Rådene fra Rand

«Det er en flott manual om stabilisering og gjenoppbygging etter en konflikt. Jeg har beholdt et eksemplar av den etter at jeg kom til Bagdad, og anbefaler den virkelig.» President George W. Bushs utsending i Irak, Paul Bremer, snakker entusiastisk om den nylig utgitte studien som sammenlikner operasjoner for nasjonal gjenoppbygging som USA har medvirket til siden 1945 (Tyskland og Japan etter andre verdenskrig, og på 1990-tallet Somalia, Haiti, Bosnia, Kosovo, Afghanistan og Irak). Dette dokumentet er også interessant på grunn av forlaget som har publisert det: Rand, et forskningssenter som ble opprettet i 1948 av det amerikanske luftforsvaret, og som siden er blitt uavhengig. Ikke desto mindre deltar senteret aktivt i debattene som gjennomsyrer den amerikanske regjeringen.

Forskerne bak denne studien forklarer at den nasjonale gjenoppbyggingen i Tyskland og Japan viste at «demokratiet er overførbart», og at «noen samfunn under visse omstendigheter kan oppmuntres til å forandre seg på varig basis». Disse to operasjonene representerer «nasjonal gjenoppbygging etter en konflikt uten sidestykke». De påfølgende tiårene kan ikke vise til så vellykkede forsøk. Av de 55 fredsoperasjonene FN har iverksatt etter 1945, ble 41 – det vil si 80 prosent – foretatt etter 1989.

Rand sier videre: «Under den kalde krigen hadde enten USA og Sovjetunionen – og i enkelte tilfeller begge to – støttet et visst antall svakere stater av geopolitiske grunner. (…) Når støtten så uteble, gikk disse og andre stater i oppløsning. (…). Etter at den kalde krigen opphørte, har USA stått fritt til å intervenere, ikke bare for å opprettholde våpenhviler eller bevare status quo, men også for å innføre mer dyptgripende endringer i de krigsherjede samfunnene».

Men «kostnadene og risikoene ved en nasjonal gjenoppbygging er fortsatt høye. Derfor har ikke USA villet engasjere seg i dette på en lettvint måte.» De trakk seg ut av Somalia i 1993 så snart de møtte motstand. Året etter, i Rwanda, foretrakk de å satse på et internasjonalt engasjement. Senere nølte de med å slutte seg til europeerne i Bosnia og engasjere seg militært i Kosovo. Og likevel var hver enkelt av disse intervensjonene «større og mer ambisiøse enn de foregående».

I 2000 kritiserte presidentkandidat George W. Bush Clinton-administrasjonens altfor mange nasjonsbyggingsprosjekter. Da han selv ble konfrontert med «en liknende utfordring i Afghanistan», satset president Bush derfor på «mer beskjedne» mål, før han igangsatte Irak-affæren «hvis omfang kan sammenliknes med de forsøkene som fortsatt pågår i Bosnia og Kosovo, og som favner så vidt at de bare kan sammenliknes med USAs tidligere okkupasjoner av Tyskland og Japan. Den nasjonale gjenoppbyggingen later til å være et ansvarsområde som verdens eneste supermakt ikke kan flykte fra».

De vellykkede resultatene etter 1945 skyldtes selvsagt de aktuelle landenes høyt utviklede økonomi. Det viktigste er likevel ikke «den økonomiske gjenoppbyggingen, men den politiske forandringen». Det at USA ikke klarer å «skape levedyktige demokratier» i Somalia, Haiti eller Afghanistan, skyldes også «etniske, sosioøkonomiske eller stammerelaterte splittelser». Forskerne bemerker likevel at «hatet mellom folkegruppene» er «enda sterkere i Bosnia og Kosovo, hvor demokratiseringsprosessen tross alt har gjort enkelte fremskritt».

Rand konkluderer med at den virkelige forskjellen ligger i «USA og det internasjonale samfunnets innsats». Washington og deres alliansepartnere har investert 25 ganger mer penger og 50 ganger flere tropper i Kosovo enn i Afghanistan etter at krigene var over.

Men Amerika, som sto for halvparten av verdensøkonomien i 1945, rådet ikke over mer enn 22 prosent i 1990. Konklusjon: «Fordelingen av kostnadene er blitt både mer politisk viktig for USA og mer akseptabelt for de andre landene.» Derfor kjempet Washington på hele 90-tallet med dette problemet: Hvordan oppnå bredere deltakelse i nasjonal gjenoppbygging samtidig som en adekvat kommandoenhet opprettholdes?» I Somalia og Haiti søkte USA raskt hjelp fra en internasjonal styrke finansiert av FN. I Bosnia og Kosovo kombinerte de kommandoenhet og bred militær deltakelse gjennom NATO.

