Beijing hevder seg i Asia

I midten av juli 2003 hevet et kor av amerikanske kritikere stemmen mot Kina, og ga landet ansvaret for USAs kroniske handelsunderskudd, den økte arbeidsledigheten og avindustrialiseringen innen tekstil- og elektronikksektoren. «De tar livet av industrien,» buldret senator Charles Schumer den 18. juli. «Den kunstige devalueringen av den kinesiske yuanen gjør at vi oversvømmes av billige utenlandske produkter som vi ikke kan konkurrere mot,» erklærte senator Elisabeth Dole. «Kineserne respekterer ikke handelsavtalene sine… Finansdepartementet må undersøke saken og iverksette de nødvendige tiltak for å unngå at kineserne fortsetter å devaluere sin valuta på bekostning av vår nasjonale industri,» tilføyde senator Lindsey Graham.[1 ]Da Alan Greenspan, sjefen for den amerikanske sentralbanken, vitnet foran Kongressen dagen etter, styrket han disse argumentene ved å hevde at den kinesiske valutaen og andre økonomier i Øst-Asia var undervurdert, og at disse landene ikke kunne fortsette i det uendelige med å samle opp så store reserver av utenlandsk valuta.[2]

Etter dette klarsignalet, ba senatorene offisielt det amerikanske finansdepartementet om å øve press mot Kina slik at landet skulle slutte å kontrollere kursen og la yuanen, fastsatt til 8,3 per dollar, flyte. Dette nasjonalistiske raseriet dempet seg litt i august, men den amerikanske finansministeren John Snow fornyet angrepet i begynnelsen av september under en reise i Asia. Han formante Kina om å «la markedet bestemme pengenes verdi». En ganske pussig holdning fra en regjering som sårt trenger Beijings hjelp i forbindelse med Nord-Korea-spørsmålet og sikkerheten i den asiatiske regionen.

Likevel kan man forvente at offensiven vil fortsette i månedene og årene som kommer: USA vil kjempe med stadig økende underskudd, og Kina, et av verdensøkonomiens få vekstområder, vil stå i sentrum for det regionale økonomiske samarbeidet i Øst-Asia. Offensiven mot Asia skyldes i virkeligheten ikke bare et tilbakevendende aggressivt handelsdiplomati som avspeiler USAs vankelmodige innenrikspolitikk. Den uttrykker også en gammel underliggende bekymring for dyptgripende forskyvninger av den økonomiske verdensmakten til fordel for Øst-Asia, nærmere bestemt Kina.

USAs ambivalens overfor de asiatiske «tigrenes» og «dragenes» økonomiske vekst var merkbar allerede på 1980-tallet, da strømmen av kommentarer om «det asiatiske miraklet» ble fulgt av advarsler mot Asias handelspolitikk og truende konkurranseevne. For første gang siden 1918 var USA blitt et gjeldstynget land med store budsjettunderskudd. I likhet med Kina i dag, ble Japan og nyindustrialiserte land (såkalte NIC-land) i Øst-Asia beskyldt for å uthule Vestens industristrukturer, og utsatt for et intenst press for å revaluere sin valuta og åpne opp økonomien og finanssystemene for amerikansk handel og investeringer.

Gjennom de såkalte Plaza-avtalene, fikk Reagan-administrasjonen i 1985 gjennom en revaluering av den japanske yenen med 50 prosent. Disse avtalene ble påtvunget alliansepartnere som var strukturelt avhengige av USA, og som ikke hadde noe handlingsrom. Hensikten med avtalene var å mekanisk stimulere amerikansk eksport og skade Japans industrielle konkurranseevne. Denne politikken fikk imidlertid uventede konsekvenser: yenens posisjon førte til at Japan over natten ble verdens fremste kreditorland. Den satte fart på den regionale økonomiske integrasjonen i Asia gjennom å få japanske selskaper til å flytte sin eksportrettede aktivitet med lav merverdi til Sørøst-Asia. Den nye veksten i japansk produksjonskapasitet førte raskt til en regional arbeidsdeling i Øst-Asia, med Japan i sentrum.

