Frelser eller tyrann

De som har kritisert USAs illegitime og arrogante krig mot Irak, finner en slags trøst eller bekreftelse i den blandede mottakelsen den irakiske befolkningen har gitt okkupasjonsstyrkene. Mediene, som fortsatt retter oppmerksomheten mot Irak, formidler et bilde av en misfornøyd befolkning. Irakerne raser over feilgrep som gjøres, rettigheter som blir krenket, og uttaler seg klart og tydelig om den amerikanske administrasjonens virkelige hensikter. Reportasjer som antyder en aldri så liten oppslutning om okkupasjonsmaktens prosjekt, hører til sjeldenhetene. Kritikerne er i overveldende flertall. Utsagn som «situasjonen er verre nå enn før krigen», og «amerikanerne er som Saddam» gjentas stadig vekk.

Denne typen sammenligninger er bekymringsverdige, fordi de ofte kommer fra personer som overhodet ikke dro noen fordeler av det gamle regimet. Okkupantene, som er klar over medienes tilstedeværelse i Irak, kommer aldri til å begå de samme forbrytelser som det falne diktaturet. På tross av tilfeldige arrestasjoner, tilfeller av tortur som Amnesty International har pekt på, og restriksjoner overfor pressen, er det vanskelig å sidestille okkupasjonsstyrkenes overtramp med fremgangsmåten til en hær på tokt. Tenk bare på de russiske styrkene i Tsjetsjenia, israelske soldater i Palestina – eller de amerikanske styrkene i Afghanistan.

Undertrykkelsen av den væpnede motstanden fører selvfølgelig til at okkupasjonsstyrkene ofte går langt over streken. Mistenkte som arresteres, blir ofte utsatt for brutal behandling. Når den amerikanske hæren foretar husundersøkelser ødelegger de inventaret, og ofte blir beboerne plyndret for dollarene de har spart opp. Enkelte irakere har vitnet om ekstremt ydmykende behandling, hvor de har fått ansiktet tråkket ned av støvlene til en amerikansk GI-soldat. Noen fremgangsmåter ligner til forveksling på metodene til det gamle regimet: Ødeleggelsen av plantasjene i Dhoulou’iya, et tilfluktssted for væpnede opposisjonelle, minner om palmeskogene Saddam Husseins hær raserte i 1991.

Når konene til ettersøkte personer arresteres og brukes som utvekslingsmiddel, bygger dette på et prinsipp om kollektiv avstraffelse. En hel familie, kanskje til og med en hel stamme, skal lide for handlingene til ett av familiens eller stammens medlemmer.

Samtidig vet de væpnede motstanderne og deres tilhengere at de aldri vil bli torturert med metoder som overgår fantasien, de vet at ektefellene deres aldri kommer til å bli voldtatt foran øynene deres, de vet at foreldrene eller barna deres ikke vil bli henrettet. Alle vet innerst inne at terrorepoken er over. Overgrepene som utenlandske medier – med rette – er indignert over, fører derfor bare til prinsipielle protester i Irak. Dette forhindrer imidlertid ikke at vitner til antiamerikanske attentat viser sin glede fremfor kameraene til utenlandske tv-stasjoner: Det er helt klart ikke tristhet som er den dominerende følelsen ved synet av brennende kjøretøy eller nedskutte helikoptre.

I dette ligger et paradoks: Hvordan har det seg at en befolkning som er såpass velvillig innstilt til motstanden, på én og samme tid kommer med skarp kritikk av okkupasjonsmakten og i stor grad tolererer den? For å kunne gi et svar på dette spørsmålet, må man ta på alvor den parallellen irakere spontant trekker mellom det gamle regimet og de nye herskerne.

For det første, har den sivile amerikanske administrasjonen og de militære styrkene overtatt og forsterket forskansningspolitikken som gjaldt under Saddam Husseins tyranni. Ikke bare har de flyttet inn i presidentpalassene og Baath-partiets lokaler, de har også tatt over visse hoteller, skoler og boligkomplekser. Sikkerhetstiltakene som skal beskytte strategiske steder, er overveldende. For å hindre eventuelle angrep i form av eksploderende kjøretøyer, er det reist festningsverk i betong på kryss og tvers i Bagdad. Irakerne kaller dem «Berlin-murer». Skal man komme forbi disse barrikadene, må man gjennom strenge sikkerhetsprosedyrer, og helst ha en fordelaktig posisjon i utgangspunktet.

