En voksende drage

«Det nyttige ved å reise er at man får korrigert fantasien etter virkeligheten, og i stedet for å tenke seg hvordan ting kan være, å se dem som de er,» sa den britiske forfatteren Samuel Johnson. Dette var noe som drev meg til å reise på ferie til Kina i høst. Landet er utvilsomt et av de stedene hvor kapitalismens hjerte dunker på sitt aller mest pulserende akkurat nå. I 1985 eksporterte og importerte Kina med USA slik at handelsbalansen gikk opp i opp. I dag, 18 år senere, har USA et underskudd på 500 milliarder dollar årlig i handelsbalansen med landet i øst. De fleste varer og tjenester man kan tenke seg er til salgs. Østen står ikke tilbake for Vesten. De rike kan skaffe seg glinsende nye luksusbiler, perlesmykker, verdifulle antikviteter og dyr kunst.

Heller ikke for turister mangler det på ting å kjøpe. Knapt noe annet land har en større suvenirflora. Silkeprodukter, grafikk, skandinaviske vinterklær, spisepinner, risvin, porselen, billige etterligninger av vestlige merkevarer, tekniske gjenstander og piratfilmer er til salgs og det er billig Man kan få kjøpt hundre forskjellige merker med ansiktskremer og enda flere typer tannkrem. I storbyene finnes enorme kjøpesentre hvor prisene er som i Norge – hvis man skulle savne dem. På disse stedene finner man den voksende middelklassen. Ifølge norsk laksenæring, som ser med sultne øyne på det kinesiske markedet, vil denne middelklassen bestå av hundre millioner mennesker i løpet av de neste par årene.

Man kan bokstavelig talt se hvordan landet bygges opp. I storbyene langs østkysten: Beijing, Shanghai, Nanjing, Shenzhen og Hong Kong foregår en hektisk byggeaktivitet. Små maurmennesker klatrer på reisverk og stillaser høyt der oppe over bakken. Deres små og gule sveiseflammer lyser som små fakler inn i høybyggfremtiden. Der kineserne tidligere bygde det lengste byggverket menneskeheten har sett, den kinesiske muren, bygger de nå det høyeste. Det høyeste bygget i verden ligger om noen få år i Shanghai. Men som et vitnesbyrd om at Kina er kontrastenes land og fremdeles henger igjen i fortiden, bruker man mange steder fremdeles gamle byggeteknikker – man hogger kampesteinene med slegge.

På mange måter minner Kina om USA. I mellomkrigstiden var USA den raskest voksende stormakten. Landet bygde seg opp i skyggen av det tilstivnede britiske imperiet. I dag er Kina den raskest voksende stormakten og ønsker, som USA i sin tid, ikke å erte på seg storebror. Kina er derfor forsiktig med å stå i spissen for motstand mot USAs stormaktskriger – til og med når disse strider mot Kinas strategisk sentrale oljeinteresser, som for eksempel Irak-krigen.

På få år har Kina klart å bli den største produsenten av klær, sko og leker. Men det produseres ikke bare lavteknologiprodukter – USAs handelsunderskudd til Kina består blant annet av datautstyr som amerikanske selskaper produserer i Kina og selger hjem til USA. Spør du representanter for de såkalte neocons, de fundamentalistiske konservative i den amerikanske politiske eliten, er det Kina og ikke Iran, Syria eller Nord-Korea som representerer den største trusselen for USA i fremtiden. På åttitallet var det Japan. Da skrev amerikanske konservative om «den kommende krigen med Japan». I dag er det altså Kina som på mange måter peker seg ut som hovedkonkurrent.

Om ikke mange år vil de amerikanske og kinesiske økonomiene være de to største. Da vil Kina ha tatt igjen Japan, som i dag ligger på andreplass. Et par taiwanske forretningsmenn jeg traff sammenlignet de kinesiske storbyene med de amerikanske. Der Beijing kunne sammenlignes med Washington, var Shanghais skyline sammenlignbar med New York Citys, mente de.

Blant verdens største selskaper foregår det et kappløp om å bli størst i Kina. Med sine snart 1,4 milliarder innbyggere lukter Ford, McDonalds, Coca Cola og Adidas gull og nye markeder. For øyeblikket leder Cola sterkt foran Pepsi, og McDonalds har overtaket på Burger King. Det har blitt stadig lettere for utenlandske selskaper å etablere seg i Kina etter landets innmelding i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i 2001. Med en økonomisk vekst på opp mot ti prosent, i hvert fall ifølge de offisielle tallene, fremstår Kina som det lysende fyrtårnet i øst, men denne gangen for de multinasjonale selskapene og ikke for nyfrelste maoister.