Fra 1950- til 1970-tallet ble den regionale økonomiske politikken organisert rundt handelen mellom Asia og USA, og var preget av de nordøstasiatiske landenes strukturelle avhengighet av det amerikanske markedet (såkalt single market dependence). Øst-Asia var, som Meredith Woo-Cumings uttrykte det, en «amerikansk innsjø»,[3] og USA banet vei for reindustrialiseringen av Japan gjennom eksport. Den sentralstyrte utviklingsstaten ble tolerert, og til og med oppmuntret innenfor rammen av en avtale som skulle gjøre Japan, Sør-Korea og Taiwan til en velstående sikkerhetsskanse rundt Sovjetunionen og Kina.

Disse landene byttet på det tidspunktet sin politiske suverenitet mot en ubegrenset adgang til det amerikanske markedet. Frem til midten av 1980-tallet gikk mer enn en tredjedel av Japans eksport til USA, mens det tilsvarende tallet for Korea var 40 prosent og for Taiwan 44 prosent. Denne strukturelle avhengigheten ga Washington stor politisk makt over sine alliansepartnere. Etter Plaza-avtalene begynte imidlertid Japan å variere sin handel og investeringer, og vendte seg i hovedsak mot resten av Øst-Asia. På begynnelsen av 1990-tallet sank den japanske eksportandelen til USA til 27 prosent. I samme periode økte handelen mellom asiatiske land fra 32 til 44 prosent. Denne økningen avspeilet hvordan de japanske multinasjonale selskapenes avdelinger ble stadig viktigere for den regionale arbeidsdelingen.[4] I 1994 representerte handelen innen regionen 48,5 prosent av den totale handelen i Asia, og i 1995 steg den til over 50 prosent.

USA verken ønsket eller forutså dette resultatet. Under den kalde krigen ble riktignok Japan og senere de nyindustrialiserte landene «oppfordret av de vestlige landene til å øke veksten, men ikke så mye at de kunne utgjøre en trussel»,[5] og absolutt ikke så mye at de kunne bli kandidater til økonomisk verdenshegemoni. Etter den kalde krigen mistet den asiatiske utviklingsstaten ikke bare sin strategiske relevans – den utviklet seg også til å bli en trussel i amerikanernes og europeernes øyne. Washington ble besatt av spøkelset de så fremfor seg: en dynamisk, regional blokk.

Lawrence Summers, som senere ble visefinansminister under Clinton-regjeringen, formulerte i 1989 problemet på denne måten: «En økonomisk blokk i Asia er under utvikling, med Japan i spissen. (…) Dette skaper en mulighet for at flertallet av amerikanerne, som i dag tror at Japan representerer en større trussel for USA enn Sovjetunionen, kan få rett.»[6] Mange pustet lettet ut da Japan i 1990 gikk inn i en lang økonomisk stagnasjonsperiode etter at Tokyos finans- og eiendomsboble sprakk. For å bruke de nedlatende ordene til en amerikansk skribent, beviste krisen at «den japanske modellen ikke var en annerledes type kapitalisme… men rester av et av kapitalismens forstadier.»[7]

Krisen beviste selvfølgelig ikke noe slikt, men denne oppfatningen jaget bort spøkelset om en selvstendig asiatisk blokk, og lettet dermed dem i Vesten som fryktet nedgangstider. Noen år senere, i 1997-98, ble den alvorlige regionale krisen Asia gjennomgikk, betraktet som et nytt bevis på Vestens enestående posisjon og overlegenhet (eller, omvendt, som et bevis på Østens infantile økonomi). Som Chalmers Johnson har bemerket, ga flere toppfigurer og økonomer åpent uttrykk for at de likte å se at regionen var på sammenbruddets rand både sosialt og økonomisk.[8] Den nykonservative skribenten Charles Krauthammer, som i dag er kjent for sin glødende entusiasme for krigen og imperiet, skrev på det tidspunktet: «Vår suksess skyldes den amerikanske kapitalismemodellen, som står nærmere Adam Smiths frihandelssyn enn alle andre modeller. Mye nærmere enn Asias paternalistiske kapitalisme, som besnærte så mange motstandere av det amerikanske systemet i forbindelse med den økonomiske boblen i Asia, som nå er sprukket.»[9]