Makten, som søker tilflukt bak disse forskansningene, fremstår for vanlige irakere som både ugjennomsiktig og utilgjengelig. Den reelle beslutningsmyndigheten ligger mellom hendene på én eneste mann, Paul Bremer, som er isolert fra befolkningen gjennom sitt eget sikkerhetsopplegg og sin krets av rådgivere som har forgreininger til tyranniets tidligere angivere. Alle lever og opererer i ly av disse skjulestedene, og beveger seg mellom dem i væpnede konvoier som vekker en viss frykt hos folk når de kjører forbi. Radikale beslutninger tas altså bak høye murer, og kommer på bakgrunn av politiske prosesser som fortsatt i all hovedsak er uklare.

Disse beslutningene virker ofte tilfeldige, og ser også ut til å kunne omgjøres når man finner det for godt. Hittil har kontrabeskjedene og tilbakekallelsene vært hyppige. Som under Saddam Husseins regime, opplever irakerne fortsatt politikken gjennom rykter, virkelige eller fabrikkerte lekkasjer og vage teorier. De ser på det irakiske styringsrådet som en fasadeinstitusjon som er underlagt amerikansk kontroll, på samme måte som ministrene var underlagt Saddam Hussein.

Den strukturelle avstanden mellom makthaverne og befolkningen, og førstnevntes manglende forsøk på seriøs utadrettet kommunikasjon, legger til rette for alle slags spekulasjoner om okkupantens hensikter.

Som en følge av dette, tillegger irakerne de nye herskerne en politisk kultur som er gått i arv fra det gamle regimet. I dette finnes et avgjørende element av kontinuitet, ettersom det er med på å forme fremstillinger som samsvarer med deres erfaring under tyranniet. Et typisk eksempel på en slik forveksling illustrerer denne situasjonen: Da den amerikanske hæren brukte slagordet «hvis dere gir oss fred, skal vi gi dere elektrisitet», som en oppfordring til befolkningen om å samarbeide om sikkerheten for å lette gjenoppbyggingen, forstod mange irakere det slik at elektrisiteten var i orden og at strømbruddene var en form for straff. Man kan bare tenke seg hvilke effekter denne klossete formuleringen hadde i en by som Falluja, hvor innbyggerne allerede var opprørt over urettferdig behandling.

Okkupasjonsmakten viderefører også det gamle regimets tilbøyelighet til å beskytte sine egne interesser, under formelt dekke av å handle i allmennhetens navn. Sikkerheten til amerikanske statsborgere, den nye makteliten, går foran alt annet. Okkupasjonsstyrkene har nettopp satt inn irakere istedenfor amerikanske soldater på de mest utsatte stedene, for eksempel ved sjekkpostene. Altfor løsslupne instrukser om å skyte har resultert i mange drepte sivile. Disse ofrene blir likevel fremstilt som nødvendige, og den rådende sjargongen fornekter enhver antydning til objektiv analyse av den væpnede motstanden (se under). Motstanden presenteres systematisk som et angrep på den irakiske befolkningen selv. Ifølge de offentlige uttalelsene fra okkupasjonsmakten, retter «baathister» og «terrorister» – som generelt går under samlebetegnelsen bad guys – først og fremst sine angrep mot det irakiske folket.

Irak skal altså være under angrep og trusler fra en uangripelig fiende, som er kilden til all stagnasjon. Bare gjennom å fjerne denne fienden, kan man starte en ny epoke, preget av fremskritt. Folket må derfor forstå at lidelsene deres bare er midlertidige, makthaverne skal bare konsentrere seg om denne avgjørende kampen først. Likhetstrekkene med essensen i Saddam Husseins talemåter i forbindelse med sanksjonene, er påfallende.

For Paul Bremer er det «friheten som teller (…) Det er nødvendig å se forbi volden og nøden og minne om en rekke rettigheter som irakerne nyter godt av i dag takket være koalisjonens seier.» Selvsagt, «tap av uskyldige liv er en tragedie for alle berørte. Men antallet er i virkeligheten svært lavt.» I virkeligheten er antallet ikke kjent, fordi det ikke finnes noe system for å kartlegge tapene og heller ingen offisiell etterforskning av «feilgrepene».

