fra Vestbredden og de hadde ikke papirene i orden. Som hvit, kvinne, jøde og advokat følte jeg meg sikker på at jeg kunne ordne alt, og gikk bort til mennene og forsøkte å snakke med soldatene: «Hva er det dere gjør?», «Hvorfor gjør dere dette?», «Med hvilken rett?», og så videre. Samtidig så jeg at de palestinske mennene sto helt stille uten å si noe. De ble tvunget til å ta batteriene ut av mobiltelefonene og fikk ikke lov til å snakke. Med ett følte jeg meg veldig dum. Mennene forsto jo sin egen situasjon mye bedre enn det jeg gjorde. De visste at de ville bli straffet for å snakke med meg og at min inngripen ikke tjente noen som helst hensikt.
Jeg kan ikke hjelpe dem. Soldatene og politiets vurderinger veier langt tyngre enn det juridiske systemet jeg representerer. Jeg tenkte på forfatteren Primo Levi, og at han må være lykkelig over ikke å måtte oppleve øyeblikket da andre mennesker, de andre, undertrykkes av jødene.
Golda Meir, som var statsminister i Israel, pleide å si at hun hadde mareritt fordi den palestinske befolkningen vokste så raskt. Den 29. august i år utformet den israelske nasjonalforsamlingen Knesset en lov som erklærer at dersom en jøde og en palestiner fra de okkuperte områdene gifter seg med hverandre, vil ikke den palestinske ektefellen få komme inn i Israel. Hvis deres barn ikke registreres i løpet av det første leveåret, vil det aldri bli oppført i de israelske registrene.» Vi kjemper med nebb og klør mot denne lovfestede forskjellsbehandlingen, som er rasistisk.
Jeg skal ikke glemme å snakke om selvmordsbomberne. De er de palestinske barna, denne krigens frukter, og jeg kjenner dem. Jeg kjenner dem som ikke lyktes med å dø, jeg representerer dem, og jeg kjenner til dem som døde. Og la oss ha dette klart: De går ikke inn i døden av religiøse grunner, det er ikke på grunn av de 70 jomfruene som er lovet dem så snart de blir shahid. En annen myte er at de er blitt tvunget eller hjernevasket til å begå selvmord. Det er ikke sant.
Disse ungdommene kommer fra alle samfunnslag og verver seg frivillig til å dø, i mangel på håp. De føler at de ikke har noe å tape, men at de kanskje har aldri så lite ære å vinne. Og det er forferdelig, selvfølgelig, når et samfunn skaper en situasjon hvor barna er villige til å dø. Og det er forferdelig når vårt jødiske samfunn dyrker frem en undergrunnsgruppering blant bosetterne som plasserer en bil full av sprengstoff utenfor en palestinsk jenteskole i Jerusalem.
Det er en besettelse med å drepe barn! Fra den forrige intifadaen til i dag har 700 palestinere og 100 israelere under 16 år mistet livet. I løpet av de siste tre årene har den israelske hæren og bosetterne drept 382 palestinske barn, og 79 jødiske barn har mistet livet. Å være israelsk barn i Israel i dag er et mareritt. Du er redd for å ta bussen, gå på markedet eller besøke venner. I hver inngang, ved hver port, er det vakter som gjennomsøker tingene dine. Og det finnes en urovekkende tendens, som gjør meg svært skeptisk, til å blande sammen minnet om Holocaust («verden hater jødene, vi har alltid vært ofrene») og den nye, israelske offerfølelsen («vi er ofrene fordi palestinerne dreper oss»).
Jeg godtar ikke denne sammenligningen. Tidligere var vi ofrene, men i dag er det vi som gjør andre til ofre. Etter 36 år med okkupasjon støtter nok en generasjon bosettere i de okkuperte områdene seg til Bibelens ord: «Hvordan kan noen frata oss vårt nye fedreland?» Like etter 1967 var det mange unge israelere, soldater, som spurte seg: «Hvilken rett har vi til å ta andre menneskers land?» Nå stilles det dessverre nesten ingen spørsmål lenger. Alle attenåringene i uniform er fordervet. Ikke én soldat har sluppet å holde vakt ved en kontrollpost, ikke én har sluppet å vekke en familie midt på natten for å arrestere noen.
Det finnes en liten minoritet, sakte men sikkert voksende, av soldater som nekter å utføre verneplikten i de okkuperte områdene. Flere og flere israelere sier at de ikke vil ha noe med okkupasjonen å gjøre. Det andre håpet vi har, er selvsagt foreldrene, de heroiske palestinske foreldrene som på tross av okkupasjonen og undertrykkelsen ikke lærer barna sine å hate, som ikke lar barna betrakte alle israelere som demoner, som forteller dem at det finnes ulike holdninger blant israelerne, som lærer barna å dømme folk ut fra hva de gjør og ikke ut fra hvem de er eller hvor de kommer fra.
Til disse palestinske mødrene vil jeg si: «Vær tålmodige, vær optimistiske, gjensidig anerkjennelse er mulig, PLO ble til slutt anerkjent. Og i dag – til forskjell fra for 36 år siden – er det over hele verden en bevissthet om at det må etableres en palestinsk stat. Forbered neste generasjon, det finnes et håp i fremtiden.»
Til israelske mødre som kjemper for fred vil jeg si at de allerede har vunnet en krig og at de må fortsette å kjempe. Organisasjonen De fire mødrene, en referanse til mødrene i Bibelen, har allerede oppnådd at den israelske hæren trekker seg ut av Libanon. Deres slagord, «Hent guttene hjem», vant frem til slutt. En annen organisasjon, Kvinner i svart, har hver uke i 20 år demonstrert mot okkupasjonen. Til dem sier jeg: «Dere vil vinne.»
Det finnes også en organisasjon av israelske kvinner som holder øye med veisperringene. Hver morgen og hver ettermiddag reiser de ut til kontrollpostene der overgrepene finner sted, går bort til soldatene, sine egne sønner, og sier tydelig til dem og til palestinerne: «Vi vil ikke ta del i denne rasismen, vi er imot den.»
Nourit Peled, datteren til en tidligere høytstående general, kjemper for fred. Hennes egen datter, en tenåring, ble drept i Jerusalem da en palestinsk tenåring sprengte seg selv i luften. Hun har valgt freden fremfor hatet og dannet en organisasjon som samler foreldrene til palestinske og israelske ofre for terrorismen, og som arbeider for fred.
Da Peled mottok EU-parlamentets Sakharov-pris i 2001, holdt hun en tale der hun snakket om Abraham, den mytologiske faren til Isak og Ismael, symbolet på de to nasjonene. Abraham skulle ofre sønnen Isak for å vise hvor mye han stolte på Gud, men Gud grep inn og ga ham en geit i stedet for barnet. Jeg har fått lov til å sitere den siste setningen fra talen hennes her: «Hvis vi ikke vil at verden skal bli et rike av døde barn, må vi heve stemmene våre, mødrenes stemmer, og overdøve de andre stemmene. Vi må la alle høre Guds stemme der han sier til Abraham: ‘Legg ikke din hånd på barnet.’»
Leah Tsemel er israelsk advokat, bosatt i Jerusalem. Denne artikkelen er basert på innlegget hun holdt på konferansen om «Barndom og menneskerettigheter» som Stiftelsen Giorgio Cini arrangerte i Venezia 20. september 2003.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