Enkelte akademikere var av samme oppfatning. Ifølge en av dem ødela krisen «troverdigheten til den japanske eller østasiatiske vekstmodellen».[10] Greenspan personlig kastet seg inn i debatten, og påsto at den asiatiske krisen ble forårsaket av utviklingsstaten, det vil si av en industrialisering ledet av staten og en ressursfordeling styrt av regjeringen i stedet for av markedet. Han hevdet videre at krisen betydde at verden beveget seg ubønnhørlig bort fra statlig styring og mot «vestlig frihandelskapitalisme.»[11] Kort sagt, det asiatiske «miraklet» ble brått en «illusjon».

Mellom linjene i debatten kunne man lese at den moderne kapitalismens «etternølere» var blitt satt på plass. På hver side av Stillehavet ble krisen tolket som en brytning mellom Østen og Vesten, og som et avgjørende øyeblikk for balansen i verdensøkonomien. Den amerikanske håndteringen av krisen i 1997-98 styrket oppfatningen om at den aggressive liberaliseringen av de lokale finansmarkedene som Washington og Det internasjonale pengefondet (IMF) var pådrivere for både før og etter krisen, fungerte som et maktredskap. Videre at krisehåndteringen skrev seg inn i et mer omfattende prosjekt som gikk ut på å «rive ned utviklingsstatspolitikken over hele verden.»[12]

Mens det amerikanske finansdepartementet i 1994 ga rask og avgjørende økonomisk hjelp til Mexico, unnlot USA og deres europeiske alliansepartnere i månedsvis å gjøre noe som helst i 1997 mens krisen spredte seg over hele Øst-Asia. En omfattende redningsplan fra IMFs side ble ikke iverksatt før man ble klar over krisens omfang: spredningen av den kom ut av kontroll og den var i ferd med å få konsekvenser for verdensmarkedet. Enda mer avslørende var det at det amerikanske finansdepartementet mot slutten av 1997 nedla veto mot det japanske forslaget om å opprette et Asiatisk pengefond (IMA). Et slikt fond kunne ha skaffet nødvendig likviditet til de asiatiske landene som opplevde massiv kapitalflukt.

Forslaget ble «kontant avvist av daværende finansminister Lawrence Summers», noe som i Øst-Asia forsterket tanken om at «USA var klar til å stryke flere asiatiske land fra det økonomiske verdenskartet. Enkelte mente til og med at amerikanerne ventet utålmodig på å kunne dra fordel av den kritiske tilstanden Asia befant seg i».[13] For Washington lå problemet i at IMA kunne bli kjernen i et selvstendig, regionalt økonomisk samarbeid som kunne utkonkurrere IMF, et av det vestlige hegemoniets globale redskaper. IMF ble derfor brakt på banen, som vanlig med drastisk strukturtilpasningspolitikk i bagasjen – en politikk for å redde kreditorene, åpne opp beskyttede sektorer i økonomien og minimere den interne etterspørselen.