Frem mot de olympiske lekene i Beijing i 2008 vil de aller fleste av verdens 500 største selskaper ha etablert seg i Kina. OL i Beijing vil garantert gå inn i historien som mesterskapet med de høyeste sponsorinntektene. Det spares ikke på milliarder når det gjelder markedsføringen av seg selv i dette mest lovende av alle markeder. Det kan se ut som kapitalistene ikke lærte noe av dot.com-krasjet – den gang da alle bedrifter skulle satse på informasjonsteknologi – ellers var de akterutseilt. I dag kan det virke som om Kina har tatt over denne rollen for den dresskledde saueflokken. Enten er du inne eller så er du ute. Og alle kan ikke klare seg, det er sikkert. Allerede hviskes og tiskes det i krokene om en kommende bankkrise.

Den økonomiske uforutsigbarheten skyldes også den utbredte korrupsjonskulturen. En liten gruppe makthavere har fordelt samfunnets ressurser seg i mellom etter hvert som planøkonomien er blitt avviklet. I åttiårene ble tjenestemenn rike gjennom å kjøpe billig fra statsbedrifter, selge dyrt til det private markedet og stikke fortjenesten i lomma. I nittiårene har de brukt offentlige midler til å spekulere i aksjer og eiendom, gikk det bra fikk de inn fortjenesten og gikk det dårlig dekket statsbedriften tapet.

I dag reiser de bak sotede vinduer i sorte Mercedeser. De mosjonerer i private sportsklubber med årskontingent i femsifrede dollartall. De gir sine unge håpefulle like mye lommepenger i uken som en kinesisk bonde kan håpe å tjene på fem år. Mange av dem er medlem i Kinas kommunistparti (KKP), som like gjerne kunne hett Kinas konservative parti eller Kinas kapitalistparti. Selv om KKP delvis har gitt fra seg den økonomiske styringen, er så ikke tilfellet i politikken. Det er ikke lov å organisere uavhengige fagforeninger eller partier. Sensuren er utbredt, ikke minst over internett. Det slås hardt ned på protester. På Den himmelske freds plass er det ikke langt mellom de sivilkledde politiagentene. I enden av denne plassen henger det store portrettet av Mao, som ble tilgriset under det som feilaktig ble kalt studentprotesten i 1989. Dagens styre innrømmer at Mao gjorde visse feil – faktisk hadde han sytti prosent rett og tretti prosent feil. Portrettet hans i sentrum av Beijing minte meg om de mange bildene av den avdøde og hardhendte diktatoren i Syria, Hafez al-Asad, som henger i byene Damaskus og Palmyra. Bildene tjente en hovedhensikt – glem ikke at staten ser og hører deg!

Også dagens leder, Hu Jintao, er en hard mann. Under opprøret i Tibet i mars 1989 kvelte Jintao opprøret ved hjelp av unntakstilstand. Dette var en forsmak på den linjen statsledelsen senere skulle velge overfor studentopprøret i juni 1989. Disiplin og underdanighet er noe kinesiske barn lærer allerede fra de er små. Eksamenspresset er stort, og konkurransen om skoleplasser er beinhard. Bare en av tre elever vil klare opptakskriteriene til universitet eller høyskole, mens bare en av ti ungdomsskoleelever kommer inn på et nøkkelgymnas. Rundt omkring på gatene går barn man til forveksling kan tro er små rødegardister siden de bærer røde skjerf rundt halsen. Det er de imidlertid ikke. Disse barna får lov å gå med et rødt skjerf i halsen siden de utmerker seg som beste elev i klassen. Kampen om posisjonen i klassen er et daglig mål på elevenes pågående slit og kamp for å klare seg. Når barna blir voksne forsetter kampen.

På arbeidsplassene sliter arbeiderne med elendige arbeidsforhold, ofte i eviglange arbeidsdager på 12 til 15 timer uten overtidsbetaling. I arbeidssoner opprettet av staten kan bedriftene holde på uforstyrret – ikke bare fra arbeidsinspektører, men også fra skatteinnkrevere. Fra 1995 til 2002 gikk 8000 statsbedrifter konkurs. Over de neste årene er det vedtatt at 2000 flere statsbedrifter skal gå konkurs. I dagens Kina er 150 millioner arbeidsløse. Denne politikken kalles på økonomispråk for sjokkterapi, og det viste seg på sitt verste i Russland å være mye sjokk og lite terapi.

Mange kinesere har det likevel bedre, det er lettere å reise ut av landet, man lærer engelsk i skolen og mange har større kunnskaper om hva som skjer i resten av verden gjennom internett. De store fremskrittene er likevel forbeholdt de få. Det er derfor godt mulig at gapet mellom realitetene og forventningene på et tidspunkt kan gi seg et fysisk protestuttrykk – og da vil lederne få mer enn Falun Gong å bekymre seg for.

© LMD Norden