Tid for nye allianser

En sosialistisk representant i Europaparlamentet sammenlignet nylig byggingen av Europa med byggingen av de store symbolene for europeisk sivilisasjon: katedralene. Å reise en katedral kan av og til ta flere tiår, til og med århundrer. Mexicos katedral på Zócalo-plassen ble påbegynt i 1573, og sto ferdig først i 1813. I likhet med katedralene kan politiske konstruksjoner av og til ta lang tid. Europa har i så måte vært under oppbygging siden det romerske imperiet gikk under i år 453.

Den romerske enhetens fall pulveriserte det politiske Europa, og den kortvarige enheten som ble gjenfunnet under Karolingerriket, klarte ikke å hevde seg overfor middelalderens eneste sanne enhet: kristendommen. Men kampene mellom den verdslige makten – Henrik IV, Philippe le Bel – og den geistlige makten – pavene Gregorius VII, Boniface VIII – bar i seg spiren til det europeiske demokratiet. Vesten unngikk den skjebnen som kom til å prege Russland, for eksempel: autokratiet, sammenblandingen av den verdslige og geistlige sfæren som under hele den sovjetiske perioden, fra 1917 og Lenin, ble erstattet av en sammenblanding av Partiet og Staten.

Konflikten mellom «de to autoritetene» i Europa gjorde det derimot mulig å opprette nasjonale domstoler, slik at alle de politiske aktørene var underlagt en statslov. Gjennom statslovgivningen og nasjonen kunne Europa etablere folkeretten. Etter 1492, for fem århundrer siden, opplevde verden en eksepsjonell ekspansjon: Vi ble plutselig klar over at verden var rund og at jorden gikk rundt solen. Deretter ble jordkloden utforsket slik at vi bedre skulle forstå den. På 1500-tallet oppsto den første globaliseringen i Europa, og denne globaliseringens iboende problemer har sterke likhetstrekk med dem vi opplever i forbindelse med det 21. århundres nyliberale globalisering.

Under den første globaliseringen prøvde Europa å innføre nøyaktig det samme som tilhengerne av dagens globalisering – som ble så kraftig imøtegått i Seattle, Genova og Evian – gjør krav på: et nytt lovverk for en ny virkelighet. Renessansens Europa oppfant «menneskerettighetene», hollenderen Grotius var banebryter for reglene om internasjonalt samarbeid, som spanjolene Francisco de Vitoria og Francisco Suárez siden videreutviklet. De to sistnevnte begrenset seg ikke til forholdet mellom «siviliserte» nasjoner, men stadfestet urbefolkningenes rettigheter og tok opp forholdet til kvinner og menn i koloniene.

Fra dette øyeblikket fikk Europa og Amerika, spesielt Spania og den spansktalende delen av Amerika, en felles politisk og juridisk skjebne. Francisco de Vitoria ville gi indianerne de samme rettighetene som beboerne i Sevilla, og grunnfestet folkeretten som et universelt prinsipp for menneskets rettigheter. Det var nettopp denne tenkemåten dommer Baltazar Garzón baserte seg på da han reiste tiltale mot generaldiktator Augusto Pinochet og andre militære som har vært innblandet i statskupp og trodd at de kunne unngå straff. Koloniseringens elendighet har aldri klart å trekke i tvil den juridiske styrken i jus gentium, et system som til tross for at det utallige ganger er blitt svekket, har oppretthold en humanitets- og lovmargin som mange urbefolkninger i Amerika fortsatt gjør krav på.

Da det spanske Amerika ble selvstendig på begynnelsen av 1800-tallet, brøt det alle bånd til Europa. Flere ganger har befolkningen blitt offer for et nytt og mektig hegemoni: USAs. I kretsen rundt George W. Bush har de mest gruoppvekkende representantene for imperialismen på 1970- og 80-tallet dukket opp igjen – Richard Perle, Otto Reich, Eliott Abrams… Dette gjør det maktpåliggende for Latin-Amerika å skaffe seg flere ulike forbindelser, støttepunkter og utvekslinger. Hvem skal Latin-Amerika vende seg mot, om ikke Europa?

