Tøff overgang for Lula

Helt siden Luiz Ignacio «Lula» da Silva ble valgt til president i Brasil 27. oktober 2002, har lederne for det brasilianske arbeiderpartiet (PT) klart og tydelig gitt uttrykk for at gjennomføringen av regjeringens program skulle foregå i to etapper. Det «nye paradigmet», som de ofte kaller det, består av brudd med nyliberalismen, jordreformer, offentlig styring av investeringer, sosial inkludering, og deltakerdemokrati.

Den første etappen skulle være en «overgangsperiode» som sammenfaller med varigheten på Brasils avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF).[1 ]Uten å endre på de økonomiske føringer som allerede er lagt, ville regjeringen føre en streng og nådeløs politikk for reformer i skattesystemet og offentlige pensjonsordninger. Dette for at Brasil skulle oppnå den økonomiske uavhengigheten som er nødvendig for å kunne ta egne valg angående landets utvikling. «Vårt engasjement foregår over fire år,» forklarte PT-lederen José Genoino etter valgseieren, «Utfordringen er å pusse opp huset samtidig som vi bor i det, skifte hjul uten å stanse bilen.»

Ett år senere anses ikke Brasil som et finansielt risikoland lenger, overskuddet på handelsbalansen er tilbake etter 15 år med underskudd, dollaren ligger på under 3 real, forbruket er i ferd med å ta seg opp igjen, og internasjonale samarbeidspartnere viser tillit. I tillegg har sentralbankens styringsrente jevnlig gått ned siden august, og er allerede satt ned med nesten 10 poeng. Den 18. mars offentliggjorde regjeringen sitt intensjonsbrev til IMF som blant annet bekrefter planene om å privatisere de tidligere delstatsbankene og gi sentralbanken reell uavhengighet av staten.[2]

I et land hvor det anslås at 50 millioner mennesker lever i fattigdom, har de sosiale bevegelsene protestert mot denne ortodokse økonomiske politikken, og enkelte nøkkelpersoner i PT har meldt seg ut. Likevel ser det ikke ut til at befolkningens forhåpninger til Lulas regjering har minsket i særlig stor grad.

Begrepet «overgangsperiode» handler ikke bare om makroøkonomiske tilpasninger. Det ser ut til at de mest merkbare forandringene har å gjøre med det politiske forholdet mellom samfunnet og makthaverne, samtidig som man ser en polarisering av sosiale krefter i forbindelse med institusjonelle spørsmål: lokale politiske myndigheter, rettsvesenet, fullmakter og organisering av politiet, samt eiendomsrett til jord.

Det faktum at Brasil er det landet i verden hvor konsentrasjonen av inntekter og rikdom er høyest, henger ikke bare sammen med nyliberal politikk. Økonomen Cesar Benjamin understreker at dette er en tendens som har pågått i lang tid, og som bygger på en konsentrasjon av jordeiendom som overgår konsentrasjonen av inntekter.

Økte inntekter og forbruk er derfor knyttet til monopoliseringen av rikdom, noe som gjør at markedet utvikler seg i en sfære som blir stadig mer avgrenset, mens utestengningen sprer seg over stadig større områder (den rammer tre femtedeler av befolkningen). Blant de fem prosent rikeste, har konsentrasjonen av rikdom en eksponentiell vekst, som gjør at noen gruppers rikdom blir den viktigste vektoren[3] for den generelle økonomiske veksten. Elite- og monopolkulturen strukturerer hele det brasilianske samfunnet, og nyliberalismen har bare ført disse dype tendensene til sin ytterste logiske konsekvens.

Staten, som har arvet denne «Eiernes republikk», både reflekterer og fungerer som et redskap for elitekulturen. Som følge av føderalismen er institusjonene delt opp i territoriale delstater som har fullstendig autonomi både når det gjelder den lovgivende, utøvende og dømmende makt, i tillegg til uavhengige banker. Institusjonene er organisert etter korporativistisk modell,[4] hvor de domineres av oligarkiske grupper som råder over store landområder og rikdommer. Disse deler monopolet mellom seg og gir beskyttelse til sine støttespillere. Dette er i stor grad med på å forme landets politiske geografi.

Staten reflekterer denne generelle konsentrasjonen av rikdom. Rundt 40 prosent av brutto nasjonalprodukt går til statens egen drift. Og det at 40 prosent av de totale offentlige budsjettene blir underslått av en politisk elite som ser på dem som sin egen eiendom, er mer et uttrykk for systemets «normale» tilstand enn «korrumperingen» av det… Hvis staten skal gå over til en ny økonomisk modell, er det derfor nødvendig med en dyptgående endring av institusjonene og verdisystemet i den politiske eliten – en demokratisering av landet.