Som regel nekter okkupasjonsmakten iherdig ethvert ansvar for volden og alt som ikke fungerer. Den amerikanske administrasjonens medieinstrukser forbyr alle tegn på dårlig samvittighet. Man forsyner seg i stedet av irakernes lidelser før og nå, og trekker frem verdifulle eksempler til bruk i propagandaen. Et eksempel er regimets massegraver, som ble gjort tilgjengelige for alle og enhver på bekostning av muligheten for å etablere nøyaktig informasjon som kunne ført til rettssaker. Hvem bryr seg om nasjonal forsoning! Videre ble Saddam Husseins sønner drept, selv om man uten problemer kunne ha omringet huset de befant seg i på det tidspunktet.

Betydningen av prøvelsene befolkningen har gjennomgått blir ikke bare vridd og vrengt av okkupantenes ivaretakelse av egne interesser. Politiet, som knapt har kommet i virksomhet igjen, har allerede kompromittert seg ved å beskytte amerikanske baser. Etterretningstjenesten, som står overfor store utfordringer på grunn av sin illegitime fortid, er i ferd med å gjenoppstå på et ullent grunnlag. Samtidig kan man regne med at tidsplanen for valg i Irak vil fastsettes som en del av president Bushs strategi for gjenvalg i 2004, som et tegn på «demokratisering» i Midtøsten. Dette indikerer i hvor stor grad den politiske scenen i Irak domineres av okkupantenes interesser. Totalt sett har den amerikanske administrasjonen satt seg i en både merkverdig og uventet situasjon, hvor de har tatt over flere karakteristiske trekk ved «presidentskapet» (diwan al-re’asa), som satt med den reelle makten under Saddam Husseins regime.

Det foregår en lignende oppdeling mellom en reell makt som råder over spektakulære ressurser på den ene siden, og et skadeskutt statsapparat på den andre. Mens befolkningen overlates til seg selv, finner en privilegert kaste ly i palassene. Den omgir seg med væpnede menn som er trofaste mot deres sak, og beslaglegger midler gjennom metoder som ikke er uten likheter med den gamle røverlogikken (uhyrlige driftskostnader eller regelrett korrupsjon).

Det viktigste tegnet på kontinuitet med det gamle tyranniet er imidlertid følgende: Befolkningen står fortsatt på sidelinjen. Irakerne er utslitte etter Saddam Husseins herredømme, og er først og fremst opptatt av å komme seg gjennom dagene. Folk føler seg maktesløse overfor makthaverne. Følelsen av å bli fratatt sitt eget land, sine ressurser og sin fremtid, er for velkjent til å bli uutholdelig.

Derfor er irakernes forventninger så preget av pragmatisme og måtehold, noe som nesten er umulig å forstå for utenlandske observatører. Et typisk utsagn oppsummerer disse forventningene: «Ja vel, amerikanerne vil utnytte oljen vår. Vi hadde ingen glede av den på Saddams tid, så hvis de overlater litt av den til oss…»

I en slik situasjon får ørsmå fremskritt fra okkupasjonsstyrkenes side tidoblet effekt. Og de utallige feilgrepene de gjør, noen av dem svært alvorlige, som oppløsningen av hæren, får ikke så store virkninger. Riktignok har okkupantene arrestert sentrale religiøse ledere, og også høytstående stammeledere. Tabbene kommer på løpende bånd. Det hender at bilpassasjerer overkjøres av stridsvogner. Men det ser ikke ut til at noe av dette er nok til å utløse virkelige opptøyer, og heller ikke demonstrasjoner med mer enn noen tusen deltakere.

Den utbredte oppfatningen blant folk om at den tidligere irakiske presidenten banet vei for okkupantene, har altså gode begrunnelser. Husseins regime ødela ethvert samhold i den irakiske befolkningen, som bare provisorisk kan gå under betegnelsen «nasjon». I dagens situasjon er de fleste bekymret over amerikanernes forventede tilbaketrekning, og frykter muligheten for borgerkrig i landet. Okkupasjonsstyrkene har derfor den samme minimale legitimiteten som det gamle regimet hadde, det vil si frykten for kaos.