Det er ingen tvil om at krisen ble oppfattet som en mulighet til å få kontroll over strategiske, beskyttede sektorer i de lokale økonomiene. Som Daniel Lian fra finansgruppen Morgan Stanley understreker i en kritisk analyse av amerikansk politikk: Vesten har interesse av å opprettholde «den østasiatiske avhengigheten av utenlandsk etterspørsel og produksjonskapasiteten som eies eller finansieres av utenlandske interesser,» men ønsker også å ha muligheten til å «kjøpe seg opp internt i regionens økonomier».[14]

Slik tilfellet var i forbindelse med revalueringen av yenen, fikk denne politikken diametralt motsatte resultater enn forventet, og endte med et fullstendig nederlag. For det første førte den til en dramatisk oppblomstring av nasjonalisme i de aktuelle landene, noe som forhindret at de nasjonale industriene ble solgt til spottpris. Med noen få unntak, som for eksempel Indonesia, klarte de fleste landene som var berørt av krisen å beholde kontrollen over sine strategiske sektorer. Dette skjedde gjennom statlig overtakelse av private selskapers lån, eller ved at privatiseringen av offentlig sektor ble stoppet.

For det andre stimulerte denne politikken det regionale økonomiske samarbeidet. I 2002 lanserte de asiatiske landene Chiang Mai-initiativet, som hadde som mål å organisere det regionale valutasamarbeidet gjennom et slags uformelt IMA. I 2003 gikk noen asiatiske land sammen om å opprette Asia Bond, som hadde til hensikt å kanalisere de enorme utenlandske valutareservene regionen hadde samlet opp, til produksjonsrettet aktivitet.[15]

For det tredje hadde USA ironisk nok styrket Kinas strategiske posisjon ved å svekke Japans forsøk på regional oppbygging. Inntil da var det Tokyo som ledet den regionale økonomiske integrasjonen, mens det i dag er Beijing.

Kina ble skånet for de direkte virkningene av krisen takket være den strenge valutakontrollen, og har siden 1990-tallet stått i sentrum for de regionale integrasjonstendensene. Japan sakker akterut, mens den kinesiske økonomien er dynamisk. Landets bruttonasjonalprodukt steg med 7,8 prosent i 2002 og vil sannsynligvis stige med 8 eller 9 prosent i 2003, til tross for SARS-epidemien. Kina ligger dessuten på verdenstoppen som mottakerland for direkte utenlandsinvesteringer (52,7 milliarder dollar). Alt dette avspeiler Kinas geopolitiske intensjon om å skaffe seg en sentral posisjon i Øst-Asia i de kommende tiår.

I 2001 lanserte kinesiske myndigheter ideen om å opprette regionale frihandelssoner med Sørøst- og Nordøst-Asia innen 2010. Mens verdenshandelen generelt er på vei nedover, er handelen og investeringene mellom Kina og resten av Asia i sterk fremgang. Den kinesiske eksporten innen Sammenslutningen av sørøstasiatiske land (ASEAN-landene) økte med 55 prosent de tre første månedene i 2003, og har nådd 20 milliarder dollar av et totalbeløp på 70 milliarder dollar. Den regionale handelen med Kina har faktisk økt mye raskere enn den asiatiske handelen med USA. Japan importerer allerede mer fra Kina enn fra USA, og Kinas import av japanske varer øker i jevnt tempo. Den samme tendensen gjelder for den bilaterale handelen med Sør-Korea, Thailand, Malaysia og Singapore.[16]

Vi er gjennom disse fenomenene vitne til den første fasen i Kinas utvikling av en regional økonomisk politikk. For Beijing har et slikt perspektiv en rekke fordeler: Landet vil bli mindre avhengig av det amerikanske markedet og dermed mindre utsatt for utenlandsk press. Utvekslingsnettverket med resten av Asia vil fungere som en slags støtpute mellom Kina og USA.

For resten av regionen er konsekvensene av en slik utvikling mer tvetydige. Japan, som uten tvil er det mest avanserte landet, strides med Beijing om kontrollen over regionen, selv om multinasjonale selskaper investerer stadig mer i Kina. Denne konkurransen vil kanskje være fordelaktig for landene i Sørøst-Asia, som overhodet ikke har lyst til å bytte én strategisk avhengighet (amerikansk) mot en annen (kinesisk). Tatt i betraktning produksjonsprofilen til de landene i regionen som er under utvikling, og deres smale spesialisering innen sektorer med lav merverdi (blant annet elektronikk- og tekstilindustrien), representerer dessuten Kina for dem en hovedkonkurrent.