I mange tilfeller ligger den reelle makten i føydalistiske og ofte familiebaserte enheter som hersker over delstater, byer eller hele økonomiske monopoler. De underslår offentlige midler for egen vinning, og tjener penger på sin støtte eller opposisjon til de føderale myndighetene. Mottoet er «etter oss kommer syndefloden». Underslag av offentlige midler, hvitvasking av penger, nærhet til internasjonal narkotikahandel, oppløsningstendenser og ekstrem sosial vold, har gjort disse politiske elitene – som også er eliter når det gjelder landeiendom, finanser og rettsvesen – til stadig mer naturlige samarbeidspartnere for den utbredte organiserte kriminaliteten.

Det føderale politiet oppdaget for eksempel så mye som 30 milliarder dollar i New York (et beløp tilsvarende lånet fra IMF!), som ble underslått i perioden 1996 til 1999 via nasjonalbanken i Panama. I Rio de Janeiro etterforskes familien Garotinho, guvernører og eneherskere, i forbindelse med at 30 millioner dollar er underslått fra ligningsvesenet i Carioca og frosset i Zürich av den sveitsiske regjeringen. Delstaten Espirito Santo, på sin side, er praktisk talt under føderal juridisk overvåkning, etter at en dommer ble drept og parlamentspresidenten ble fengslet for deltakelse i organisert kriminalitet. I Bahia står den lokale cæsaren, Antonio Carlos Magalhaes,[5] i fare for å miste sin posisjon på grunn av kriminelle forhold.

Det skal mer enn lovtekster til for å redusere de lokale oligarkienes makt, etablere demokratisk kontroll over offentlige institusjoner og midler, og gi staten mening. Det trengs også mer enn mobilisering og årvåkenhet i de folkelige bevegelsene, som demonstrerer daglig mot despotismen, misbruket og forbrytelsene som foregår innenfor disse føydale strukturene. Den helt nødvendige mobiliseringen i sivilsamfunnet må kunne støtte seg på en offentlig makt som kan sørge for at regjeringens demokratiske autoritet og folks rettigheter respekteres.

Underlig nok er det imidlertid slik at mens det finnes 700 000 militære og sivile politifolk i Brasil, råder regjeringen bare over den føderale politistyrken på 7000 mann. De resterende 693 000, spredt rundt omkring i landet, er kun underlagt delstatsadministrasjonene, det vil si de lokale politiske oligarkiene som hele deres yrkesmessige karriere er avhengig av… Rettsvesenet er også styrt av delstatene som oppnevner så godt som alle statsadvokater og domstoler.

Justisdepartementet har derfor lansert en reform av sikkerhetsorganene i landet, med programmet Enhetlig system for offentlig sikkerhet (SUSP). I første omgang dreier det seg selvsagt om å styrke det føderale politiet og utvide dets fullmakter, som i dag er altfor begrensede. Men fremfor alt ønsker man etter hvert å forene politistyrkene, og sørge for at utdanning, organisering og bruk av dem er under føderal styring, samt å etablere uavhengige instanser som kontrollerer politiets arbeid.

I en situasjon med sosial oppløsning og eksklusjon i stor skala, fører politiets moralske forfall, fragmentering og kameraderi til en bølge av kriminalitet og utstrakt vold i alle storbyene i landet, noe som blir uutholdelig for flertallet av befolkningen. Hvert år inneholder den tragiske statistikken titusener av drap, spesielt i de lavere klassene.

Siden mars har Rio de Janeiro opplevd en strøm av oppsiktsvekkende voldsepisoder, som uten tvil er iscenesatt av lokale politiske oligarker i opposisjon til Lula-regjeringens tiltak mot korrupsjon og for budsjettmessig ansvarlighet. Dette gir en anelse om hvilke farer regjeringen står overfor om den ikke klarer å møte befolkningens krav om sikkerhet gjennom å ta kontroll over den offentlige makten og samtidig underlegge den samfunnsborgernes kontroll.

Motstanden fra rettsystemet, som også skal gjennomgå en aktiv omorganisering, er heller ikke beskjeden. Etter oppfordring fra menneskerettighetsorganisasjoner, har FN nedsatt en kommisjon som i september fremla en grundig rapport som sidestiller Brasil med land som Burma når det gjelder despotisme, tortur, fengselsvesen, og fremfor alt utenomrettslige henrettelser.