Kosovo er pr. i dag sannsynligvis det beste eksemplet på «en utmerket blanding av amerikansk ledelse, europeisk deltakelse, bred fordeling av økonomiske kostnader og en sterk kommandoenhet». USA har derfor kunnet «beholde en tilfredsstillende lederrolle og samtidig bare betale 16 prosent av kostnadene til gjenoppbygging, og bidra med kun 16 prosent av de fredsbevarende styrkene». En slik vellykket operasjon avhenger vesentlig av «USA og dets alliansepartneres kapasitet til å enes om et felles syn på målene med operasjonen, og på den måten frembringe et svar fra de berørte institusjonene – i første rekke NATO, EU og FN – på disse siktemålene.

I konklusjonen vurderer forskerne de respektive fordelene og ulempene ved multilaterale og unilaterale operasjoner. De bemerker at de førstnevnte er «mer sammensatte og tidkrevende enn de unilaterale, men de koster også mindre for deltakerne». Men «kommandoenheten og en bred deltakelse» er kun «kompatible» dersom «de viktigste deltakerne har et felles syn og ut fra dette kan danne internasjonale institusjoner». En annen betingelse angår de midlene som settes inn: «Det later til å eksistere en omvendt korrelasjon mellom størrelsen på stabiliseringsstyrken og risikonivået. Jo større proporsjonen på stabiliseringstroppene er, jo færre ofre vil operasjonen forårsake.

Det viktigste gjensto: Å anvende disse konklusjonene på Irak, «det mest ambisiøse programmet for nasjonal gjenoppbygging siden 1945». For dette landets arv, skriver forskerne, byr på skremmende utfordringer: mangel på demokratisk tradisjon, etniske og religiøse splittelser, organisert kriminalitet, en middelklasse som forsvinner. Irak har imidlertid mange fordeler: En ny nasjonal administrasjon vil redusere den internasjonale byrden betraktelig. For ikke å snakke om landets oljerikdommer.

Samtidig, «splittelsen i Sikkerhetsrådet før Irak-krigen gjør det vanskeligere for USA å få samtykke til modellen for kostnadsfordeling som ble brukt i Bosnia, Kosovo og til og med Afghanistan.» Av samme grunn var Washington dessuten «ute av stand til å gjøre noen som helst forberedelser som kunne gjort etterkrigsfasen lettere».

Rand mener at Irak-affæren derfor «over lang tid vil kreve store økonomiske, menneskelige og diplomatiske ressurser». Kort sagt, i denne femte operasjonen USA har foretatt i et muslimsk land i en periode på litt over ti år, kan ikke supermakten strategisk «tillate seg å trekke seg raskt tilbake, eller gjøre jobben halvveis. Det virkelige spørsmålet er ikke hvor raskt USA vil kunne forlate Irak, men hvor raskt og i hvor stor utstrekning de vil kunne dele makten med irakerne og det internasjonale samfunnet, samtidig som de selv beholder såpass mye makt at de kan overvåke den varige overgangen til demokrati».

Beskjeden er altså klar: når det gjelder Irak-kaoset, taler Rand for at den amerikanske operasjonen skal fortsette, men på en så multilateral måte som mulig. På den måten kan Washington sikre seg både lederskapet og en fordeling av kostnadene.

I likhet med mange dokumenter av denne typen, er utelatelsene i Rand-studien like talende som de høylytte påstandene. Rapporten hopper over to viktige temaer. Det ene gjelder menneskene i de berørte landene, som er totalt fraværende i denne teksten. De dukker aldri opp i Rand-forskernes resonnementer, som om de ikke har noen rolle å spille i gjenoppbyggingen av hjemlandet. Det gjøres et unntak i forbindelse med Tyskland og Japan, hvor forskerne bemerker at «de overlevende var lite tilbøyelige til å imøtegå sitt eget nederlag». Det andre temaet som utelates er profitten en del amerikanske selskaper har fått ut av disse operasjonene. Plyndringen av Irak – og av amerikanske skattebetalere – som gjøres av selskaper som ofte har forbindelser til fremtredende amerikanske ledere, er en skandale.

I slutten av oktober 2003 avslørte det amerikanske Senter for offentlig integritet at 70 selskaper som har inngått kontrakter for 8 milliarder dollar i Afghanistan og Irak, har «gitt mer penger til Bush i anledning hans valgkampanje enn til noen annen politiker de siste tolv årene». I teten lå Kellogg, Brown and Root, en filial til Halliburton, som Richard Cheney var direktør for fra oktober 1995 til han ble visepresident i USA. «Siden da har jeg ikke hatt noen forbindelser med selskapet», forsikrer han. Men han mottok likevel 205289 dollar fra Halliburton i 2001 og 162392 i 2002 – i tillegg til de 34 millionene han fikk som «fallskjerm» da han fratrådte stillingen. Han fortsatte til og med å motta penger i to år i form av «etterlønn», og eide aksjer for 433333 dollar i selskapet.

Men det er detaljer som ikke interesserer geostrategene i Rand…