Små bomullsdyrkere i Vest-Afrika, urbefolkninger i Chiapas eller Ecuador, jordløse bønder i Brasil, «storbyfattige» i Bangkok, vannforbrukere i Cochabamba (Bolivia) eller Sri Lanka, kvinnelige løsarbeidere som sørger for at familiene deres overlever, mennesker som er langtidsledige, personer fra utviklingsland på jakt etter arbeid: Dette er vår tids nye nomader. Alle er underlagt den samme verdiloven, men alle er hver på sin måte blitt sårbare. Noen på grunn av lønnsarbeidets forhold til kapitalen, andre gjennom finansielle og juridiske mekanismer som har fått en uant dimensjon i forbindelse med globaliseringen av økonomien: finanskapitalens overherredømme, gjeldsbyrder, skatteparadis, renter, strukturtilpasningsprogrammer, svekkelse av velferdsstaten, regelverk i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og så videre. Underleverandørene i periferien blir stadig flere, og dereguleringer, nedbygging av helsevesenet og av og til også reallønnsnedgang, er blitt hovedregelen.
30 års offensiv mot arbeidstakere og staten for å fremme kapitalakkumulasjonen (etter forskriftene i Washington-konsensusen) og 10 år med seirende nyliberalisme etter Berlinmurens fall, har skapt nye betingelser for sosial kamp. På grunn av sentraliseringen av de økonomiske beslutningene har disse kampene likevel vært usammenhengende ettersom «sosialismens» nederlag, venstresidens svakheter, partienes «vertikale» maktstruktur, tilintetgjørelsen av de kommunistiske partiene og sosialdemokratiets kompromissvilje har svekket troverdigheten til de tradisjonelle mostandsaktørene.
Viljen til å delta har imidlertid eksplodert overalt de siste årene. Kampen for en annen globalisering startet ved inngangen til det 21. århundret, og var et resultat av en tosidig motstand: motstanden til de «gamle» bevegelsene (først og fremst fagforeningene) og motstanden til de «nye» aktørene .
På 1990-tallet så flere initiativer dagens lys: People’s Power 21, en samling av asiatiske bevegelser, Konferansen mot nyliberalisme organisert av zapatistene i Chiapas, «Det andre Davos», og så videre. Etter hvert utviklet initiativene seg til å representere noe mer enn en opposisjon mot den dominerende politikken. De utviklet seg til en reell motmakt – Seattle (1999), Genova (2001), Cancún (2003) – et samlingspunkt for alle former for motstand. Verdens sosiale forum (WSF) i Porto Alegre dannet et motstykke til elitens økonomiske forum i Davos (World Economic Forum).
Det var ingen enkel sak å samle så mange forskjellige bevegelser og motstandskrefter. Basisen for en slik samling er riktignok klart formulert i WSFs prinsipperklæring, men den store geografiske spennvidden, de mange ulike sektorene og det kulturelle mangfoldet blant de som kjemper for et alternativ til nyliberalismen, er både en styrke og en svakhet. I tillegg finnes det over hele verden en tendens til å ta avstand fra organiserte former for motstand, for i stedet å prioritere spontane initiativer. Det gjelder spesielt mange av de unge deltakerne på de sosiale foraene.
Siden 1999 har titusener av personer samlet seg bak to forskjellige typer initiativer. På den ene siden protestene mot de store og avgjørende internasjonale institusjonene, som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), WTO og EU. På den andre siden et annet, mer institusjonelt initiativ, nemlig internasjonale, kontinentale, nasjonale og lokale sosiale fora. Disse samlingene er blitt sentrale politiske fenomener. Kritikken av globaliseringens institusjoner bør logisk sett fortsette i årene fremover på den måten som nærmest er blitt en vane: demonstrasjoner og møter parallelt med toppmøter og konferanser. Men hva slags karakter, målsetninger, organisering og fremtid vil de sosiale foraene ha? Disse spørsmålene, til tross for at de blir klarere jo mer erfaring man får, er stadig gjenstand for diskusjon. Det å ville skape en alternativ politisk diskurs medfører unektelig en del strid og spenninger.