I forbindelse med de tusener av bestilte og utførte drap som skjer hvert år, i nærmest total straffrihet, peker rapporten på en hovedkilde: politi- og rettsvesenet. FN ber derfor om at inspektører får gjennomgå det brasilianske rettsapparatet. Lula og justisministeren gir sitt samtykke til dette, mens presidenten for den føderale høyesteretten har beordret domstoler og statsadvokater om å nekte FN adgang. I tillegg, som for å utfordre regjeringen, ble to av FN-kommissærens samarbeidspartnere drept på åpen gate i begynnelsen av oktober.

Det er selvfølgelig spørsmålet om landeiendom som best illustrerer motstanden i rettsapparatet: ledere for de jordløses bevegelse (MST) fengsles og dømmes, mens man lukker øynene for forbrytelsene til de store landeiernes bevæpnede militser. Rettsapparatet bygger systematisk opp en forsvarsmur for latifundios (storgods), både mot regjeringen og MST.

Kampen for å redusere og bekjempe oligarkienes politiske makt, som har bitt seg fast i delstatenes institusjoner, må nødvendigvis bety en radikal omfordeling av jord. Når én eiendom strekker seg utover enorme områder, er innbyggerne i dette området fremfor alt jordeierens undersåtter og ikke selvstendige samfunnsborgere. Å begrense omfanget av latifundios, fordele jord til småbønder og deres familier, med vekt på kooperativer – kort sagt, en landbruksreform – er fortsatt en avgjørende del av kampen for politisk demokratisering av det brasilianske samfunnet.

På landsbygda er presset sterkt. Fire millioner «jordløse» familier venter på å få tildelt jord,[6] mens 27 000 landeiere forskanser seg på mer enn 15 000 hektar og forsikrer at de vil forsvare storgodsene ved hjelp av egne militser. Siden mars har MST kjørt frem slagordet «Sus au latifundio!» I august erklærte presidenten at landbruksreformen var hovedprioritet i overgangsperioden. Jordokkupantene blir stadig flere. Likevel, den politiske støtten til Lula, den institusjonelle anerkjennelsen av MST, legitimeringen av jordokkupasjonene, støtten fra departementet, og kreditter til kooperativene er ikke tilstrekkelig hvis ikke regjeringen klarer å trosse landbrukslobbyen og tvinge gjennom sine lovforslag. Hittil i år har så mye som 65 aktivister mistet livet i disse kampene.

PT har ikke tenkt å legge lokk på kravene til de folkelige bevegelsene. «Vi er ikke brannslokkere for noen, verken MST, fagforeningene, eller sosiale bevegelser,» har José Genoino uttalt. «Jeg diskuterer med MST, fagbevegelsen og NGOene… Men jeg kommer aldri til å slokke brannene.» Samtidig ønsker han ikke noe generelt brudd eller konfrontasjoner. Han forsøker heller å kretse inn motstanden, og forplikte de folkelige bevegelsene til forhandling gjennom å legitimere dem.

Regjeringens evne til å løse de avgjørende spørsmålene som er tatt opp ovenfor, avhenger av gode makroøkonomiske tendenser, men kanskje enda viktigere er utfallet av overgangsperioden. At den brukes til å iverksette en ny utviklingsmodell, som er demokratisk og ikke nyliberal – det mye omtalte nye paradigmet. Det vil være en katastrofe om overgangen kommer til å dreie seg om å gi avkall på de uttalte målene.

1 Under presidentvalgkampen lovte Lula å respektere avtalen som var inngått mellom hans forgjenger Fernando Henrique Cardoso og IMF i august 2002, som forpliktet Brasil til å betale tilbake utenlandsgjelden (300 milliarder dollar) og fortsettelsen av strukturtilpasningsprogrammene.
2 Se www.imf.org:80/external/np/loi/2003/bra/01/index.htm
3 Vektor: en fysisk størrelse som ikke bare bestemmes av sin tallverdi, men også av sin retning, f.eks kraft, hastighet osv. [O.a.]
4 Korporativisme: en samfunnsordning eller politisk teori som vil gi politisk representasjon til fag- og næringsorganisasjoner. [O.a.]
5 Magalhaes er både patriark, guvernør, senator, tidligere minister, direktør for TV Globo-Bahia, og pave i det store partiet som forener høyresiden, PFL (Partido da Frente Liberal).
6 Se Clara Ferreira, «Au pays des sans-terre» (I de jordløses land), Le Monde diplomatique, oktober 2002.