Latinamerikanerne er vant til geografisk skjebnebestemmelse. Nordamerikanerne må vi bo sammen med, og for at det skal gå, må det forhandles med finesse og verdighet. Sammen med europeerne, uten fare for fatale konflikter og spenninger, har vi muligheten til å samarbeide og lære. Vi må vende oss mot Europa, for de økonomiske modellene som brukes der er tross alt hevet over den ultraliberale og påstått universelle modellen som har herjet i Latin-Amerika. Europa lærer oss at rikdommens goder ikke nødvendigvis drypper ned fra de rike til de fattige. Det er nødvendig med politisk vilje til omfordeling. Uhemmet kapitalisme praktiserte vi i Latin-Amerika allerede på 1800-tallet. Vi vet at rikdommen samler seg på toppen av rangstigen, og at de som befinner seg nederst aldri ser snurten av den.

Vi trenger en modell som ligner den europeiske, som inneholder et sosialt kapittel, deltakelse fra arbeiderne, kollektive forhandlinger og en overbevisning om at uten et nært forhold mellom arbeid, lønn og produktivitet, vil et samfunn preges av sosiale ulikheter, urettferdighet – og det ender opp med å bli fattigere.

Latin-Amerika har behov for å finne en likevekt mellom offentlig og privat sektor. Sivilsamfunnet og de ikke-statlige organisasjonene mobiliserer overalt for å tvinge frem denne likevekten. Europa tilbyr oss en modell som kan erstatte den undertrykkende og egoistiske ultraliberalismen. Europa representerer for oss en kilde til variasjon, en vei ut av dogmatismen om at markedet er et mål i seg selv. For hvis markedet er folkefienden, vil folket bli markedsfienden.

Vi er arvtakere til det beste i Europa. Massimo d’Alema, tidligere statsminister i Italia, hevder at «Europeisk sivilisasjon har skapt en politisk verden grunnfestet i Stater, nasjoner, institusjoner, partier og regelverk. Og en moralsk verden bestående av kultur, kunst, intelligens og talent. Et slikt fellesskap har gjort Europa unikt og gjort det mulig å reise seg igjen, også etter store skader – to morderiske kriger og Holocaust-tragedien – som har merket Europa langt inn i sjelen…».

Dette er vårt Europa. Det er derfor vi føler oss dypt berørt når Europa fornekter seg selv ved å falle i avgrunner som xenofobi, overdreven patriotisme, antisemittisme, islamofobi, religiøs fanatisme, fascistisk nasjonalisme, og fremfor alt: stigmatisering av innvandrere.

Det hender, og da spesielt i Spania, at latinamerikanske innvandrere blir angrepet. Hva kan disse latinamerikanerne som kommer for å arbeide i Europa beskyldes for, annet enn at de gir uten å kreve noe som helst igjen? At de bare leverer tilbake til det gamle europeiske imperiet en erobring som Amerika ikke ba om, som landet led under og som Europa til syvende og sist også dro fordel av? Dette Latin-Amerika som en gang i tiden ble erobret, fornyer på denne måten det menneskelige og kulturelle potensialet i et aldrende Europa. Latin-Amerika gir bare tilbake det Europa ga i en annen tid: blandingen av og møtet mellom ulike menneskeraser og kulturer.

Som deltakere i den globaliserte verden ville Europa og Latin-Amerika kunne stå frem som forbilder: det er ikke nok at kapital og varer kan bevege seg fritt. Globaliseringen fortjener kun sitt navn når mennesker kan sirkulere uten stengsler, og når en arbeidsdeling uten landegrenser betraktes som like formålstjenlig for arbeidsgiveren som for arbeidstakeren.

Som Jacques Derrida skriver, må Europa gi hva det alltid har lovet: det beste av seg selv. Det betyr at alle sure miner etter den kalde krigen må legges bort, og at Europa åpner seg opp for det som ikke er Europa, for en verden som ikke lenger vil kjenne eimen av kolonialistisk eller fascistisk politikk på kontinentet.

Det verden forventer, er at Europa på internasjonalt plan kommer med forslag til et nytt prosjekt for økonomisk samarbeid, intensivering av kulturelle utveksling og opprettelse av en ny juridisk orden for det tredje årtusenet.