Enkelte snakker om en «bevegelse av bevegelser». Uttrykket «Forum spaces» er kanskje en bedre betegnelse på disse møtestedene hvor ideer klekkes ut. Ingen endelige erklæringer, ingen flertallsavstemninger, ingen ordre: dette er de praktiske konsekvensene av deltakernes uensartethet. Noe annet ville kunne føre til generell lammelse eller oppløsning. På samme måte finnes det heller ikke én leder eller sentralkomité, men et sekretariat som har som oppgave å organisere foraene, samt et internasjonalt råd for WSF. Foraenes katalysator-funksjon har selvfølgelig en bakside. Det kan være vanskelig å definere felles politiske mål. Og hvor effektive ville de være?
Enkelte generelle mål definert i foraenes prinsipperklæring gir riktignok et grunnlag, men det finnes store forskjeller i bevegelsen både når det gjelder kritikken av det rådende systemet og formuleringen av nye løsninger. En ting er å gi ofrene en stemme og bringe frem deres reaksjoner, men det er noe annet å iverksette en politikk som virkelig motarbeider systemet. Når det gjelder løsningene som er foreslått, veksler de mellom å ville «menneskeliggjøre» det kapitalistiske markedet eller «erstatte» det med en annen logikk. Alt dette utgår fra en bevegelse som har klart å skape en kollektiv bevissthet, et nytt verdensomspennende kulturelt fenomen, der man har gått fra Margaret Thatchers mantra «det finnes ikke noe alternativ» til slagordet «en annen verden er mulig».
Men slagord er ikke nok til å forandre verden. Handling forblir vesentlig, og politisk effektivitet er uunnværlig. Derfor har foraene sørget for en samling av de sosiale bevegelsene (fagforeninger, landbruksorganisasjoner, Attac, med flere), som tar stilling på vegne av sine organisasjoner. Av samme grunn er det også etablert kontakt med den politiske verden, om enn på en forsiktig måte av frykt for å bli manipulert. En slik kontakt anses som nødvendig dersom alternativene skal munne ut i noe konkret. Den parallelle organiseringen av et Forum for parlamentarikere er et uttrykk for nettopp det. Spørsmålet om forbindelsene mellom foraene og de politiske partiene er imidlertid langt fra løst, og vil kanskje endre seg ytterligere under Verdens sosiale forum i Bombay i januar 2004.
Måten de sosiale foraene fungerer på avspeiler i praksis deres karakter og målsetninger. På den ene siden krever mangfoldet svært stor smidighet, og på den andre siden krever målet man forsøker å nå, en viss organisatorisk sammenheng. Foraenes styrke ligger i den massive deltakelsen, som står i motsetning til elitismen i Davos. Svakheten er at de står i fare for å ende i en form for anarki. Hittil er likevekten blitt opprettholdt takket være en felles bevissthet om motstanderens aggressivitet, et ønske om toleranse internt og, når det gjelder verdens sosiale forum i Porto Alegre, det brasilianske sekretariatets kløkt.
Da den første Internasjonale ble opprettet, sto Karl Marx og Friedrich Engels overfor en lignende situasjon: et stort mangfold av organisasjoner med ulike nivåer av sosial bevissthet, hvor fagforeningene – som var forbudt i mange land – var i mindretall. Målet deres var riktignok et annet: å få arbeiderklassen inn på det internasjonale politiske feltet. Grunnleggerne av Internasjonalen la imidlertid like stor vekt på å unngå enhver form for autoritetsstyre der avgjørelsene ble tatt på toppen av hierarkiet – beslutningene skulle tas i fellesskap. Senere, da strukturen ble autoritær og vertikal, gikk den i oppløsning.
De sosiale foraene stilles overfor en rekke interne og eksterne spørsmål. På det interne planet samler de ulike fagforeninger for arbeidere av ulike slag, samt en rekke andre sosiale bevegelser, og alle har sin spesielle form for kampkultur. I foraene finner vi også frittstående, ikke-statlige organisasjoner (NGO’er). Mange av dem har store ressurser, både økonomisk og personalmessig, noe som gjør at de lett kan komme til å dominere debattene. Størrelsen på verdensforaene og de kontinentale foraene (100 000 personer i Porto Alegre, 40 000 i Hyderabad, 40 000 i Firenze) samt det at det stadig blir flere av dem, medfører også betydelige problemer både med hensyn til organisering, deltakelse og finansiering.