Parallellen til situasjonen slik den var før, stopper der. I motsetning til det gamle regimet har ikke okkupasjonsstyrkene noe ønske om å herske over befolkningen for enhver pris. Troppene kommer i all hovedsak til å trekke seg ut. Den amerikanske administrasjonen vil finne mer subtile måter enn militær okkupasjon for å ivareta sine interesser i Irak. Og de målene administrasjonen har i dag, takket være det stadige presset på haukene rundt presidenten, bringer bud om bedre tider for den irakiske befolkningen. Det er ingen tvil om at neste års presidentvalg er det aller viktigste for Bush, men han er avhengig av seier for sitt prosjekt i Irak… og denne seieren må gå gjennom en vellykket overføring av makten til irakerne selv.

Etter offisielle amerikanske uttalelser å dømme, består den væpnede motstanden i Irak av gamle «baath»-bataljoner som skal ha fått forsterkninger fra utenlandske «terrorister». Ifølge «guvernør» Paul Bremer, kommer hundrevis av dem over grensene med jevne mellomrom. En viss kontakt, om enn begrenset, med motstandsmiljøene, gir derimot et mer nyansert og mer komplekst bilde.

Det er ingen tvil om at elementer fra det gamle regimet har etablert motstandsceller basert på slektsbånd og yrkesmessige kontakter. Noen av dem fikk med seg teknisk og militært materiell da de forlot sine poster i sikkerhetstjenesten. De har også fordelen av å kjenne til våpenlagre som regimet spredte rundt omkring i landet. Men det er ikke slik at de setter ut i livet en strategi som ble planlagt under det gamle regimet – Saddam Hussein var ute av stand til å forutse sitt eget fall…

Disse cellene er snarere et produkt av den gamle maktelitens tilbakegang. I begynnelsen dreide deg seg om uformelle grupper, som er i ferd med å struktureres ved å reprodusere hierarkiet fra før krigen. Det betyr ikke at republikanergarden og spesialstyrkene har smeltet sammen i «sunni-triangelet» for å utkjempe sin krig. Mange av deres agenter befinner seg i byer som Tikrit, Beiji og Shergat.

Deltakelsen fra utenlandske kampfeller er heller ikke ubetydelig. Hvordan kunne det være annerledes i et land hvor sikkerhetsorganene er oppløst og hvor grensene har vært ubevoktet i seks måneder? Disse utlendingenes tilstedeværelse er ingen hemmelighet. De vekker oppsikt i hverdagslivet i bydelene med sine aksenter, små vaner, pick-uper som henter dem sent på kvelden: Nabolaget kan ikke unngå å legge merke til dem. Irakerne støtter dem, spesielt imamer og rike handelsmenn, men de nyter likevel godt av frykten, likegyldigheten eller sympatien de blir gjenstand for.

Spørsmålet er om disse utgjør en hær av potensielle selvmordsbombere? Vi må skille mellom fedayeen-kjempere som ivrer etter å gjøre opp med USA – og er rede til å dø for det, som under selve krigen – og grupper som kan få frivillige til å kaste seg inn i døden ved hjelp av biler fullstappet av eksplosiver. Det går relativt lang tid mellom denne typen attentat, noe som tyder på at det ikke finnes en uendelig rekke individer som er klare til å tilintetgjøre seg selv – bortsett fra i vår vestlige fantasi.

I løpet av krigen førte ikke tilstrømmingen av fedayeens til en bølge av selvmordsattentat. Sannsynligvis var det ikke motstandsceller utgått fra det gamle regimet som sto bak attentatene mot Bagdad-hotellet og politistasjonene i Bagdad. Disse så mer ut til å stamme fra mer verdensvante terrororganisasjoner. Men har nettverk av typen al-Qaida bruk for hundrevis av infiltrerte elementer, en terroristisk femtekolonne som raskt ville vise seg overflødig i logistisk forstand og risikabel når det gjelder sikkerhet?

Andre aktører gjør fenomenet ytterligere komplisert. Ta for det første irakiske islamister, som naturligvis er i kontakt med sine utenlandske meningsfeller. En mer uventet sammenkobling foregår mellom islamister og baathister, hvor sistnevnte svarer på førstnevntes appell om logistisk støtte og en form for kommando.

