Ebadi balanserer på knivseggen

Da Shirin Ebadi mottok fredsprisen i desember 2003 ble begivenheten dekket av de fleste store nyhetsmedier i verden. I Iran ble prisutdelingen sett av mindre enn to prosent av befolkningen – de få heldige med ulovlig parabolutstyr og tilgang til internett. Resten så ikke hvordan verden hyllet henne, men fikk servert en versjon hvor utdelingens politiske motiv var hovedpoeng, samt hvilke skumle hensikter man i Vesten har for å gi henne prisen.
De fleste av totalt 26 dagsaviser i Teheran tilhører konservative krefter. Prisutdelingen ble førstesideoppslag i to aviser med en kort reportasje og små bilder av forsamlingen. De andre brakte nyheten om en iransk fotballspiller som var blitt kåret til Asias beste spiller, med store bilder og overskrifter. Kanal 4, den største 24 timers iranske nyhetskanalen, hadde en kort reportasje om prisutdelingen fire timer etter at den var over. En kort reportasje med bilder fra salen, men ingen bilder av selve prisvinneren.
Den iranske radio- og tv kringkastingen (IRIB) er ikke statlig, men heller ikke privat. Den har monopol på all kringkasting av radio- og tv-sendinger i Iran. Kringkastingssjefen utnevnes av den åndelige lederen Ayatollah Khamenei, og budsjettet dekkes av staten over statsbudsjettet.
Hver gang utdelingen ble nevnt i diverse nyhetsmedier, ble det presisert at Kissinger, Rabin, Carter og Arafat også har fått denne prisen. Og at president Anvar Sadat av Egypt fikk fredsprisen for å ha stukket sitt folk i ryggen – og at han senere betalte prisen for det.

Ebadi er en omdiskutert person i sitt hjemland. Folk flest i Iran er positive til henne, arbeidet hennes og Nobelprisen. Hun blir av mange hyllet som en nasjonalhelt, et frihetssymbol og en mulig redning for reformbevegelsen. Store grupper i den iranske befolkningen tror på fredelige reformer, menneskerettigheter og likeverd, og de støtter Ebadis arbeid. Selv mener hun at Nobelkomiteens beslutning om å tildele henne fredsprisen gir inspirasjon til millioner av iranere og innbyggere i islamske stater. Videre gir det håp om at deres innsats i kampen for å forsvare menneskerettighetene og få innført demokrati vil bli støttet av det internasjonale sivilsamfunn. Ebadi sier prisen tilhører folket i islamske stater og folket i Sør.
Kvinneaktivister i Iran betegner henne som selve symbolet for kvinnenes likestillingskamp. «Ebadi er selve soloppgangen i vår frihetskamp», sier redaktøren for det månedlige tidsskriftet Zanan («Kvinner») i Iran. Ebadi kaster lys over en mørk historie. Hun har vist hva en kvinne i dagens Iran kan utrette til tross for diskrimineringen. R. Mohed, en annen kvinnelig aktivist, pedagog og skribent, mener Ebadi er en inspirasjonskilde for alle kvinner i Iran: «Hun har satt oppdragelsen av en ny generasjon iranske menn på dagsorden. Iranske mødre blir bevisst sitt ansvar for overføring av likestillingsverdier til sine sønner». (…)