Algerisk kulturmylder

På avstand er dette stedet til forveksling lik de omkringliggende fiskerhusene. Vi er på teatret El Moudja (Bølgen), som regissøren Djillali Boudjemaa mot alle odds har ledet siden 1970. Det ligger i Mostaganem, ved havet. Inne finnes bøker, arkiver, kostymer og en scene. Om sommeren flyttes scenen ut på en flytebrygge på vannet. Mostaganem er på en måte teaterbyen i Algerie. Det er byen til dramatikeren Ould Aberrahmane Kaki, og hver sommer de siste 36 årene er det blitt organisert amatørteaterfestival her, bortsett fra i 1991. Men man har gjennom hele dette tiåret ønsket å «åpne opp like mye for det moralske som for det kunstneriske», understreker Djillali Boudjemaa.
På El Moudja blir unge mennesker tatt i mot og får en utdannelse, «repertoaret er universelt, både spansk, tysk, russisk, fransk og algerisk», det brukes to språk, arabisk talespråk og fransk. Her utforskes også video og musikk. «Her har døren ingen nøkkel,» liker man å si, samtidig som man vet at det ikke er nok til å skape kunst av høy kvalitet. Det er på tide at det blir åpnet en ordentlig teaterskole, nettopp gjennom ulike former for samarbeid.

En av El Moudjas mange aktiviteter har bestått i at foreningen for flere år siden inngikk et samarbeid med universitetet. Dermed kan litteraturstudentene komme og følge en praktisk teatermodul: oppdage tekster, få innblikk i iscenesettelse… Faitha går tredje året på universitetet, og i fjor fikk hun et undervisningstilbud utenom det vanlige hos El Moudja: «Jeg oppdaget forfattere som jeg ikke kjente til, forfattere som vi aldri leste på videregående skole og selv ikke på universitetet – for eksempel Kateb Yacine – men jeg lærte også å le og gråte. Miljøet på teatret ga meg også lyst til å se oppsetninger av Ionesco-stykker, men også av algeriske forfattere som jeg aldri har sett oppført, slik som Kaki eller Alloula.»
Er teatret en døråpner for begjær? Personalet og ungdommene på El Moudja bærer også på en stor vedvarende sorg, et minne om det grufulle som ikke slipper taket. Det var for tre år siden. En av de unge kvinnelige skuespillerne døde på sykehuset, hun hadde ikke fylt 20 år. Hun ble ofret av sin yngre bror, som var overbevist om at teatret fremfor alt ledet til perversjon og det forbudte, spesielt for kvinner. (…)