I tillegg kommer rike enkeltindivider, som gir økonomisk bistand til motstandsceller eller belønner simple kriminelle for å utføre angrep. Til slutt kommer også enkeltstående hevnaksjoner som følge av overtramp fra okkupantenes side. Den amerikanske hypotesen om en sentral kommando, med Saddam Hussein eller også hans gamle og syke general Izzat al-Douri i spissen, virker derfor temmelig forvirret.

Det mest slående er de ekstremt mange forskjellige motivasjonene for motstand. Til og med blant de antatte baathistene er henvisningen til Saddam Hussein tvetydig. Personer vi har møtt, tidligere medlemmer av det gamle sikkerhetsapparatet, begrunnet ikke sine handlinger med ønsket om å komme tilbake til makten, men med en blanding av patriotisk og religiøs pliktfølelse. I deres talemåter fremstår den gamle presidenten bare som et symbol for fortidens bravur og enhet i en marginalisert opposisjon. Dersom Hussein blir fanget eller tatt av dage vil det sannsynligvis bety slutten for denne typen motstandsfolk – ikke fordi han dirigerer operasjonene, men på grunn av den symbolske betydningen han har.

De voldelige aksjonene som blir begått er også ekstremt forskjellige. Motstandere av okkupasjonsmakten står ikke bak alle attentatene og de politiske mordene. I noen tilfeller hviler sterk mistanke på politiske personligheter eller partier. I andre tilfeller går ryktene om innblanding fra CIA, israelsk eller også iransk etterretning. Så lenge beskyldningene mot «baath-terrorister» er avgjørende for Washington, vil også mer fantasifulle teorier sirkulere. To konklusjoner tvinger seg fram som motsatser til den amerikanske propagandaen: For øyeblikket er ikke befolkningen et mål for angrepene, selv om den lider tragiske tap. Og ingen operasjon har bevist noe samarbeid mellom «baathister» og «terrorister».

Dette kan imidlertid ikke slås fast en gang for alle. Den væpnede motstanden er fremfor alt et dynamisk fenomen som utvikler seg raskt. Oppløsningen av irakiske sikkerhetsorganer og svikt i etterretningsarbeidet har gitt ulike motstandsgrupper seks måneder til å organisere seg og finne sammen, uten at noen vet i hvor stor grad dette er blitt gjort.

Okkupasjonsstyrkene har gjennomført omfattende razziaer som har vist seg fåfengte, samtidig som stadige angrep tvinger dem til å tilpasse seg ulike trusselbilder. De amerikanske konvoiene ledsages nå av effektive luftstyrker. Spesielt utsatte veistrekninger er under streng bevoktning. Husundersøkelser foretas oftere enn før. Okkupantenes tilholdssteder er under stadig sterkere beskyttelse.

Men disse tiltakene får bare motstanderen til å tilpasse seg, noe som gjenspeiler seg i utviklingen i angrepsteknikker og -mål. Denne fleksibiliteten gjør at faren for uventede angrep alltid er tilstede. For USA er dette derfor et kappløp med tiden, og de vet lite om motstanderen. De er bevisst på egne mangler, og støtter seg mer og mer på lokale samarbeidspartnere og informanter, en reaktivert sikkerhetstjeneste, og politiske partier som driver klappjakt på gamle baathister, slik som Kurdistans demokratiske parti (KDP), Kurdistans patriotiske union (PUK), det sjiamuslimske partiet al-Da’wa, Forsamlingen for islamsk revolusjon i Irak (SAIRI), og så videre.

USA kommer selvsagt ikke til å vinne dette kappløpet uten tap. Men det ville være feil å overvurdere utfordringen. Den væpnede motstanden er foreløpig langt unna en reell folkelig støtte. Ryktene om bortføringer av kvinnelige amerikanske soldater er utvilsomt et uttrykk for den gleden mange føler ved tanken på symbolsk ydmykelse av okkupasjonsstyrkene, og på samme måte gjenoppretter spektakulære militære hendelser (som skuddsalver mot Hotell Rachid, nedskyting av helikopter, osv) stoltheten hos mange. Disse reaksjonene uttrykker først og fremst en forståelig følelse av krenket verdighet. I praksis forholder befolkningen seg fortsatt i all hovedsak passiv. (…)