Japansk regionalisme har forårsaket en overfladisk industrialisering snarere enn en dyptgripende modernisering av Sørøst-Asia. På grunn av de store avstandene mellom de utviklede landene (Japan, Sør-Korea, Taiwan, Singapore) og de minst utviklede (Malaysia, Thailand, Indonesia, Vietnam) og de regionale rivaliseringene, vil det ta lang tid før et sammenhengende system vil komme på plass i regionen. Ikke desto mindre peker de langsiktige tendensene i denne retningen. Dette strukturelle fenomenet kan på mange måter sammenliknes med det som drev USA til å bli en ledende økonomisk makt, en prosess som lavkonjunkturen i 1930-årene avbrøt, men ikke stanset. Som oppstyret i forbindelse med den kinesiske valutaen antyder, må de vestlige landene gjennom en sann kopernikansk revolusjon før de velvillig aksepterer dette faktum.

Fotnoter:

1 «Senators urge Treasury to take action to get China to float its currency», http://schumer.senate.gov.
2 «Fed's calls for yuan float grow louder», International Herald Tribune, Paris, 17.07.03.
3 Meredith Woo-Cumings, «East Asia's American Problem», Past as prelude, Westview Press, Boulder, Colorado, 1993.
4 Jfr. Claude Pottier, Les multinationales et la mise en concurrence des salariés («Multinasjonale konserner og lønnsarbeidernes konkurranse»), L'Harmattan, Paris, 2003.
5 Giovanni Arrighi, The Long Twentieth Century, Verso, London, 1994, s. 353.
6 Sitert av Richard Katz, The System that Soured: The Rise and Fall of the Japanese Economic Miracle, M.E. Sharpe, 1998, s. 9. Europeerne ga uttrykk for liknende syn. I 1991 kom den franske statsministeren Edith Cresson med like tvilsomme uttalelser vakte sterke reaksjoner: Japan, sa hun, er et «hermetisk lukket system» som «vil erobre» Europa og verden.
7 Ibid., s. 7.
8 Chalmers Johnson, Blowback, the Costs and Consequences of American Empire, Metropolitan Books, New York, 2000, s. 6.
9 Sitert av Chalmers Johnson, ibid., s. 6.
10 Donald K. Emmerson, «Americanizing Asia», Foreign Affairs, New York, mai/juni 1998. Se også Philip S. Golub, «Remise en question du modèle occidental» («Den vestlige modellen trekkes i tvil»), Le Monde diplomatique, april 1999.
11 Alan Greenspan, «The ascendance of market capitalism», tale holdt for Annual Convention of the American Society of Newspaper Editors, Washinton D.C., 02.04.98.
12 Immanuel Wallerstein, «America and the World: The Twin Towers as Metaphor», Charles R. Lawrence II Memorial Lecture, Brooklyn College, New York, 05.12.01.
13 Bernard K. Gordon, «A High Risk Trade Policy», Foreign Affairs, London, juli/august 2003, s. 110.
14 Daniel Lian, «Mr. Thaksin's role in the East-West Dichotomy», Morgan Stanley Economic Trends Reports, New York, 25.07.03.
15 Japan og Kina har til sammen 900 milliarder dollar i utenlandske valutareserver (henholdsvis 560 og 340 milliarder dollar), vesentlig i form av anvisningsblanketter fra det amerikanske finansdepartementet. Hvis en tilføyer reserver fra andre østasiatiske land, kommer summen opp i over én milliard dollar. Øst-Asia finansierer med andre ord USAs gjeld og forbruk.
16 Bernard K. Gordon, op.cit., s. 111.