En slik kraftanstrengelse krever store ressurser – millioner av euro. En vesentlig del av midlene kommer fra de bevegelser og NGOer som er involvert. Det offentlige bidrar mye med infrastruktur, noe som krever at det velges steder som er politisk imøtekommende. Flere internasjonale stiftelser har også dekket utgifter til planlegging og organisering. Det er likevel grunn til å tvile på at slike økonomiske løft kan fortsette i det uendelige. Det samme spørsmålet stiller seg i forbindelse med deltakernes disponibilitet, deltakelsen kan bli mindre intens i fremtiden.
Middelklassen er sterkest tilstede i foraene, mens arbeidermiljøene er svakt representert. Det setter sitt preg på språket, og av og til også på ideologien. Enkelte beskylder forøvrig foraene for å formidle et reformistisk perspektiv, noe som bekreftes gjennom flertallet av de tilstedeværende organisasjonene. Men ettersom mer radikale posisjoner også kommer til uttrykk der, er det mulig å nå frem til en gjensidig sosial bevissthet gjennom kunnskapsutveksling, analyser og forslag. Det avgjørende behovet for å fremme et annet styrkeforhold på verdensbasis, har hittil gjort det mulig å skape allianser som tidligere var utenkelige – enkelte radikale, kritiske posisjoner tar høyde for at man på kort sikt må iverksette reformer, på betingelse av at man ikke stopper der.
De eksterne problemene viser seg å være like viktige. La oss nevne to. For det første begynner systemet å forsvare seg. Forsvaret foregår blant annet gjennom bruk av de samme begrepene som globaliseringskritikerne (sivilsamfunn, deltakelse, kamp mot fattigdom, og så videre), samtidig som begrepenes betydning endres. Bevegelser og NGOer inviteres til å samarbeide om utviklingsprogrammer (Verdensbanken) eller internasjonale møter (Davos). Samtidig innføres byråkratiske hindringer, endringer i straffelovgivningen, sidestillingen med terrorisme, kriminalisering av de sosiale bevegelsene (kampene hardner til i enkelte land).
For det andre har mediene en tendens til å «folklorisere» begivenhetene, og fremhever først og fremst visse merkverdigheter ved dem. De kan også, under demonstrasjoner mot de store maktinstitusjonene, fokusere på voldshandlinger som blir begått av en minoritet eller som skyldes provokasjoner fra politiets side. Disse voldshandlingene skjuler dessuten en annen debatt: Debatten mellom «de moderate» som på pragmatisk vis vil styrke bevegelsen og rekruttere flest mulig deltakere slik at den kan bli en «kritisk masse» – og de som, fordi de er opprørt over systemets kapasitet til å «absorbere» motstanden og ture frem med de samme ødeleggelsene, viser at de er klare for å begynne den store styrkeprøven.
Til tross for disse problemene er vi like fullt i ferd med å ta et stort skritt fremover, i retning av å gjenskape utopien. Det vil si å utarbeide et prosjekt som ikke eksisterer i dag, men som kan realiseres i morgen. Hvilket samfunn er det vi vil ha? Hvilken utdannelse, hva slags helsestell, transport, kommunikasjon, jordbruk? Den globale markedskapitalismen med alle dens sosiale konsekvenser, er ikke lenger den eneste utveien. Dette håpet vil komme til uttrykk i alternative mål på kortere eller lengre sikt, og det på alle områder, økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt – både i makro- og mikrodimensjon. Og det er her symbiosen mellom sosiale bevegelser og engasjerte intellektuelle selvsagt blir helt grunnleggende.
Verdens sosiale forum i Bombay neste år vil dessuten internasjonalisere bevegelsen og gjøre en slutt på den latinamerikanske og europeiske dominansen som preget de første møtene. Endelig gjenstår spørsmålet om den politiske gjennomføringen av alternativene på verdensbasis, kontinentalt og lokalt. Ikke via ett parti som skal stå som garantist for sannheten, men gjennom samlinger av politiske aktører, i former som det stadig gjenstår å oppfinne, enten de nå er permanente eller konjunkturbestemte.
De sosiale foraene kan verken sammenliknes med en sosial Woodstock-festival eller en Femte internasjonale. De er myldrende forsamlinger, tegn på et samfunn i bevegelse.
Vil du reise til Paris og delta på ESF 12.-15. november?
Attac Norge organiserer bussreise og overnatting. Se www.attac.no
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
